#BeLikeArne, eller kanskje ikke helt?

I det aller siste har jeg for spøk brukt emneknaggen #BeLikeArne på Instagram. De fleste forstår spøken, men spøk og ironi er for deler av befolkningen vanskelig å forstå. Enkelte av mine yngste følgere har særlig problemer og tror jeg faktisk mener det. Men jeg lar det stå til, å forstå spøk og ironi er en del av det å være et dannet menneske.

I dag har jeg imidlertid litt lyst til å hevde at mange om ikke annet kunne vært litt mer som meg. #BeMoreLikeArne

To store hendelser kjemper i dag om oppmerksomheten min. Det er som vanlig i juli, Tour de France, men i tillegg følger jeg med enda større spenning den kompliserte redningsoperasjonen i Thailand.

Måtte det enda godt for alle!

Stor var min forbauselse for et par dager siden da to damer faktisk knapt kjente til dramaet som utspant seg langt inne i grottene. Og ettersom de tilsammen er ca 75 år gamle, kan det ikke brukes som bevis på at de unge ikke følger med på nyhetene. Det er det veldig mange som ikke gjør selv om de er godt opp i årene.

De nyhetene mange får med seg, er de som kommer gjennom sosiale medier. Og der er det de berømte algoritmene som bestemmer hva du får se. Nyheter du leser, innlegg du reagerer på, reklame du ser på, alt dette er med å bestemme hva du får se.

Og da blir faren stor for at alt du ser er ekkokammer bestående av dine snevre meninger og interesser. Og det syns jeg er skremmende. En voksende andel av befolkningen får ikke med seg stort annet enn opprørende reportasjer om dårlig mat på et sykehjem, en katt som har blitt med på et flyttelass, en flyktning som har fått støtte til førerkort, en ulv som har drept sau, samt meninger omkring dette.

Jeg prøver å motvirke dette ved å spre min nyhetsoppdatering på mange medier. Jeg leser lokalaviser, Aftenposten, VG, Nettavisen, Klassekampen, Nationen, Resett, Agenda, Minerva, Document og mye annet. Jeg leser kommentarfeltene som hyller Lan Marie og kommentarfeltene som hyller Sylvi. Jeg leser kronikker fra Kristin Clemet og Torbjørn Jagland med like stor interesse. Og er noen ganger enig med den ene, andre ganger enig med den andre.
Ukentlig er jeg innom New York Times og Al Jazeera.
Slik mener jeg selv å få bred dekning av nyheter og kommentarer, Og jeg har i 40 år vært åpen for å skifte mening i de fleste spørsmål. Noe jeg også har gjort.

Og det mener jeg andre også bør være åpen for. Men forutsetningen er jo da at du følger med i nyheten. Og da nytter det ikke at du etter nesten to uker ikke har hørt om den kanskje største nyhetssaken i perioden.

Og jeg får lyst til å hevde at emneknaggen ikke er bare spøk. Om du ikke tar det helt bokstavlig og går for #BeLikeArne:

#BeMoreLikeArne

Det er ikke jeg som skal ha den

Beskjedenhet er en dyd, men noe jeg dessverre ikke er plaget av. Derfor har jeg heller aldri hatt problemer med å kjøpe noe i butikken som kanskje er litt på siden av det som forventes. Jeg har kjøpt øl, sprit, viagra, damebind, tamponger, dasspapir, sex-leketøy og mye annet rart uten behov for å fortelle at det ikke er jeg som skal ha det. Selv om det stort sett har vært slik...

Men i dag tok sjenansen tak i meg slik at når butikkbetjeningen høflig spurte om jeg trengte hjelp, svarte jeg bare at jeg bare kikket litt. For deretter å forlate butikken uten å ha kjøpt noe.

Jeg har gjennom et forholdsvis langt og forholdsvis aktivt liv, vært opptatt av mange forskjellige sporter og utendørsaktiviteter. Ofte har det vært kompliserte aktiviteter med omfattende utstyrsbehov. Det har gått så langt at jeg for eksempel har bygget sykkelhjul selv for å sette sammen de beste delene på markedet til det beste hjulet. Og jeg var aldri skamfull over å kjøpe sykkeleiker til dobbel pris for å spare 10 gram. Selv om ekspeditøren visste godt at jeg hadde blitt en mye bedre syklist ved å legge vekt
Svært ofte når jeg satt og vurderte deler, plundret med det tekniske og sparte penger til nye deler,.tenkte jeg på hvor enkelt det hadde vært og drevet med noe helt ukomplisert. Slik som svømming eller løping. For ikke å snakke om når jeg drev og preparerte ski eller når mansjettene på tørrdrakta revnet like før jeg skulle sette meg i elvekajakken.

Nå finner jeg plutselig igjen glede med å bevege meg med joggesko på beina. Jeg skriver ikke løpe, for det er en forsvinnende liten del av turen jeg løper. Men jeg beveger meg forholdsvis sakte og lenge. Én time minst, men helst over to timer bruker jeg på aktiviteten. Jeg er ingen sprinter. Og smått om senn går det lettere og fortere. Gleden over det ukompliserte er stor på disse turene. Dessuten kan jeg tenke på alt mulig underveis.

Det jeg savner under denne aktiviteten, er muligheten for å drikke underveis. Jeg har drikkebelte av typen jeg må ta av meg for å drikke. Bortskjemt som jeg er med drikkeflasker på sykkelen og innlagt vann i ryggsekken slik at jeg bare suger fra slange, er det tungvint å ta av seg beltet, skru av korken og drikke enten fra innebygd kork eller direkte fra åpningen på belte. Ikke får jeg med mer enn 0,7 l heller. Ryggsekken jeg bruker på toppturer på ski blir for stor. Spade, søkestang, skredsøker, undertøyskift osv er ikke slikt jeg trenger på "løpe"turene mine.

Men i 2018 finnes det løsninger. Det er på markedet løpevester med plass for drikkeflasker eller drikkeposer. Og litt til, slik som ei jakke, mobiltelefonen, en sjokolade eller bar og gåstaver.

Slike vester sto jeg i dag og så på og vurderte. Flotte finesser på alle, prisen ikke altfor ille unntatt på Salomon sin som er altfor dyr i forhold til hva du får. Og jeg hadde oppriktig lyst til å kjøpe.
Men jeg tok ikke sjansen på å prøve. Vi snakker tross alt om en vest beregnet på atleter. Og jeg har tidligere, riktignok inne på prøverom, erfart hva dagens athletic fit betyr. Tenke seg å stå omgitt av folk og ta på seg noe som ved første øyekast ser ut som en ryggsekk, for så å finne ut at den er for trang. Jeg var ikke i stemning til å utsette meg for denne ydmykelsen.

Bedre ble det ikke da jeg ble spurt om jeg trengte hjelp. Jeg sa jeg bare kikket meg rundt. Og det ble ingen handel.

I dag var jeg i butikken i travleste tiden. Kanskje skal jeg prøve med det samme de åpner om morgenen? Manne meg opp til å ignorere frykten for at betjeningen flirer av meg når jeg går ut igjen?
Eller må jeg spørre om å få komme utenom ordinær åpningstid? Legg merke til at å bestille på nett ikke er vurdert. Jeg prøver alle lokale muligheter før jeg kjøper noe som helst på nettet. Selv om nettbutikken i dette tilfellet er lokal...

Om jeg skulle manne meg opp til å kjøpe, er det fortsatt en vei å gå for meg. Jeg må jo ta det i bruk! Og om jeg skviser meg inn i denne vesten oppfylt med væske og nødvendige ting og tang, hva sier de jeg møter på ferden om meg? En i de flestes øyne gammel mann, med grånende hår og BMI i høyeste laget skviset inn i siste modell ultramarathondrikkeanordning som holder en fart spreke småbarnsmødre overskrider når de løper med siste modell joggebarnevogn...

Jeg får vurdere og eventuelt manne meg opp til mandag morgen.

Jeg kommer aldri til å si at det ikke er jeg som skal ha den.

Så lavt synker jeg bare ikke.