Man må se det positive i det stusslige.

Det er for mange skremmende hva som finnes av opplysninger om oss på internett. Selv har jeg etterhvert valgt å ta det med knusende ro. Det er ingenting jeg kan gjøre med det, og om jeg bruker litt sunn fornuft, får jeg heller ta problemene når de dukker opp. Det blir for tungvint å alltid tenke på at noen skal misbruke informasjon om meg. Ikke klarer jeg å komme på noe katastrofalt som kan skje heller. Ingenting jeg dør av iallfall.

Jeg stusser imidlertid noen ganger. Sist da jeg av årsaker jeg ikke skal gå inn på, fikk behov for nye bukseseler. Jeg angrep dette på samme vis som jeg alltid gjør når noe skal fornyes. Først et kjapt søk på internett, deretter innkjøp i lokal butikk.
Som oftest har jeg mange faner opp når jeg søker på internett. VG, Aftenposten, Facebook og Twitter er nesten alltid opp. Og mens jeg orienterte meg om bukseseler, fikk jeg en melding på messenger. Dermed endte jeg opp på tidstyven Facebook, og der var nyhetsoppdateringen allerede ispedd reklame for bukseseler... Så det går fort for regnemaskinen World wide web å kartlegge mine behov...

En følge av min avslappede holdning til tingene, er at jeg anser bilder jeg legger ut på sosiale medier for tapt. Til jul laget jeg en forstørrelse av et av mine bedre moskusbilder, og gav dette til min mor. Bildet hadde jeg tidligere publisert på en facebookside. I går kunne min mor fortelle meg at en for oss begge ukjent person hadde tatt i bruk dette bildet som profilbilde på Facebook. Slikt må en bare regne med.

I juni 2015 måtte jeg krype til korset og pensjonere min gamle iPhone. Ny ble anskaffet, og en del har skjedd mellom iPhone 4 og iPhone 6. Mest fornøyd er jeg med et mye bedre kamera.

Imidlertid fant jeg for litt siden ut at det også var kommet en helseapp på telefonen. Der samler altså telefonen inn data om meg, og jeg skal være bra blåøyd for å tro at ikke Apple har tilgang til disse dataene.

Her kan jeg da se hvor mange skritt jeg tar hver dag. Og gjennomsnittlig antall skritt siste uke, måned og år. Dataene er ikke imponerende, men det er bare 200 ekstra pr dag jeg har lagt inn for å bli slank og sprek som 80-åring.

Videre ser jeg antall trapper jeg går på samme måte. Tallet her er litt mer imponerende, men det skyldes ene og alene at jeg som oftest går en trapp opp for å tisse...

Den nederste er imidlertid mindre imponerende. Hva er det egentlig Apple tror om meg? At jeg er evnukk? Absolutt nada data om samleie siden juni 2015. 

Spørsmålet dukker opp; Hva skal Apple med disse opplysningene? Det må jeg bare innta min avslappede holdning til. Appen lar seg ikke slette, og om jeg kunne slette, hadde den sikkert gått i bakgrunnen.

Men kan en positivt innstilt kar som meg bruke dette til noe? Når det gjelder antall skritt og trapper ser jeg klart at dette kan brukes når jeg setter meg mål om aktivitet. Men hva med opplysningene om siste samleie? Blir det bare en påminnelse om et stusslig liv som er på hell?

Neida, dette kan jeg bruke. Ved tilfeldig sex er det alltid ganske stor sjanse for at den andre part er opptatt. Og faren for å bli oppdaget eller ihvertfall mistenkt er tilstede. Da kan jeg blånekte og vise til appen.

Dessuten kan jeg mistenkes for å kjøpe sex. Hvilket er forbudt og moralsk forkastelig. Og skulle politiet være etter meg for slike forhold kan jeg nå altså vise til en app som beviser min uskyld. Fine saker.

Og her kan dere alle lære noe av meg; Før dere blir forferdet over alt det rare som skjer med internett og smarttelefoner, før dere poster en ferdig skrevet forferdelse på facebook, prøv å se det positive i saken. 

Slik jeg gjør.

NB. Om noen har andre opplysninger i sakens anledning, føler jeg meg sikker på at vedkommende unnlater å kommentere.