Men i dag tok sjenansen tak i meg slik at når butikkbetjeningen høflig spurte om jeg trengte hjelp, svarte jeg bare at jeg bare kikket litt. For deretter å forlate butikken uten å ha kjøpt noe.
Jeg har gjennom et forholdsvis langt og forholdsvis aktivt liv, vært opptatt av mange forskjellige sporter og utendørsaktiviteter. Ofte har det vært kompliserte aktiviteter med omfattende utstyrsbehov. Det har gått så langt at jeg for eksempel har bygget sykkelhjul selv for å sette sammen de beste delene på markedet til det beste hjulet. Og jeg var aldri skamfull over å kjøpe sykkeleiker til dobbel pris for å spare 10 gram. Selv om ekspeditøren visste godt at jeg hadde blitt en mye bedre syklist ved å legge vekt
Svært ofte når jeg satt og vurderte deler, plundret med det tekniske og sparte penger til nye deler,.tenkte jeg på hvor enkelt det hadde vært og drevet med noe helt ukomplisert. Slik som svømming eller løping. For ikke å snakke om når jeg drev og preparerte ski eller når mansjettene på tørrdrakta revnet like før jeg skulle sette meg i elvekajakken.
Nå finner jeg plutselig igjen glede med å bevege meg med joggesko på beina. Jeg skriver ikke løpe, for det er en forsvinnende liten del av turen jeg løper. Men jeg beveger meg forholdsvis sakte og lenge. Én time minst, men helst over to timer bruker jeg på aktiviteten. Jeg er ingen sprinter. Og smått om senn går det lettere og fortere. Gleden over det ukompliserte er stor på disse turene. Dessuten kan jeg tenke på alt mulig underveis.
Det jeg savner under denne aktiviteten, er muligheten for å drikke underveis. Jeg har drikkebelte av typen jeg må ta av meg for å drikke. Bortskjemt som jeg er med drikkeflasker på sykkelen og innlagt vann i ryggsekken slik at jeg bare suger fra slange, er det tungvint å ta av seg beltet, skru av korken og drikke enten fra innebygd kork eller direkte fra åpningen på belte. Ikke får jeg med mer enn 0,7 l heller. Ryggsekken jeg bruker på toppturer på ski blir for stor. Spade, søkestang, skredsøker, undertøyskift osv er ikke slikt jeg trenger på "løpe"turene mine.
Men i 2018 finnes det løsninger. Det er på markedet løpevester med plass for drikkeflasker eller drikkeposer. Og litt til, slik som ei jakke, mobiltelefonen, en sjokolade eller bar og gåstaver.
Slike vester sto jeg i dag og så på og vurderte. Flotte finesser på alle, prisen ikke altfor ille unntatt på Salomon sin som er altfor dyr i forhold til hva du får. Og jeg hadde oppriktig lyst til å kjøpe.
Men jeg tok ikke sjansen på å prøve. Vi snakker tross alt om en vest beregnet på atleter. Og jeg har tidligere, riktignok inne på prøverom, erfart hva dagens athletic fit betyr. Tenke seg å stå omgitt av folk og ta på seg noe som ved første øyekast ser ut som en ryggsekk, for så å finne ut at den er for trang. Jeg var ikke i stemning til å utsette meg for denne ydmykelsen.
Bedre ble det ikke da jeg ble spurt om jeg trengte hjelp. Jeg sa jeg bare kikket meg rundt. Og det ble ingen handel.
I dag var jeg i butikken i travleste tiden. Kanskje skal jeg prøve med det samme de åpner om morgenen? Manne meg opp til å ignorere frykten for at betjeningen flirer av meg når jeg går ut igjen?
Eller må jeg spørre om å få komme utenom ordinær åpningstid? Legg merke til at å bestille på nett ikke er vurdert. Jeg prøver alle lokale muligheter før jeg kjøper noe som helst på nettet. Selv om nettbutikken i dette tilfellet er lokal...
Om jeg skulle manne meg opp til å kjøpe, er det fortsatt en vei å gå for meg. Jeg må jo ta det i bruk! Og om jeg skviser meg inn i denne vesten oppfylt med væske og nødvendige ting og tang, hva sier de jeg møter på ferden om meg? En i de flestes øyne gammel mann, med grånende hår og BMI i høyeste laget skviset inn i siste modell ultramarathondrikkeanordning som holder en fart spreke småbarnsmødre overskrider når de løper med siste modell joggebarnevogn...
Jeg får vurdere og eventuelt manne meg opp til mandag morgen.
Jeg kommer aldri til å si at det ikke er jeg som skal ha den.
Så lavt synker jeg bare ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar