Hvor stusslig og patetisk er det mulig å bli?

Jeg er nærmere 60 enn 50 år gammel. Gammel til sinns, gammel i bevegelsene og med grått hår ved ørene. Klærne er gammelmodige, kroppen småkorpulent og med tydelige tegn på slitasje.

Og så tror jeg selv at jeg glimter til innimellom.

Jeg har vært sent ute og bevisst holdt igjen med å tilegne meg og ta i bruk ny teknologi, og til å se nytten av dette. Jeg tok knapt i en datamaskin før i 1989, jeg kjøpte meg ikke mobiltelefon før i 1993.
SMS tok jeg ikke i bruk før i 1999 etter å ha måttet få opplæring av en dame som var ivrigere på nye oppfinnelser enn meg. Facebook var jeg motstander av inntil en bekjent lånte PC'n min og opprettet profil uten mitt vitende. Og Instagram var jeg ikke på før i fjor. Ja, jeg skriver denne bloggen og har gjort det i tre år, men det er mer et utslag av at jeg er en mislykket skribent som ikke får publisert noe på annen måte.

Men i dag fant jeg ut at jeg har nådd en ny bunn i forsøket på å henge med. For det er det jeg forsøker; å henge med. Litt i samme gate som de som begynner å trene, de som kjøper motorsykkel, de som finner seg dame fra en annen generasjon.

Jeg har en stund brukt såkalte Emoji.

Og jeg har til og med irritert meg over at de ikke er å finne på Mac'n slik at jeg kan krydre tekstene mine med dem.

Enda mer skremmende er lista som kommer opp over de mest brukte. Jeg ler så jeg griner, jeg driter og blåser hjerter mens jeg spiller fiolin og spiser pommes frites. Håper ikke psykologen min ser dette, og om hun gjør det, at psykiateren min har en lynkur.

På en måte er jeg tilbake til der mine forfedre var for 10 000 år siden. I mangel på skriftspråk risset de inn eller malte reinsdyr og andre ting de interesserte seg for i stein og på veggene i hulene sine.

Hva blir det neste? Jeg holder igjen når det gjelder Snapchat. Poenget med denne tjenesten har jeg ikke forstått. Jeg er en såvidt åpen person at bilder som bare kan betraktes i noen sekunder er uinteressante. Alt jeg deler via internett, deler jeg med alle til evig tid. Dessuten er det komplisert å bruke. Ikke teknologisk, men det betyr som regel å lete etter briller og etablere fullt fokus for noen sekunder. Begge deler er utfordrende.

Men jeg er på Snapchat. Satt opp av samme dame som i sin tid lærte med å sende tekstmeldinger. Så jeg har gode muligheter til å bli end mer patetisk.

Eller kanskje jeg skulle ringe til noen? Eller enda bedre; besøke noen?

Vel... Er du på Snapchat så forstår du bokstavene under. Ikke forstyrr meg unødig.

iamarner