Jeg har imidlertid flere innlegg jeg har begynt på. Et er en søknad om å bli politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, et er et selvironisk innlegg om hvor behagelig det er å ha et lyst og positivt sinn og jeg har også et der jeg provoserer feministene nesten klart. Men jeg har altså ikke publisert.
Lysten til å publisere tanker jeg tenker i ensomme stunder har manglet. Det er noe med den offentlige debatten som holder meg tilbake. Både politikere, meningsbærere og de som preger kommentarfeltene har falt ned i en praksis der sak ikke er det viktigste, men å karakterisere andre med utenomsaklige forhold er det som teller. Selv er jeg relativt forskånet for slike, jeg er ikke særlig ytterliggående i mine meninger og skriverier. Men nok til at en relativt kjent blogger på høyresiden, en som ikke forstår ironi og selvironi, like før jul viet et helt innlegg til å begå karakterdrap på meg. Noe jeg tok som en ære, ettersom vedkommende vier sin blogg til adskillig mer innflytelsesrike personer enn meg.
Men en mann står frem som et lysende forbilde for oss som prøver oss i den offentlige debatten.
Christian Tybring-Gjedde er en mann jeg knapt har en mening til felles med. Knapt fordi jeg er enig med ham i synet på Russland, Ukraina og Putin. Han er for tiden nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget.
Men jeg har ikke opplevd at han diskuterer annet enn sak. Til tross for at han er relativt ytterliggående i sine argumenter, faller han ikke ned på nedsettende karakteristikker av sin meningsmotstandere. Jeg ser for meg at han etter en diskusjon kan gå ut og ta en øl med de han er rykende uenig med.
Jeg ser altså opp til Christian, mer opp til ham enn de fleste andre politikere. Jeg kommer neppe til å stemme på ham, men han kan allikevel duge som forbilde. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til å kopiere frisyren og hans noe blanke øyne.
Men jeg har fått meg et nytt forbilde. Eller rettere; nok et forbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar