Tøff vinterferiegjest i grøfta

Jeg er litt over gjennomsnittet opptatt av å oppføre seg som folk i trafikken. Både ved kjøreadferd, parkering og fotgjengeradferd. Under sistnevnte adferd kommer også oppførsel og hensyntagen til andre på kjøpesenter og andre steder med mye folk inn. Jeg prøver intenst å ikke bli sur eller sint, isteden forsøker jeg å undres over både min egen og andres adferd.

Som idag når jeg tok en tur i Oppdal sentrum før det store innrykket av vinterferiegjester, skienere og røkla hadde forlatt frokostbordet. Kjørte idag Toyota Yaris, som jeg av og til gjør og som av mange oppfattes som den bilen som kler meg best, og behandles da i trafikken som den jeg antagelig egentlig er; en forsiktig, godt voksen, fornuftig og lettskremt mann.

På tur hjem langs Gamle Kongevei møtte jeg en Volvo stasjonsvogn som tydelig skulle more seg på det  litt glatte føret. Sladd avløste sladd, ansiktsuttrykkene på fører og passasjerer viste stor glede over å mestre dette. Og mestring er noe vi alle trenger innimellom for å få godfølelsen. Imidlertid fikk mestringsfølelsen for denne bilføreren en kraftig og brå nedtur. Jeg måtte prøve å gjemme meg inntil snøkanten på høyre side, der jeg stoppet og fryktet at min lille formiddagstur til butikken skulle ende i totalvraking av bilen som tilhører min mor, og at jeg selv måtte tilbringe helgen med øresus etter airbagutløsning og blåmerker på de steder som ikke beskyttes av airbagen. Rart hvor mange tanker man rekker på kort tid når det eneste en kan gjøre er å vente og håpe. Rakk også å slå fast at om jeg hadde kjørt Land Rover'n ville volvo'n som kom meg i møte med bredsiden til ha avsluttet moroa adkillig før.

For min møtende part avsluttet ikke, regnet nok med at dette gikk bra, Yaris'n er jo så liten at det nesten er umulig å treffe den. Imidlertid ble rattbevegelsene litt for store og litt for brå, og kontraen altfor stor, med det resultat at volvo'n gikk i grøfta. Jeg satte rolig bilen i 1.gir, kjørte forsiktig forbi, konstaterte at det hadde gått helt utmerket med fører og passasjerer, hilste og kjørte videre.

Så til min undring over egen adferd. Jeg burde vel hjulpet eller ihvertfall tilbydd meg å hjelpe. I stedet fryder jeg meg over andres lille ulykke, tenker at dette var til pass for den kjekke bilføreren og hans passasjerer. Han fikk seg en solid nedtur, tapte ansikt for kone og barn, og alle videre planer for dagen ble iallefall en halvtime forsinket.

Hvis jeg hadde kjørt Land Rover'n ville dette antagelig ikke ha skjedd. Den møtende hadde sannsynligvis avstått fra den siste skjebnesvangre sladden, og alt hadde gått som normalt. Ikke hadde han tapt ansikt for egen familie, ikke hadde jeg fått oppleve den gode følelsen av skadefryd. Hvis derimot føreren var av det overmodige slaget og likevel hadde havnet i grøfta, hva da? Jo da hadde jeg tatt frem slepestroppen og dratt bilen inn på veien igjen. Familien hadde maksimalt blitt 5 min forsinket, takket for hjelpen, hvis de hadde tilbudt meg betaling hadde jeg høflig takket nei med forklaring om at dette var hver sin gang og at det var slik vi gjorde det på Oppdal. Og så hadde jeg istedet blogget om den gode følelsen av å hjulpet noen uten å tenke personlig vinning. Livet er tilfeldig, men uansett ville det gitt meg en god start på dagen. Noe det også gjorde nå.

Bildet er et illustrasjonfoto som ikke har noe med dagens hendelse å gjøre.

 Å fryde seg over andres små ulykker er betraktelig undervurdert, og en følelse vi burde være mye mer åpne om.