Dombås, sentralt eller usentralt? Mye avgjøres nå.

Fra i 1973 har Dombås stått hjertet mitt nær. Da var jeg nemlig på min første treningssamling på Dombåstun. Tilbudet av treningsfasiliteter var den gangen skyhøyt over det det var på Oppdal på 1970-tallet.

Dombås hadde uendelig med furunål- og barkestier. Og snøen kom tidlig. Skiløypene ble preparert med snøscooter, og der du andre steder måtte gå runde på runde i samme løypa for å få noen kilometer, var en runde på Dombås 15 km. Tok du med 2,5 km til og fra idrettssenteret, ble runden 20 km. Den gangen var dette unikt.
En lørdag på Dombås før jul kunne bestå av to runder før lunsj og to runder etter. Da hadde du gått 70 km. Det samme søndag, og 140 km var tilbakelagt på ei helg. Den gangen var det mye fokus på å  "gå seg inn på ski", og 500 km ble ansett å være nødvendig før konkurransesesongen.

Noen av oss var såvidt preget av 70 km på ski, at det ikke fristet med ei økt i gymsalen på kvelden. Da kunne vi rusle bort i et trivelig sentrum med åpen café og kiosk. Eller som vi senere gjorde, ta en tur i dansebaren på Dombås Hotell. Det var det ikke bare vi nest,nest, nest, nestbeste som gjorde, også eliten var der. Vi var på fest med Oddvar Brå og de andre 70-tallsheltene. Og en trivelig lokalbefolkning, stort sett, gjorde at vi alle følte oss velkomne.


I 1983 flyttet jeg til Dombås. Jeg bodde der i over 20 år før jeg flyttet tilbake til Oppdal. Men mitt daglige brød tjener jeg fortsatt til i Dovre. Og jeg følger godt med i hva som skjer.

Dovre sliter med det samme som mange innlandskommuner sliter med, stagnasjon, resignasjon og resesjon. Tiden løper på en måte fra dem. Tettstedet Dombås hadde et forsprang, men ble nådd igjen utover 1980-tallet. Og de passerte. Man sov litt i timen. Idrettssenteret ble lagt ned, mye fordi det ikke ble enighet om idrettshall. Hytteutbygging ble regulert inn for sent, visjonære politikere, grunneiere og næringslivsfolk i omliggende bygder, sugde til seg markedet. Lengst nord i Gudbrandsdalen satt man og så på. Og det skal ikke stikkes under en stol at mange fortsatt trodde de var i framkant. De skulle bare se det an litt...
Før de uten hell har prøvd å gjenta gamle suksesser fra andre steder. Industrieventyr har blitt industrimareritt, storskala hytteutbygging har blitt småskala. Å forsøke å lage fremgang tuftet på de mange fremragende idrettsutøverene fra området, har ikke lyktes.

Men troen på å gjenta suksessen til andre småsteder står fortsatt sterkt. Å tenke i nye baner er tungt.

Mange politikere, og ikke minst tidligere politikere, drømmer fortsatt om flyplass. Uten å lære av at Fagernes ikke akkurat har blitt noe mer sentralt av de få flyavgangene de har fra Leirin. Uten å lære av Oppdal, som heller ikke har blitt stort mer et sentrum for luftsport i Trøndelag. Charterflyene krever ikke akkurat bemanning i tårnet der. Tårnet som forøvrig heller ikke er der.

Da Stortinget i 1906 vedtok Raumabanen mellom Dombås og Åndalsnes, og i 1908 vedtok jernbanen over Dovrefjell, trodde samfunnsanalytikerne at Dombås ville voks fra å være ei "grågrend" til å bli en by på 30 000 mennesker.

Der tok de feil. I min tid på Dombås tenkte jeg ofte på hvor usentralt jeg bodde. Samme hvor jeg skulle litt langt unna, tok det lengre tid enn om jeg hadde bodd hvorsomhelst i Nord-Norge. Ingen steder var det lenger til flyplassen.

Eller kanskje tok de ikke feil allikevel? Kanskje har vi ennå ikke kommet til den fremtiden de så for seg i 1906?

Lik det eller ikke, fremtidens reiser vil med stor sannsynlighet foregå på skinner. Personlig ville også jeg helst kjørt over fjellet i en bil med selvpustende V8-er bensin. Men jeg har heldigvis ikke råd, for jeg har egentlig ikke samvittighet til det.

I 2021 er Dovrebanen 100 år. Det gikk bare 13 år fra stortingsvedtak til åpning i et Norge som da var Europas fattigste land...

Et 100 års-jubileum kan kanskje være noe å bruke som en kick-off for Dombås mot 2050?

Det registreres at noe nytt nå er på gang på Dombås. En bredt sammensatt gruppe skal se på muligheten for starte folkehøyskole på Dombås. Dette er et godt initiativ, kanskje et av de beste på mange år. Jeg håper bare de ikke faller ned på gamle løsninger nok en gang.

Folkehøyskolene har opplevd en  voldsom renessanse de siste årene. Utøvende kunst, foto, musikksjangre, alle andre former for kunst og ikke minst nye former for friluftsliv har bidratt til fulle søkerlister for mange av skolene som for 20 år siden var nedleggingstruede. Mange har vridd hodene for å finne på linjer som trekker elevene til seg.

Og nå skal Dombås på banen. Og de må nødvendigvis være mer kreative enn dem som allerede er etablert. Å igjen skulle lene seg på dyktige skiskyttere, friskiutøvere og snøbrettakrobater tror jeg de bare kan glemme.
Gå inn i nyheter og sosiale medier, se trendene og arbeid ut fra det dere finner der. Ikke vær forutinntatt.Jeg vet at enkelte i arbeidsgruppen er nytenkende og kreative, men det finnes også noen som helst vil gjøre det andre har gjort før, eller som har låst seg i en tanke på hva Dombås er god på.
Ikke hør på de sistnevnte!

Visjonen må være at Dombås igjen skal bli sentralt og attraktivt. 

Har du blitt faktaresistent Arne?

Det er ikke så ofte jeg skvetter til av nyheter, kommer vel av at jeg har blitt herdet. Men noen få ganger skjer det, og i går skvatt jeg til da jeg leste lokalavisa.

Jeg satt på St.Olavs hospital og tenkte på hvor godt vi blir behandla og tatt vare på når noe er galt med helsa. For å slå ihjel litt tid, satt jeg og leste aviser på telefonen. I Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad kunne jeg lese reaksjoner og kommentarer på FNs rapport om tap av natur og tap av arter. Skremmende lesning for meg, men apokalyptisk for kommende generasjoner.
Tanken om at naturen trenger sin Greta Thunberg slo meg.
Og jeg tenkte også på kontrasten mellom hvordan det reageres når jeg er syk, kontra mangelen på reaksjon og sendrektigheten som preger hendlingene for å gjøre noe med vår syke planet.

Så slår jeg opp lokalavisa. Og skvetter til.

Min navnebror og helt fra barndommen hadde i formannskapet fått vedtatt å foreslå nydyrking av myr.

Skjermdump fra OPP-avisa

Arne Braut er 7 år eldre enn meg og var et forbilde for meg da jeg som 10-åring begynte i den lokale 4H-klubben. Forbilledlige oppgaver, styreverv, ferdigheter i volleyball, gode resultater i kunnskapstevlinger som natursti og plantekjennskapp gjorde ham i mine øyne til en bauta og et forbilde. Enda mer senere da han en periode jobbet som fylkesinstruktør i samme organisasjon. Og jeg minnes da et par hundre 4H-ere på sommerleir kom forbi hjemgården til Arne. Hans far drev mo alene og hesjet på et stort stykke, sikkert litt motløs og kanskje også litt forbannet over at sønnen tok på seg å lede ungdom i stedet for å hjelpe ham.

Men 200 4H-ere er en formidabell arbeidsstyrke, og det tok ikke lang tid å hesje hele stykket.

Jeg tror også det var Arne som bidro til at jeg på et senere tidspunkt ved flere anledninger ga min stemme til Senterpartiet. Et parti Arne B i motsetning til Arne R, har vært trofast mot. Noe som gjennom hardt og godt arbeid har gitt ham en lang periode som fylkesvaraordfører og også innsmett på Stortinget som vararepresentant. Med andre ord en repektert kar som jeg tiltross for at jeg etterhvert har blitt mindre enig med ham, fortsatt ser opp til.

Inntil i går da han dagen etter en apokalyptisk rapport fra FN, vil dyrke myr. Og begrunnelsen var virkelig skremmende. 

Norge, som er en netto eksportør av mat, har som mål å øke matproduksjonen. Dette tiltross for store overskuddslager av enkelte matvarer. Folk i verden sulter blir det hevdet. Faktum er at vi i dag produserer nok mat, det er verdenshandelen som ikke fungerer. Det var godt å konstatere at rådmannen visste forskjell på selvbergingsevne, selvbergingsgrad og dekningsgrad. Han viste nemlig til sevbergingsevne som er hvor mye mat vi i en nødsituasjon kan produsere. Også der ligger vi godt an. Å dyrke myr for øke evnen til å produsere, er i mine øyne dårlig politikk når vi vet skadevirkningene.

Og det hjelper ikke å argumentere med at at myr blir bygd ned til andre formål. Vi må slutte med det også.

Myr er ikke bare et spørsmål om klima. Dagen etter at FN la frem sin rapport, burde dette vært kjent av lokalpolitikerne.

• Myra er rasteplass for trekkfugler. Mange har i år kommentert at det er lite småfugler, en medvirkende årsak er menneskets bruk av naturen.
• Myr er leveområder for mange planter og dyr, vi har allerede i Norge bygd ned 1/3 av myrene våre. Og mange arter har allerede gått tapt.
• Myr demper flom, noe som er med på å begrense skadevirkningene av klimaendringene.
• Myra renser vann, noe som har vært med på å dempe de skadelige virkningen av avrenning fra menneskelig aktivitet som landbruk og andre forurensningskilder.
• Og myra lagrer altså karbon, 250 000 tonn kan lagres i en kvadratkilometer myr. På mange måter er myra Norges regnskog, men vi har allerede brukt 1/3 til andre formål.

Det var godt å se at det fortsatt var tre formannskapsmedlemmer som stemte mot Arnes forslag. Samtidig var det skremmende å konstatere at alle disse tre er på vei ut av lokalpolitikken.

Kan dette være stemmefiske? Senterpartiet har jo etterhvert blitt gode på dette. Jeg har registrert at Senterpartiet nærmest også lover snøscooterløyper. Effektivt for å sanke stemmer, samtidig en grov underkjennelse av det grundige arbeidet som har blitt gjort av de som allerede har jobbet med saken. Jeg tror jo at ei snøscooterløype som fyller de nasjonale krav for slike, vil gå enstemmig gjennom i kommunestyret. Det setter derfor ikke Senterpartiet i noen særstilling i den saken.

Valgkampen er tydeligvis i gang. Og selv er jeg for første gang en aktiv part i denne. Det føles godt å omsider ha funnet et parti som ikke går på akkord med fakta, et parti som ikke underslår at fremtiden vil kreve endringer vi i øyeblikket ikke ønsker. Og som ikke kommer med lovnader som bare har til hensikt å vinne stemmer.

MDG har blitt ledd av, hetset og marginalisert for sine forslag. Men etterhvert har de andre partiene kommet etter. Da MDG i 2015 foreslo å sette en sluttdato for norsk oljeutvinning, uttalte Jonas Gahr Støre at det aldri ville bli aktuellt å samarbeide med MDG. Fire år etter forslår AUF det samme som MDG, og jeg tror ikke Støre avslutter samarbeidet med ungdomsorganisasjonen av den grunn.

Vil du derfor være i forkant av det som kommer, mener du kanskje at Oppdal skal være en foregangskommune, er det lurt å vurdere oss i MDG. 

Dagens ufordringer løses ikke med med gårsdagens løsninger.

Oslo er i 2019 Europas hovedstad. Der har MDG fått bred politisk støtte for sin politikk. På bygdene går vi ikke va veien for å hetse Lan Marie Berg fra MDG, men i de bydelene som har fått merke mest til politikken hun har stått i krigen for, er oppslutningen på meningsmålingene opp mot 25%!

Jeg er nesten fristet til å sitere en fordums bondehøvding i Oppdal (ikke Arne Braut) som på valgdagen sto utenfor stemmelokalet og med høy røst sa; STEM PÅ MEG!

Men du kan også stryke meg. strengt tatt er jeg vel i ferd med å gå ut på dato. Og da er det en viss fare for at jeg i likhet med min navnebror, kan bli faktaresistent.

For mennesker og miljø

Stem MDG