Nei, jeg har ikke vært på Bruce Springsteen.

Det vil si, ikke i sommer. Tiltross for at han har hatt tre konserter her i landet denne sommeren. Men jeg har vært på konsert med ham. Det var i Praha for noen år siden at jeg under en mellomlanding der fant ut at han holdt konsert der den dagen jeg skulle returnere. Så jeg booket om flybillett, bestilte hotell og kjøpte billett til konserten.

Her var jeg i 2012

Men jeg gikk ikke på konsert i sommer. Venner av meg har vært på alle tre i Norge. Jeg kjenner folk som var i Gøteborg i tillegg til de tre i Norge. Og jeg kjenner flere som var på konsert fordi de tror det skal være sånn. Som en nylig sa; Konsertene med Bruce har blitt det nye Birkebeinerrittet. Du skal altså helst ha vært på minst en. Og alt som har en snev av status å ha vært på, unngår jeg.

Bruce Springsteen har hatt betydning for meg også. For 40 år siden var det mye glamrock og disco som ble spilt på de stedene jeg frekventerte. Og på lokalet, på dansefestene der jeg aldri var, ble det spilt gammeldans- og dansebandmusikk. Med dette som bakteppe var det en åpenbaring da en venn av meg, en som jobbet som discjockey i helgene, introduserte meg for albumet "Born to run". Dette var mer ekte rock, mer jordnært og fikk frem mange flere følelses enn all annen musikk på den tiden. Dette sammenfalt også med en bedring i økonomien som gjorde det mulig å handle litt musikk. Og på Playtime i Trondheim hadde det som behøvdes. Fortsatt hadde musikken et fysisk format, longplayplata. Som kostet ca 90 kr. Til sammenligning kostet en halvliter den gangen 12 kr, en 20-pakning sigaretter 9,10 og snuseska 3,50. Bensinen kostet 4 kr. Musikken var altså fortsatt dyr.

Tøffere ble det ikke i 1976

I militæret havnet jeg på rom med en kommunist fra Bodø og en pening fra øvre del av øvre Singsaker. Disse to motsetningene fant hverandre i musikken, og jeg ble oppslukt av den samme. Først og fremst av Ramones, "Det beste bandet i himmelen" som forfatter og musiker Levi Henriksen uttrykker det i og med at alle medlemmene er døde. Punken kom for fullt denne sommeren, og den toppet seg da jeg rømte fra militærleiren for å gå på konsert med Sex Pistols. Året etter syklet jeg styrkeprøven fra Trondheim til Oslo med tonene fra The Clash som bakteppe fra kasettspiller på baggasjebæreren. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige med historier knyttet til punkband som Sham69, The Jam, Eddie and the Hotrods, Stiff Little Fingers osv osv.

Og Bruce havnet nesten i glemmeboka.

Men Bruce fortsatte karrieren. Jeg kjøpte albumet "Nebraska" og syntes det var veldig bra. Før jeg fikk øynene opp for Stones, Warren Zevon og etterhvert Green Day. Pluss døgnfluer og mange gode norske band.

Og Bruce ble for meg en middelmådighet jeg var på konsert med som en følge av tilfeldigheter. Og han var yderst velkommen på en del nachspiel som ellers hadde druknet i Ole Ivars og Vassendgutane.

Han gjorde et uutslettelig inntrykk da ha opptrådde sammen med Little Steven etter Utøya. Men der fant jeg også en som gjorde større inntrykk. Hør på Chip Taylor her:

Bruce Springsteen har imidlertid en stor styrke som imiteringsobjekt i en spesiell situasjon.

Det er når magen slår seg vrang. I den forstand at det stopper opp. Hard avføring, talle(den harde møkka som danner gulvet i sauebinger), forstoppelse. Når du sitter på ramma og trykker uten at noe hjelper, skal du bare prøve så godt du kan å imitere Bruce. Syng "Born in the USA" eller nær sagt hvilken som helst annen sang du kan fra hans store repertoar.
Trykket du da opparbeider kan fort spare deg for en runde med klyster.

Kanskje kan han også brukes ved barnefødsler. I stedet for å oppfordre den fødende til å presse, kan de oppfordres til å synge "Born in the USA"...

Faren er at barnet blir traumeutsatt.

I 30 år har jeg blitt diskriminert og stigmatisert

Denne diskrimineringen kan uten videre karakteriseres som et I-landsproblem, og den plager meg ikke nevneverdig i det daglige. Men ikke nevneverdig over 30 år, ja da, da blir det nevneverdig. Ikke hver dag, bare en gang tidligere har jeg vært innom det på bloggen, og ikke nevner jeg det særlig ofte ellers heller. Innimellom irriterer det meg allikevel grenseløst. Og enkelte diskriminerende ytringer kan gjøre meg rasende.

Jeg er frivillig enslig og frivillig uten barn.

Storsamfunnet diskriminerer meg via skatte- og avgiftspolitikken, der jeg er med på å finansiere skoler, barnehager, permisjoner i alle retninger og all annen velferd som kun kommer barnefamiliene til gode. Og i og med at jeg ikke har disse permisjonene, betaler jeg skatt over flere år. Dessuten er jeg i gjennomsnitt mindre sunn og mindre lykkelig enn de som lever i kjernefamilier og vil dø tidligerer slik at jeg heller ikke mottar pensjon like mange år. Og mange avgifter er de samme om man er en eller ti personer i husstanden. 

Jeg forstår imidlertid at det må være sånn i et velferdssamfunn.

Bankene diskriminerer meg når jeg alene må signere lånedokumenter. En inntekt kan ikke forrente like stort lån. Dessuten vet bankene at når barnefamiliene får problemer, strekker det offentlige ut en hjelpende hånd.

 

Særlig i reiselivet blir jeg diskriminert. Om jeg blir med et par på tur, koster hotellrommet bortimot det samme for en som for to personer. Og nå når jeg er 59 år, vil nok ikke hotellene godta at jeg ligger i barneseng på parets rom.

På offentlige steder må vi som ikke har småbarn utstå barnefamilienes totale mangel på god oppførsel og dannelse. Alle må vi rette oss etter disse som tror de har fått til noe enestående, men som mennesket har klart i mer enn 150 000 år, nemlig å lage og få barn. Faktisk klarer alle arter dette. Hvorfor skal dere ha lov til å oppføre dere som rasshøl bare fordi dere har klart det en flue er mye flinkere til enn dere?

Også andre mennesker diskriminerer meg. I min tid sluttet du å være kul og singel når du ble 30. I dag kan du nok strekke det lenger, men det blir nok aldri slik at du er kul som enslig 60-åring. Da er det noe annet som hefter ved deg. Og når du skifter status fra enslig/singel til ensom/stusslig, blir du ikke lenger invitert til festlige anledninger annet i nærmeste familie.

Du kan være homoseksuell. Den mistanken lever imidlertid jeg utmerket med, slik jeg lever utmerket med alle andre mistanker om forhold ved min person som kan medføre mangel på partner og barn.

Men jeg takler ikke enkelte småbarnsfamilier behandling av meg som en mindreverdig person. 

De jager ikke ustraffet meg ut av setet på fly eller buss. De sniker ikke ustraffet i køen i skiheisen eller ved kassa i butikken. Ikke parkerer de på parkeringsplass reservert for forflytningshemmede heller uten risiko for korreksjon. 

Og i dag presterte en mangebarnsfar å hevde at hans kone av en mangebarnsmor burde ha fortrinn fremfor andre i arbeidslivet. Antall barn burde etter hans mening trumfe ansiennitet. 

Etter hans mening skal vi som ikke har barn arbeide og betale skatt for å finansiere permisjoner for ham og kona, samt skole, tannlege og barnehage til hans altfor mange barn, og  Deretter skal vi altså tre tilside for at familien på enklest mulige måte skal kunne arbeide og tjene nok til hus, to biler, ferieturer og alt det andre småbarnsfamiliene må ha i dag. Og helst uten å måtte ta noen av de ekstra byrder arbeidslivet innimellom innebærer. Slikt som ubetalt overtid, litt ekstra arbeidsreise osv.

Dette er en egoisme av dimensjoner fra et menneske som ser seg selv og ingen andre. Som i sin uvitenhet tror det har gjort en bragd ved å bli en stor kjernefamilie.

Dette mennesket vil aldri forstå at den eneste bragden det har utført, er å ikke klare å se hvem som finansierer tankeløsheten og egoismen.

Unge, frustrerte menn er ikke de eneste som har sterke meninger som bunner i ren egoisme. Disse unge, frustrerte mennene ser seg helst ut en spesiell gruppe som innvandrere, kvinner, bønder, offentlig ansatte eller enhver annen gruppe de kan generalisere og rette sin frustrasjon mot.

 Enkelte familiefedre retter sin frustrasjon mot alle andre enn dem selv.

De tror de selv er sentrum i livet, tilværelsen og verden.

 

Mosegrodde, misfornøyde menn og naive ungjenter

Jeg er mosegrodd og misfornøyd i enkeltes øyne. For i en kronikk på NRK Ytring blir det hevdet at slike som meg, og særlig de som i motsetning til meg har en profil fra tidligere å flyte på, ytrer oss om alt mulig og får for stor plass. Dem det da er snakk om, er karer som Hans Wilhelm Steinfeld, Kjetil Rollness, Ole Paus og sikkert også Per Fuggeli og Kåre Willoch.

For skal vi følge tankegangen til enkelte unge damer, så har ikke vi menn som har passert middagshøyden noe med å spre våre mosegrodde og misfornøyde meninger. Typisk for motytringene fra den kanten er at de bare karakteriserer min generasjon i negative vendinger uten å argumentere mot oss.

Tilsvarende opplever også de unge damene. De blir kalt naive, men får også slengt til seg kommentarer som er langt over grensen for hva som er normal folkeskikk. Å ønske en ung jente gjengvoldtatt fordi hun ikke har samme oppfatning som deg, er en form for retorikk som er forkastelig. Men kommentarfeltet flommer over av slike og det som er enda verre. Og de som kommenterer er ikke lenger anonyme, de står frem med fullt navn.

Det at debattens mørke kjellere ikke lenger er befolket av anonyme troll, er en forverring. I manges øyne er det nå legitimt å bruke skjellsord og trusler overfor enhver som ikke har samme oppfatning som en selv.

Å føre en debatt uten å bruke negative karakteristikker av sine motdebattanter, ser ut til å ha gått i glemmeboka. Jeg har ikke opplevd så mye av det, men opplever innimellom å bli kalt uvitende, dum, hjernedød, foræder o.l. Uten at vedkommende som ytrer dette i det hele tatt har belegg for å vite noe om det. Allikevel føler jeg noen ganger dette som sårende. Og når jeg gjør det, skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan en eller ei som kunne vært barnebarnet mitt føler det.

Og det er så fort gjort å glemme seg. Det blir naturlig å debattere på denne måten. Jeg har sikkert gjort det selv. Og en av de unge stemmene som nå er på vei inn i samfunnsdebatten, og som har vært elev hos meg, går i fella i sitt innlegg på Si ;D i Aftenposten. Og det i et innlegg som går på omtrent akkurat det samme som jeg tar opp her. Hun kaller oss gretne voksne som er lei av livet.

Synd, for jeg er enig i 95% av det Jenny skriver i denne saken og i andre saker hun er opptatt av. Og jeg er stolt over at tidligere elever viser engasjement, selv om jeg ikke har påvirket engasjementet selv. Det rekker jeg ikke på den lille uka de er hos meg.

Det er faktisk ok å være naiv. Og det er ok å ha levd et liv og mistet noen illusjoner. La oss alle få lov til å ha en stemme, men la oss oppføre oss pent mot hverandre. Diskutér sak og vær venner både under og etter debatten. Jeg har venner jeg både er enig med og rykende uenig med.

La oss prøve! Kanskje er jeg mosegrodd, men misfornøyd er jeg sjelden.

En hyllest til KIWI, Oppdal

Trøsteshopping er noe jeg har sluttet med. Den midlertidige følelsen av eufori som fremkalles ved å kjøpe seg noe nytt, og for det meste unødvendig, klarer jeg ikke lenger å finne. Og av utseende får jeg Little Steven til å fremstå som en solstråle. Jeg ser med andre ord sur og sint ut. Så får mine venner selv velge hvorvidt uttrykket om at utseende bedrar, stemmer i mitt tilfelle.

Det er fortsatt mye jeg kan gjøre for å heve sinnstemningen, og noe av det enkleste er å gå i en av Oppdals mange butikker. Innen alle bransjer finner jeg blide og hjelpsomme mennesker, Noe også andre gjør. Mange ganger har jeg møtt kjentfolk  utenbygds fra som kan fortelle meg hvor trivelig det er i butikkene på Oppdal.

Og når jeg skal trekke frem en spesielt, er valget vanskelig. Men jeg velger en bransje alle må besøke innimellom, nemlig dagligvaren. Fortsatt sliter jeg med valget, men bare litt.

For ingen gir meg samme blide service som KIWI. På de andre dagligvarebutikkene er de også blide og hyggelige, men der kjenner jeg folk og føler det som å møte kjentfolk. På Kiwi kjenner jeg ingen, allikevel får jeg virkelig følelsen av å være velkommen.

Og ikke minst blir man sett. Her finner du ingen ansatt som står og tygger tyggegummi eller studerer mobilen sin. Butikkansatte som ser ut som om de oppfatter deg som en pest og en plage finner du heller ikke.

Går jeg forbi en som driver og fyller opp hyllene, stopper de opp det sekundet som trengs for å si hei.
Det skal ikke være lange køen i kassa, før de plinger på noen for å bemanne flere kasser.
Før første vare registreres, får jeg alltid en blid hilsen.
Og når jeg har betalt og er ferdig med å pakke varene i posen, får jeg alltid en hyggelig hilsen på veien ut. Og dette selv om de forlengst er i ferd med å slå inn varene til neste kunde.

Ofte er det enkeltpersoner som utmerker seg, men hos KIWI på Oppdal er alle hyggelige. Studenten som har sommerjobb, gjestearbeideren fra utlandet, sjefen selv og de faste sliterne; det er en fest å møte dere alle.

Jeg kommer nok fortsatt til å handle litt andre steder også for variasjonens skyld. Prisene er jo nokså like overalt, selv om jeg føler at KIWI også der leder i kampen om å være gjennomsnittlig billigst. Men det vet jeg egentlig ikke, har aldri undersøkt dette grundig.

Men er jeg litt ekstra tung til sinns en dag, da medisinerer jeg meg selv med en tur på KIWI.