Hurra for Johanne! Og jeg vet hvorfor du har blitt så god...

Tror jeg...

Johanne Killi tok i går sølvmedalje under X-games. Og føyer seg inn i rekken av utøvere fra Dombås som har gjort fremragende prestasjoner innen snøbrett og freeski. Helt siden andre halvdel av 1980-tallet har Dombås I.L. vært med å prege utviklingen i disse "nye" idrettene. Tviler på at noe norsk idrettslag og tettsted kan vise til tilsvarende. Hva kan årsaken være?

Bildet av Johanne er stjålet fra mor til annen X-games utøver fra Dombås. Foto:Heidi Melien Kleveland.

Johanne kunne blitt akkurat så god som hun hadde villet også på langrennski. Overlegne motoriske ferdigheter gjorde at hun i ung alder hadde bedre teknikk enn de aller fleste på langrennsski. De samme motoriske ferdighetene gjorde at hun raskt ble fryktelig god med alpinski på bena. Dette vet jeg, jeg har vikariert i gym på skolen der hun gikk, og jeg har frekventert Dombås Skiheiser der hun hoppet og railet fra første kveldskjøring. Noe enkelte i langrenn- og skiskyttermiljøet ikke var helt fornøyd med. Hun har altså talent.
Men det er det mange som har.

Dessuten er Johanne seriøs og har, når hun ikke hopper på enorme hopp, beina godt plantet på bakken.
Men det er det mange som har.

Hoppene og railene, eller parken, i Dombås Skiheiser er av høy kvalitet. Bygget og shapet av en entusiastisk gjeng foreldre med god bistand fra et velvillig lite skianlegg. Treningsmulighetene er med andre ord helt topp, helt sjef, helt konge.
Men slik er det mange steder.

Jeg har ikke spist nok til å hoppe her.

Det er få tilbud til de unge på Dombås. Men de tilbudene som finnes, er av høyeste kvalitet.
Men slik er det på mange små steder.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne den lille biten i suksessformelen til Dombås I.L. som er avgjørende for at halvparten av X-games deltagerne kommer derfra. Og at så mange derfra deltok under de olympiske leker i Sotsji.

Inntil svaret gikk opp for meg under morgenkaffen i dag. Så enkelt og innlysende at det bare har vært en selvfølge.

Svaret er pommes frites.

 Eller pommfri uttalt på dovring uten t til slutt. Med den spesielle trykklegginga på stavelsene som bare finnes lengst nord i Gudbrandsdalen.

Denne pommes frites som gjør at de unge som frekventerer skiheisen på Dombås får mangelsykdommer hvis sesongstarten blir forsinka.

Her, som med annen doping, er det viktig med riktig dosering. Jeg ser at enkelte overdoserer. De blir overvektige med mye kviser.

Kanskje er det nok å bevege seg i osen fra frityren og ha venner som spiser mye av det. Men jeg har tro på den som mat også.

Fra dopkokeriet Foto: Anonym kokk og servitør

For 25 år siden spiste jeg også pommes frites i Dombås Skiheiser tre ganger i uka. Og jeg har nok hverken før eller siden vært så god på ski. Jeg kjørte stilmessig klin likt med nylig avdøde Stein Eriksen. Jeg kunne på en god dag ta 360 på små hopp, tok skilærereksamen både på telemarkski og på alpinski. Jeg var brun i ansiktet og stram i kroppen.

Denne pommes friten er enestående. Jeg vet litt om oppskrifta, men den skal ikke røpes. Det nærmer seg homeopatmedisin. Virkestoffene er i så små doser. Men det er vel kjent blant lokale at det bare er turister som kjøper pommes frites rett etter skifte av frityrolje.

Kokken ville aldri fått fagbrev, heller ikke servitøren. Men de har en røff omsorg som du ikke finner på restauranter med michelin-stjerne eller smilefjes.

Dette høres sikkert rart ut for den uinnvidde. Men ta en tur innom Dombås skiheiser, ta en pommes frites uten noe annet, og jeg er sikker på at du blir en litt bedre skikjører. Om ikke annet er det verd besøket for å innhalere atmosfæren av suksess.

Jeg vet ikke sikkert om Johanne har spist mye pommes frites. Men hun har venner som har spist mye og har vært en del av et miljø som sverger til dette kostholdet fra november til april. Og som i oktober kjenner suget etter fett og salt.

Nok engang vil jeg gratulere Johanne, familien, alle dovringer og Dombås Skiheiser.

Og meg selv som omsider fant svaret på hvorfor.

X Games har utfordringer

Nå sitter jeg på Dombås i Dovre kommune. Dette lille tettstedet lengst nord i Gudbrandsdalen med 2701 innbyggere. Antallet har gått ned med 45 siste året, hvilket prosentvis er den høyeste nedgangen i Oppland. Men denne kommunen har hele tre deltagere i X-games. Det er omtrent som om Oslo skulle hatt 600. Eller Oppdal, som er nabokommune, hatt med 7. Begge deler er utenkelig, men Dovre klarer det.

Tilfeldig? Jo kanskje litt, men hovedårsaken er ikke flaks og tilfeldigheter. Samme forhold var det under OL i Sotsji. Da hadde Dombås I.L. hele fire deltagere. Og de samme årsakene jeg beskrev for 2 år siden her, gjelder fortsatt. Begrenset med tilbud til unge, men spissing på det som drives, er nøkkelord.

Skjermdump fra Vigga, lokalavis for Lesja og Dovre

X-games har en utfordring. Det er først og fremst underholdning, eiet av Disney, motivene legges ikke engang skjul på. Det skal tjenes penger. Mange vil, og kanskje med rette, hevde at IOC har samme mål med de olympiske leker, men tanken om edel dåd etter klare regler ligger ihvertfall i bunnen.

I X-games ønsker man ikke dopingkontroll etter den organiserte idretten sine regler. De ønsker ikke å bli testet etter et sett regler som fanger opp bruk av stoffer som cannabis og kokain. Hvorfor kan spekulere mye på. For utøvernes mulighet til å framstå som gode forbilder ville det hjupet kraftig om arrangørene tillot slik testing. Og når Oslo kommune først skal sponse Disney med 42 milioner, burde det være et rimelig krav.

Det bør ikke være ukjent for noen at idretten har et holdningsproblem i forhold til rus.
Da jeg var ung på Oppdal, var det fotballspillerne som var tidligst ute med hard festing. Deretter kom alpinistene etter, og langrennsløperne var heller ikke ukjent med karsk og øl i tidlig alder.
I forløperne til dagens X-gamesøvelser, var rus og stimuli en del av miljøet. Det er ikke helt tatt ut av løse luften når halfpipen ble kalt hasjpipe.
Og de mest aktive frikjørerne, de som tok de største sjansene, var også mest aktive på afterskien.

Lik det eller ikke, vi som har vært i periferien av miljøet, vet dette. Og det sier en del at jeg i 1993, da Dombås arrangerte NM i snøbrett, snakket litt med en forbundsleder. Jeg hadde en formening om at mange deltagere var ustrukturert og lite villig til å underkaste seg normer og regler. Forbundslederen påpekte at det for en del deltagere hadde vært et alternativ med Plata utenfor Oslo S hvis ikke idretten hadde fanget dem opp.

Men nå i 2016 burde det være på tide å bli seriøse utøvere og arrangører. Jeg savner en utøver som gjør det Vegard Ulvang gjorde i 1994 da han snakket ned lederne i IOC. Ta et oppgjør med ESPN, Disney og TV2, fortell at også utøvere innen X-gamesøvelsene også ønsker å fremstå som seriøse utøvere. At en joint i ny og ned, kanskje til og med mellom runs, ikke aksepteres.

Så kan vi la det hvile litt at sporten er i lomma på underholdningsindustrien.

Men kanskje er det rett og slett ikke ønskelig fra utøverne heller?

Lykke til dere fra Dombås. Jeg kjenner dere, og vet at dere er et produkt av god idrettskultur i hjembygda.

Man må se det positive i det stusslige.

Det er for mange skremmende hva som finnes av opplysninger om oss på internett. Selv har jeg etterhvert valgt å ta det med knusende ro. Det er ingenting jeg kan gjøre med det, og om jeg bruker litt sunn fornuft, får jeg heller ta problemene når de dukker opp. Det blir for tungvint å alltid tenke på at noen skal misbruke informasjon om meg. Ikke klarer jeg å komme på noe katastrofalt som kan skje heller. Ingenting jeg dør av iallfall.

Jeg stusser imidlertid noen ganger. Sist da jeg av årsaker jeg ikke skal gå inn på, fikk behov for nye bukseseler. Jeg angrep dette på samme vis som jeg alltid gjør når noe skal fornyes. Først et kjapt søk på internett, deretter innkjøp i lokal butikk.
Som oftest har jeg mange faner opp når jeg søker på internett. VG, Aftenposten, Facebook og Twitter er nesten alltid opp. Og mens jeg orienterte meg om bukseseler, fikk jeg en melding på messenger. Dermed endte jeg opp på tidstyven Facebook, og der var nyhetsoppdateringen allerede ispedd reklame for bukseseler... Så det går fort for regnemaskinen World wide web å kartlegge mine behov...

En følge av min avslappede holdning til tingene, er at jeg anser bilder jeg legger ut på sosiale medier for tapt. Til jul laget jeg en forstørrelse av et av mine bedre moskusbilder, og gav dette til min mor. Bildet hadde jeg tidligere publisert på en facebookside. I går kunne min mor fortelle meg at en for oss begge ukjent person hadde tatt i bruk dette bildet som profilbilde på Facebook. Slikt må en bare regne med.

I juni 2015 måtte jeg krype til korset og pensjonere min gamle iPhone. Ny ble anskaffet, og en del har skjedd mellom iPhone 4 og iPhone 6. Mest fornøyd er jeg med et mye bedre kamera.

Imidlertid fant jeg for litt siden ut at det også var kommet en helseapp på telefonen. Der samler altså telefonen inn data om meg, og jeg skal være bra blåøyd for å tro at ikke Apple har tilgang til disse dataene.

Her kan jeg da se hvor mange skritt jeg tar hver dag. Og gjennomsnittlig antall skritt siste uke, måned og år. Dataene er ikke imponerende, men det er bare 200 ekstra pr dag jeg har lagt inn for å bli slank og sprek som 80-åring.

Videre ser jeg antall trapper jeg går på samme måte. Tallet her er litt mer imponerende, men det skyldes ene og alene at jeg som oftest går en trapp opp for å tisse...

Den nederste er imidlertid mindre imponerende. Hva er det egentlig Apple tror om meg? At jeg er evnukk? Absolutt nada data om samleie siden juni 2015. 

Spørsmålet dukker opp; Hva skal Apple med disse opplysningene? Det må jeg bare innta min avslappede holdning til. Appen lar seg ikke slette, og om jeg kunne slette, hadde den sikkert gått i bakgrunnen.

Men kan en positivt innstilt kar som meg bruke dette til noe? Når det gjelder antall skritt og trapper ser jeg klart at dette kan brukes når jeg setter meg mål om aktivitet. Men hva med opplysningene om siste samleie? Blir det bare en påminnelse om et stusslig liv som er på hell?

Neida, dette kan jeg bruke. Ved tilfeldig sex er det alltid ganske stor sjanse for at den andre part er opptatt. Og faren for å bli oppdaget eller ihvertfall mistenkt er tilstede. Da kan jeg blånekte og vise til appen.

Dessuten kan jeg mistenkes for å kjøpe sex. Hvilket er forbudt og moralsk forkastelig. Og skulle politiet være etter meg for slike forhold kan jeg nå altså vise til en app som beviser min uskyld. Fine saker.

Og her kan dere alle lære noe av meg; Før dere blir forferdet over alt det rare som skjer med internett og smarttelefoner, før dere poster en ferdig skrevet forferdelse på facebook, prøv å se det positive i saken. 

Slik jeg gjør.

NB. Om noen har andre opplysninger i sakens anledning, føler jeg meg sikker på at vedkommende unnlater å kommentere.

Skrivesperre? Overhodet ikke.

Noen ganske få har etterlyst nye innlegg på bloggen. Min faste leser er imidlertid ikke blant dem, så jeg har ikke inntrykk av å være savnet på nettet. Og jeg har ikke publisert noe siden først på januar, noe som har ført til at daglige sidevisninger har falt ned på 20-tallet og mindre.
Jeg har imidlertid flere innlegg jeg har begynt på. Et er en søknad om å bli politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, et er et selvironisk innlegg om hvor behagelig det er å ha et lyst og positivt sinn og jeg har også et der jeg provoserer feministene nesten klart. Men jeg har altså ikke publisert.

Lysten til å publisere tanker jeg tenker i ensomme stunder har manglet. Det er noe med den offentlige debatten som holder meg tilbake. Både politikere, meningsbærere og de som preger kommentarfeltene har falt ned i en praksis der sak ikke er det viktigste, men å karakterisere andre med utenomsaklige forhold er det som teller. Selv er jeg relativt forskånet for slike, jeg er ikke særlig ytterliggående i mine meninger og skriverier. Men nok til at en relativt kjent blogger på høyresiden, en som ikke forstår ironi og selvironi, like før jul viet et helt innlegg til å begå karakterdrap på meg. Noe jeg tok som en ære, ettersom vedkommende vier sin blogg til adskillig mer innflytelsesrike personer enn meg.

Men en mann står frem som et lysende forbilde for oss som prøver oss i den offentlige debatten.

Christian Tybring-Gjedde er en mann jeg knapt har en mening til felles med. Knapt fordi jeg er enig med ham i synet på Russland, Ukraina og Putin. Han er for tiden nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget.

Men jeg har ikke opplevd at han diskuterer annet enn sak. Til tross for at han er relativt ytterliggående i sine argumenter, faller han ikke ned på nedsettende karakteristikker av sin meningsmotstandere. Jeg ser for meg at han etter en diskusjon kan gå ut og ta en øl med de han er rykende uenig med. 

Jeg ser altså opp til Christian, mer opp til ham enn de fleste andre politikere. Jeg kommer neppe til å stemme på ham, men han kan allikevel duge som forbilde. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til å kopiere frisyren og hans noe blanke øyne.

Men jeg har fått meg et nytt forbilde. Eller rettere; nok et forbilde.