søndag 15. mai 2016

Abrahams barn

På fredag sløvet jeg på kvelden. Da også, er kanskje en korrekt betegnelse. Det linære fjernsynet står på NRK1, men bare som bakgrunnsstøy til en bok eller nettsurfing. Programmet om Rune Larsen og Tor Endresen fenger ikke helt. Av en eller annen årsak, som sikkert er betinget av opplevelser i barndommen, er jeg litt skeptisk og på grensen til fiendtlig innstillt til gladkristne. Særlig har jeg vanskelig for å akseptere at en del gjør det til et gullkantet levebrød å være gladkristen. Dette er jo bare tull, men av en eller annen grunn har jeg større tillit til de alvorlige mørkemenn og -kvinner som på fundamentalistisk måte spredde det kristne budskap i min barndom.

Men jeg slår ikke av verken lyd eller bilde. Og plutselig hører jeg en sang jeg har hørt før:


Og jeg måtte begynne å søke opp hvem det var som hadde originalen. Så langt hadde jeg ikke bitt meg merke i ordene, det var ikke en sang jeg har sunget selv under allsang på vor- eller nachspiel. Allikevel, til tross for klumsete søk på nettet, fant jeg at sangen var skrevet og komponert av Steve Earle. Denne tidvis slitne singer/songwriter som svært ofte har et budskap i sangene sine. Mest kjent for meg for sanger som Copperhead road, When I fall og ikke minst hans hyllest til Sharon Shannon; Galway girl. Dessuten har jeg registrert hans motstand mot USA's utenrikspolitikk. Der han særlig er opptatt av at USA aldri kommer seg ut av landene de sender soldater til. Med ett unntak, Vietnam.


I denne sangen tar han tak i konflikten i Midt-Østen med samme utgangspunkt som Svein Tindberg gjorde i sin forestilling Abrahams barn. I følge bibelhistorien stammer vi som tilhører en av verdensreligionene Jødedom, Kristendom eller Islam ned fra samme mann, nemlig Abraham og hans sønner. 

I min barndom hadde vi bibelhistorie, eller bibelsoge, hver morgen på skolen. Dette var en forenklet utgave av bibelen som ga oss en bortimot kronologisk fortelling om menneskene og begivenhetene i bibelen. Mye var utelatt, alle motstridende opplysninger ble forbigått, det samme med begivenhetene som kunne bli for sterke for oss sarte sjeler. Og at Ismael, Abrahams sønn med tjenestepiken Hagar, er regnet som stamfar til muslimene, visste jeg ikke før i 40-årsalderen. Men de store trekk i historien fikk vi inn, dog helt uten refleksjon og kritisk blikk. 

Hvordan hadde verden sett ut om ikke Gud hadde stoppet Abraham da han ville ofre sin sønn Isak?

Fredag kveld og litt i går, har jeg prøvd å oppdatere meg litt. Og har oppdaget hvor uhyre kompleks en historie dette er. Blant annet ser det ut til at mange land i Europa kan føre sin befolkning tilbake til en spesifikk bibelsk person i rekken under Abraham.

Mange av disse personene ble fordrevet fra sine familier. Ismael ble som eksempel sendt østover. Og historiene om land tildelt av selveste Gud står sentralt.

Vi diskuterer stadig årsakene til dagens krise i Midt-Østen. Inndelingen etter 1.verdenskrig, opprettelsen av staten Israel etter 2.verdenskrig, kurderne som ikke har noe land, vår bombing av Libya osv er alle medvirkende til den håpløse situasjonen vi stadig opplever der nede. Og strengt tatt har det vært slik i 4000 år. 

Kan det rett og slett være slik at krigen i Syria skyldes en rekke dårlig håndterte arveoppgjør for 3 til 4 tusen år siden?

1 kommentar:

  1. Kongelig! Du må fortsette å strø tankene dine utover videre.

    Ellers, lite spørsmål, hvilke europeiske land kan spore befolkningen sin tilbake til Abrahams etterkommere?

    SvarSlett