Et bilde sier mer enn tusen ord

I dag dokumenteres alt med bilder og video. En del blogger er nesten bare bilder. Hvert andre Twitter-innlegg er link til bilder. Instagram er en ren bildedelingstjeneste, og er i ferd med å overta som det mest populære sosiale nettverk for ungdommen.
Selv er jeg glad i ord. Jeg blir begeistret over talere og forelesere og lærere som gjennomfører uten lysbilder og presentasjoner, men likevel klarer å formidle budskapet sitt. Derfor vil nok også bloggen min bli mye ord, slik jeg også har brukt Facebook. Micro-bloggen Twitter med sine 140 tegn fikk jeg aldri taket på.
Et bilde lyver ikke sa vi tidligere. Dette er det nå definitivt slutt på. Selv amatører kan gjøre det utroligste med bilder, så muligheten for at bilder lyver er like store som muligheten for at muntlig og skriftlig fremførte ord er løgn.

Eksempel på bilde som lyver, og bilde som ikke gjør det. De som ikke kjenner meg vil ha vanskelig for å finne ut hvilket som er riktig.

Jeg skulle ønske at jeg med bloggen min kunne klare å skape litt leselyst. Skulle jeg miste en sans, ville jeg nok foretrukket å være blind fremfor å være stum. Dessuten skulle jeg ønsket at jeg kunne flere språk. Selv om det i kommunikasjonssamfunnet vårt har bøitt enkelt å oversette. Lurer jo litt på hvordan jeg allerede etter fem dagers blogging har lesere i ni land. Har prøvd Google Translate noen ganger, det kommer opp mye rart. Så det hadde vært moro å vite hva de fikk ut av bloggen min i f.eks. Tsjekkia, for der kjenner jeg ingen som behersker norsk.

Jeg har et forbilde og en inspirasjonskilde i bloggverdenen. For dere som liker å lese anbefaler jeg varmt denne voksne damen det er linket til under. Skarp ironi og selvironi, glitrende observasjoner av hverdagslivet, og et godt språk gjør at jeg følger denne bloggen. Selv om den gir meg litt prestasjonsangst. Kanskje øvelse gjør mester!

http://hederoggalle.blogspot.no/2013/02/blonder-bade-her-og-der.html

Forøvrig har været slått om ganske bra her på Oppdal. Perfekt for å sitte inne og se sport på TV. Og når det er pause i begivenhetene passer det fint å blogge.

Brasiliansk voks på Oppdal

Endelig får vi også på Oppdal tilbud om brasiliansk voksing. Næringslivet på dette lille stedet blir stadig mer komplett, selv om jeg har registrert at tilbudet på negledesign har blitt dårligere. Og alle slike tilbud er med på å gi oss som bor her inntrykket at vi bor på et urbant sted som vi knapt trenger å forlate i det hele tatt for å tilfredstille alle tenkelige og utenkelige behov.

Nå vet ikke jeg om dette tilbudet kanskje har eksistert en stund, kanskje den fri konkurransen har nådd oss også? Ikke skal jeg dvele ved at det nå kanskje blir slutt på uryddig friserte underliv i fjellbygda heller. Men jeg håper kanskje å få ordnet på et annet problem som innimellom er påtrengende, nemlig nesehår.

Trønder som har løst nesehårproblemet på trøndervis!

Med jevne mellomrom er jeg åpen omkring mine problemer med hår i nesen og delvis i ørene. Dessuten har jeg nå begynnt å merke behovet for frisørbesøk snarere ved at øyebrynene er plagsomme, enn at håret er for langt.

Høytsittende bart

For mitt vedkommende har jeg da etter at en trivelig og på alle måter grei dame gav meg råd om det, kjøpt meg en såkalt nesehårtrimmer. Nå snakket ikke hun av erfaring med problemet, og denne lille maskinen er av de dårligste duppedipper jeg har kjøpt noengang. Batterier må jeg huske å ha nye av hver gang det er viktig å se velstelt ut. Og brukervennligheten er null.

 Det lugger og kiler og er slett ikke effektivt. Dessuten
 vokser hårene nesten ut igjen i løpet av festen.

Nesehårtrimmeren jeg bruker

Allikevel har denne innretningen gitt meg en god historie:

En god venninne lånte en gang toalettet mitt og klarte ikke å dy seg fra å kikke i skapet ved siden av speilet. Der fikk hun se nesehårtrimmeren, men visste ikke hva det var. Og ikke spurte hun om det heller, ettersom dette er en veloppdragen dame som ikke vil ha på seg at hun var nysgjerrig nok til å kikke i skapene. I stedet tenkte hun vel igjennom hva dette kunne være, og kom til at dette måtte være en BUTTPLUGG!!! Naturlig nok ga det henne en del ubehagelige bilder i tankene når hun tenkte på hva jeg brukte denne til, men ikke verre enn at vi fortsatt omgikkes. Dessuten var hun helt taus overfor andre om sin oppdagelse. En god egenskap som gjør at jeg kan fortelle denne historien uten at hun skjemmes over sin nysgjerrighet. En svært god egenskap overskygger naturligvis en uskyldig glipp.

Noen uker senere satt vi imidlertid sammen, og jeg var i det lune at jeg forbannet nesehårtrimmeren. Da gikk det opp for henne hva hun hadde sett, og bare brøt sammen og ropte ut; NESEHÅRTRIMMER!!! Jeg har gått rundt og trodd det var en BUTTPLUGG!!!

Så tilbake til saken: Jeg skal neste gang jeg må stelle meg litt ekstra, prøve brasiliansk voks. Ihvertfall i nesen... Da skal jeg også prøve å få filmet seansen, Et par stykker har ymtet om at jeg må få innslag av videoblogg, og dette må være en fin anledning. 

Så jeg håper virkelig dette nye tilbudet overlever hos oss trauste fjellbygdboere. 

Å blogge eller ikke blogge...

I går holdt jeg på å avslutte mitt nye liv som blogger. I VG var det oppslag om en ung og søt jente som hadde havnet i skatteetatens søkelys. Store summer var unndratt beskatning og moms. Jeg ble naturlig nok skremt over det som sto der, blandt mye annet ble det anbefalt å bruke regnskapsfører fra dag én. Nå hadde jeg etter to og en halv dag som blogger ikke sett snurten til disse store inntektene og gavene og vareprøvene som skulle være en del av hverdagen som blogger. Men det var jo helg, og jeg var fortsatt litt urolig for hva hverdagen kunne bringe. Så undersøkte jeg litt nærmere og fant at den mest besøkte bloggen i Norge var en som het fotballfrue. Den hadde gjennomsnittlig 76000 daglige besøk. Da jeg sjekket den ut viste det seg at det også var en ung og søt dame som var mer opptatt av håndvesker enn noen av de damene jeg kjenner. Dessuten var hun gift med en fotballspiller og heter Caroline, med C. Unnskyld alle Caroliner og Karoliner der ute, men gjennom det lille jeg vet om markedskrefter vil jeg tro daglige bloggbesøk ville vært lavere om hun ikke skrev navnet sitt med C. Litt mer internasjonalt vil jeg også tro det er. For jeg registrerer at til og med jeg allerede har lesere i 9 land.

Fotballbrud

Men bloggen til denne fotballfruen er noe helt annet enn den bloggen du nå leser. Den er oversvømmet med annonser for klær, håndvesker, sko og hudpleieprodukter. Annonser fotballfruen og hennes regnskapsfører får godt betalt for. Er jo gull verd naturligvis med annonser som gjennomsnittlig når 76 tusen kjøpekraftige andre unge damer hver dag. Selv har jeg disse dagene hatt ca 150 daglige treff, med andre ord er fotballfruen 500 ganger mer attraktiv enn meg. Dessuten skriver jeg foreløbig lite om hudpleieproduktene jeg bruker av frykt for å bli saksøkt av produsentene.

Heller ikke plastposene jeg bruker når jeg er i butikken når helt opp mot ei veske fra Louis Vuitton. Sist, men ikke minst, er mine 150 lesere neppe av storkonsumentene av rådyre vesker.

Derfor tror jeg at jeg skal blogge litt til uten å frykte skatteetaten. 

Hvis det da ikke finnes annonsører som har lyst til å nå mine daglige 150 lesere.

BORTOVERSKI !!! Grøss og gru...

Nå er det nok mange som undres på tittelen. Er det slik at Arne virkelig har så mye mot bortoverski? Han som går på slike flere dager i uka, han som prøver å overbevise barn og unge om at dette er en fin og morsom måte å forflytte seg på? Ja, jeg er stor motstander av bortoverski og bruker det aldri. Det jeg tenker på er selve ordet bortoverski. Bortover er for meg flatt, og flatt er det kjedeligste skiterreng som finnes. Oppover og nedover derimot gir meg stor glede. Oppover fordi premien for slitet er nedover. Og nedover er selve essensen av å gå på ski, særlig som rekreasjon. Gir meg spenning, glede og mestring. Uavhengig av hva slags ski jeg bruker.

Eksempel på ski som er på vei bortover mot en oppover- eller nedoverbakke

Jeg bruker hovedsaklig tre forskjellige skipar. Jeg har klassiske racingski. Disse bruker jeg når midtlivskrisen rammer og jeg vil trene. De er av en type som jeg ihvertfall for 15 år siden kunne brukt i Birken uten å skjemmes over utstyret. Av en eller annen grunn sammenfaller det ganske bra med da jeg ble 40... Altså innkjøpt under et akutt tilfelle av 40-årskrise. Disse skiene er bare egnet i godt preparerte løyper, slike som de som sier bortoverski kaller trikkeskinner. Det jeg kaller maskinpreparerte spor.

Eksempel på ski som er på vei oppover

Så bruker jeg innimellom skibestigningsski, eller rando som de som sier trikkeskinner og bortoverski sier. Disse bruker jeg til heisbasert skikjøring nedover. Og til toppturer. Bortover er de ikke noe særlig, det går, men enda saktere enn jeg normalt går. Oppover med feller er det tungt, men du verden for en nytelse og glede det er å kjøre nedover i løssnø, også kalt pudder av de som sier bortoverski, rando og trikkeskinner. Jeg syns også de fungerer fint på all annen upreparert snø.

Eksempel på løssnøski

Eksempel på hoppski, eller jibbeski som de kaller det de som sier pudder, trikkeskinner og bortoverski.

Så bruker jeg fjellski eller turski. Disse fungerer overalt. Bortover, nedover, oppover både med og uten feller. I maskinpreparerte spor og i løssnø, på skare og is og fokksnø og mose og stein. De er ikke best på noe, men jeg kan bruke samme skia til alt og trenger bare ta med meg et par ski på tur. Jeg kan til og med om motet er der en dag ta et helikopterhopp eller 360 som de som sier trikkeskinner, bortoverski, pudder, rando og jibbeski kaller det.

Eksempel på ski brukt til å kjøre sakte nedover etter å ha gått bortover og oppover.

Oppsummering

Jeg blir sjukt stoka av å gå og kjøre på fjellskiene og skibestigningsskiene mine. Av mine klassiske racingski blir jeg bare svett og patetisk. Bortoverski bruker jeg aldri. Ordet bortoverski altså.

God skitur uavhengig av utstyr og hva du kaller det

Tøff vinterferiegjest i grøfta

Jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av å oppføre seg som folk i trafikken. Både ved kjøreadferd, parkering og fotgjengeradferd. Under sistnevnte adferd kommer også oppførsel og hensyntagen til andre på kjøpesenter og andre steder med mye folk inn. Jeg prøver intenst å ikke bli sur eller sint, isteden forsøker jeg å undres over både min egen og andres adferd.

Som idag når jeg tok en tur i Oppdal sentrum før det store innrykket av vinterferiegjester, skienere og røkla hadde forlatt frokostbordet. Kjørte idag Toyota Yaris, som jeg av og til gjør og som av mange oppfattes som den bilen som kler meg best, og behandles da i trafikken som den jeg antagelig egentlig er; en forsiktig, godt voksen, fornuftig og lettskremt mann.

På tur hjem langs Gamle Kongevei møtte jeg en Volvo stasjonsvogn som tydelig skulle more seg på det  litt glatte føret. Sladd avløste sladd, ansiktsuttrykkene på fører og passasjerer viste stor glede over å mestre dette. Og mestring er noe vi alle trenger innimellom for å få godfølelsen. Imidlertid fikk mestringsfølelsen for denne bilføreren en kraftig og brå nedtur. Jeg måtte prøve å gjemme meg inntil snøkanten på høyre side, der jeg stoppet og fryktet at min lille formiddagstur til butikken skulle ende i totalvraking av bilen som tilhører min mor, og at jeg selv måtte tilbringe helgen med øresus etter airbagutløsning og blåmerker på de steder som ikke beskyttes av airbagen. Rart hvor mange tanker man rekker på kort tid når det eneste en kan gjøre er å vente og håpe. Rakk også å slå fast at om jeg hadde kjørt Land Rover'n ville volvo'n som kom meg i møte med bredsiden til ha avsluttet moroa adkillig før.

For min møtende part avsluttet ikke, regnet nok med at dette gikk bra, Yaris'n er jo så liten at det nesten er umulig å treffe den. Imidlertid ble rattbevegelsene litt for store og litt for brå, og kontraen altfor stor, med det resultat at volvo'n gikk i grøfta. Jeg satte rolig bilen i 1.gir, kjørte forsiktig forbi, konstaterte at det hadde gått helt utmerket med fører og passasjerer, hilste og kjørte videre.

Så til min undring over egen adferd. Jeg burde vel hjulpet eller ihvertfall tilbydd meg å hjelpe. I stedet fryder jeg meg over andres lille ulykke, tenker at dette var til pass for den kjekke bilføreren og hans passasjerer. Han fikk seg en solid nedtur, tapte ansikt for kone og barn, og alle videre planer for dagen ble iallefall en halvtime forsinket.

Hvis jeg hadde kjørt Land Rover'n ville dette antagelig ikke ha skjedd. Den møtende hadde sannsynligvis avstått fra den siste skjebnesvangre sladden, og alt hadde gått som normalt. Ikke hadde han tapt ansikt for egen familie, ikke hadde jeg fått oppleve den gode følelsen av skadefryd. Hvis derimot føreren var av det overmodige slaget og likevel hadde havnet i grøfta, hva da? Jo da hadde jeg tatt frem slepestroppen og dratt bilen inn på veien igjen. Familien hadde maksimalt blitt 5 min forsinket, takket for hjelpen, hvis de hadde tilbudt meg betaling hadde jeg høflig takket nei med forklaring om at dette var hver sin gang og at det var slik vi gjorde det på Oppdal. Og så hadde jeg istedet blogget om den gode følelsen av å hjulpet noen uten å tenke personlig vinning. Livet er tilfeldig, men uansett ville det gitt meg en god start på dagen. Noe det også gjorde nå.

Bildet er et illustrasjonfoto som ikke har noe med dagens hendelse å gjøre.

 Å fryde seg over andres små ulykker er betraktelig undervurdert, og en følelse vi burde være mye mer åpne om.

Intro

For ikke å plage Facebookvenner med alle mine innlegg, har jeg funnet ut at jeg skal begynne å blogge. Er vel strengt tatt noe som av de fleste blir regnet som noe fjortisser gjør, men selv tror jeg dette kan ha fremtiden for seg. Så får jeg bare se etterhvert hvor dette bærer hen.

Jeg blogger, altså er jeg. 

Lett omskrivning av filosofen Descartes; Je pense, donc je suis.