Verdiskapning, verdens mest kortsiktige argument

Det nærmer seg kommunevalg, og jeg har ikke kommentert noe særlig på det. Ikke i noen av de fire kommunene jeg følger ekstra godt med på, er det store uenigheter om hvordan det kommunepolitikerne har innflytelse på, skal skjøttes. Noe småtteri er det, mest på forvaltningssiden, og det er mulig jeg kommer tilbake med kommentarer.

En ting er imidlertid alle partiene som stiller til valg i alle fire kommunene, enige om. Det viktigste er å få til verdiskapning. I det øyeblikk et område blir vernet, noe som er aktuelt her, er spørsmålet hvordan dette kan brukes til verdiskapning. Dukker det mot formodning opp ny aktivitet er det straks et spørsmål om hvordan dette kan brukes for å skape ytterligere verdiskapning. Legg til via synergieffekt og politikeren framstår plutselig som en som vet hva hen snakker om. (legg merke til det kjønnsnøytrale pronomen "hen")

Verdiskapning, hva er så det? Jo det er å kombinere kunnskap, arbeid og kapital for å skape ytterligere økonomiske verdier. Med andre ord er verdiskapning det samme som å tjene penger. Tjene penger som enten skal brukes til å tjene mer penger, det vil si til ytterligere verdiskapning, eller brukes til privat forbruk.

Mobilstyrt dass med ledbelysning, luktavsug, underspyling og underføning. Naturligvis veggmontert med usynlig sisterne.

Og akkurat privat forbruk er det et flertall av politikerne ønsker skal øke. Arbeiderpartiet har uttalt at det private forbruket skal tredobles innen 2050. Slik sikres stemmer, for vi ønsker jo egentlig alle å få øke vårt private forbruk. Og hva vi skal bruke det på, det kommer etterhvert. I 1980 satt de fleste og bæsjet på et vannklosett som sto på gulvet. Nå skal dassen henge på veggen. Mens de som er i forkant har ledbelyst dass på veggen med mobilstyrt renspyling og lufttørking. Slik skapes stadig nye behov.

Slik hugges skogen i Canada. Det kalles verdiskapning

Tidligere var folk opptatt av å etterlate seg noe som var bedre enn det de selv overtok. Gårdsbrukene ble mer veldrevet, skogen ble hogd mindre enn tilveksten var. De som ikke gjorde dette, ble sett ned på. I dag hogges skogen ned når prisene er slik at det tjenes penger på det, med andre ord skaper de verdier. Ikke for etterkommerne, men for seg selv. Og den som tjener mest penger blir ansett for den dyktigste.

Gamle ting skrotes, vi har da skapt verdier, les tjent penger

Og når vi har tjent penger, kan vi kjøpe alt det nyeste. Mens våre ressurser blir stadig færre. De som tror at vi kan øke forbruket til evig tid, har ikke prøvd å sette seg inn i problematikken. Og dessverre er vi kommet så langt at utviklingen må reverseres. Smertefullt, og som Al Gore sa; en ubehagelig sannhet.

Hadde jeg hatt gjennomslagskraft, ville folk sett at verdiskapningen politikerne snakker bare er en annen måte å fortelle at det må tjenes penger. Men da hadde de bare funnet på et nytt ord for det. For verdiskapning høres mer høyverdig ut enn å tjene penger.

Selv er jeg i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til disse tingene. Jeg ser det bærer galt av sted, men er så heldig at min tid er nå. Og tanken om at jeg som 93-åring i 2050 skal forbruke tre ganger så mye som i dag, er naturligvis forlokkende. Ikke har jeg noen gjennomslagskraft, ikke er jeg noe forbilde.

Jeg kan rett og slett gjøre som de aller fleste; gi blanke faen.

Unnskyld bannskapen, men jeg sparer den til de store anledningene. Som i dette tilfelle.

Du vil ALDRI tro hva jeg har kjøpt

Gode sko er en forutsetning for å fungere i jobben jeg har. Selv om turene jeg går langt fra er av det ekstreme slaget, ikke er de lange, heller ikke bærer jeg  spesielt tungt, men jeg går i all slags vær og på mye forskjellig underlag. Og slik har det mer eller mindre vært siden 1977.

Det har og vært en livsstil å være svett på føttene.

Litt bedre ble det i 1991 da jeg gikk fra militært til sivilt fottøy. Utvalget har vært større, for å si det mildt, og mange forskjellige typer har vært prøvd. Noen har vært veldig bra, andre mer på det jevne. Ingen har vært direkte dårlig, ettersom jeg gjør grundige studier før innkjøp. For meg er fjellstøvler bortimot kapitalvare, og dere andre der ute kjøper vel ikke heller transportmidler på ren impuls.

Så var det dette med fotsvette da. En kollega og jeg tar ofte av oss støvlene samtidig og i samme rom etter endt dag i fjellet. Det lukter friskt, for å bruke en metafor. Alle sko som holder elementene ute, holder også kroppens avfallsstoffer inne. Det kan være så mye dritdyr-tex det vil i skoene, noe blir igjen i skoene. Kanskje slippes fuktigheten til en viss grad gjennom selve membranen, men det sitter igjen lukt i ytterstoffet. Og det blir varmt inne skoen, noe som øker produksjonen av luktstoffer.

Resultatet er støvler som ikke bør være i samme hus som dem du er glad i.

I vår var det igjen tid for fornyelse av støvlene. Grundige forundersøkelser og tidligere erfaringer ble lagt til grunn, og disse konkluderte med støvler fra Lundhags eller fra Alfa. En svensk og en norsk produsent med andre ord.
Inntil jeg kom over denne nye modellen fra Salewa. Sideventilerte støvler med Gore-Tex surround-teknikk hørtes for godt ut til å være sant.

Da jeg tok dem i bruk, var jeg skeptisk til om dette kunne fungere. Ville det bli kjøligere rundt mine føtter?

Det ble det. Den kjølige våren i samarbeid med mine nye fjellstøvler sørget for at jeg for første gang siden tiden i militæret ble kald på tærne! 

Og de holder vannet ute sålenge det ikke går over kanten...

Dessuten har de snøring nesten ut til tærne, noe som sikrer at de sitter godt på foten.

Slitestyrken kan jeg foreløbig ikke si noe om, de har bare vært brukt i 10 dager. Men det har vært 10 kalde dager for føttene mine. 

Våren har imidlertid vært unormalt kald, derfor føler jeg meg sikker på at jeg totalt har gjort et godt kjøp. 

Disse støvlene i kombinasjon med kortbukse blir helt konge.

Har du først lest hit, er du antagelig genuint interessert i fjellstøvler. Mange har nok gitt opp på veien hit. For overskriften er bare for å generere sidevisninger. Jeg har ikke hatt særlig tid til å skrive blogginnlegg siste måneden, bare to i tallet, og antallet lesere minker. Bare 2300 har vært innom siste måneden.

Men jeg skal prøve å være litt mer produktiv fremover.

Grønne luer som ikke virker

Jeg har tidligere på denne bloggen drøftet dette med hva det egentlig er som tiltrekker damer. Og jeg har lest det andre har skrevet om emnet uten å bli særlig klokere. Fortsatt er det slik at de to karene med best drag på damene av de jeg kjenner, er en homse og en ustelt, ubehøvlet og direkte stygg kar som ikke eier nåla i veggen.

Selv er jeg mislykket i dette spillet. Et av de spørsmålene som dukker opp når alderen øker, er hvorvidt damene faktisk er åpne for tilnærmelser. Som mann på grensen til å være dannet, vil man jo ikke bryte det sjette bud. Og i samme slengen hvordan jeg selv skal tilkjennegi at jeg kan være interessert.

Derfor grep jeg begjærlig sjansen da turistforeningen lanserte sine luekoder. Grønn lue skulle vise at luebæreren var åpen for tilnærmelser. Rød lue viste at du var opptatt og gul at du var villig til å bryte det sjette bud.

Alle disse luene ble brukt i forrige uke.

Jeg har i overkant mange luer. På tur har jeg nesten alltid med minst fire, ei tynn til å gå med, ei tykkere å gå med om det blir kaldere, ei vindtett om det blåser opp og ei skikkelig tykk lue som brukes når jeg har pause. Sommerstid har jeg også en caps og en sydvest med meg. Men før turistforeningen kom med sine luekoder hadde jeg ingen som var grønn. Derfor anskaffet jeg meg to grønne luer, ei tynn det attpåtil sto Oppdal på, og ei tykkere fra Norrøna.

Valgets kval. Den røde lua er ubrukt. Den har jeg med i tilfelle de grønne skulle gi suksess.

Hver mandag ved mottak av elever har jeg brukt grønn lue i håp om at en medfølgende lærer eller mor skulle ta et hint eller kanskje til og med selv gå i grønn lue. Også tirsdag har luene vært brukt, men på onsdag har jeg skuffet tatt andre luer i bruk. For ikke en eneste gang har det vært respons, og aldri har noen dukket opp i annet enn røde, svarte, grå, rosa eller hvilken som helst annen farge enn grønn.

På tur i befolkede områder på fritiden har jeg også labbet rundt i grønn lue. Til og med i skiheisen har jeg trosset råd om bruk av hjem og kjørt i grønn lue. Jeg har stått i heiskø og speidet etter noen av det motsatte kjønn i grønn lue. Det nærmeste jeg har kommet var da jeg så en altfor ung dame, det vil si i tjueårsalderen, som hadde grønn hjelm fra Sweet. Da siktet jeg meg inn slik at jeg kom på T-kroken sammen med den unge damen. Forsiktig ymtet jeg frampå ved å si at det var en veldig fin hjelm hun hadde. Svaret jeg fikk var at hun hadde lånt den av broren sin... Kanskje en høflig måte å avvise en gammel gris på...

Etter halvannet års bruk, har jeg derfor slått fast at luetrikset ikke virker for meg. For å slippe å møte nederlaget hver gang jeg ser luesamlinga, har jeg derfor lagt ut de grønne luene på Finn.no.

Tross alt kan det hende trikset virker for noen andre.