Jeg er frivillig enslig og frivillig uten barn.
Storsamfunnet diskriminerer meg via skatte- og avgiftspolitikken, der jeg er med på å finansiere skoler, barnehager, permisjoner i alle retninger og all annen velferd som kun kommer barnefamiliene til gode. Og i og med at jeg ikke har disse permisjonene, betaler jeg skatt over flere år. Dessuten er jeg i gjennomsnitt mindre sunn og mindre lykkelig enn de som lever i kjernefamilier og vil dø tidligerer slik at jeg heller ikke mottar pensjon like mange år. Og mange avgifter er de samme om man er en eller ti personer i husstanden.
Jeg forstår imidlertid at det må være sånn i et velferdssamfunn.
Bankene diskriminerer meg når jeg alene må signere lånedokumenter. En inntekt kan ikke forrente like stort lån. Dessuten vet bankene at når barnefamiliene får problemer, strekker det offentlige ut en hjelpende hånd.
Særlig i reiselivet blir jeg diskriminert. Om jeg blir med et par på tur, koster hotellrommet bortimot det samme for en som for to personer. Og nå når jeg er 59 år, vil nok ikke hotellene godta at jeg ligger i barneseng på parets rom.
På offentlige steder må vi som ikke har småbarn utstå barnefamilienes totale mangel på god oppførsel og dannelse. Alle må vi rette oss etter disse som tror de har fått til noe enestående, men som mennesket har klart i mer enn 150 000 år, nemlig å lage og få barn. Faktisk klarer alle arter dette. Hvorfor skal dere ha lov til å oppføre dere som rasshøl bare fordi dere har klart det en flue er mye flinkere til enn dere?
Også andre mennesker diskriminerer meg. I min tid sluttet du å være kul og singel når du ble 30. I dag kan du nok strekke det lenger, men det blir nok aldri slik at du er kul som enslig 60-åring. Da er det noe annet som hefter ved deg. Og når du skifter status fra enslig/singel til ensom/stusslig, blir du ikke lenger invitert til festlige anledninger annet i nærmeste familie.
Du kan være homoseksuell. Den mistanken lever imidlertid jeg utmerket med, slik jeg lever utmerket med alle andre mistanker om forhold ved min person som kan medføre mangel på partner og barn.
Men jeg takler ikke enkelte småbarnsfamilier behandling av meg som en mindreverdig person.
De jager ikke ustraffet meg ut av setet på fly eller buss. De sniker ikke ustraffet i køen i skiheisen eller ved kassa i butikken. Ikke parkerer de på parkeringsplass reservert for forflytningshemmede heller uten risiko for korreksjon.
Og i dag presterte en mangebarnsfar å hevde at hans kone av en mangebarnsmor burde ha fortrinn fremfor andre i arbeidslivet. Antall barn burde etter hans mening trumfe ansiennitet.
Etter hans mening skal vi som ikke har barn arbeide og betale skatt for å finansiere permisjoner for ham og kona, samt skole, tannlege og barnehage til hans altfor mange barn, og Deretter skal vi altså tre tilside for at familien på enklest mulige måte skal kunne arbeide og tjene nok til hus, to biler, ferieturer og alt det andre småbarnsfamiliene må ha i dag. Og helst uten å måtte ta noen av de ekstra byrder arbeidslivet innimellom innebærer. Slikt som ubetalt overtid, litt ekstra arbeidsreise osv.
Dette er en egoisme av dimensjoner fra et menneske som ser seg selv og ingen andre. Som i sin uvitenhet tror det har gjort en bragd ved å bli en stor kjernefamilie.
Dette mennesket vil aldri forstå at den eneste bragden det har utført, er å ikke klare å se hvem som finansierer tankeløsheten og egoismen.
Unge, frustrerte menn er ikke de eneste som har sterke meninger som bunner i ren egoisme. Disse unge, frustrerte mennene ser seg helst ut en spesiell gruppe som innvandrere, kvinner, bønder, offentlig ansatte eller enhver annen gruppe de kan generalisere og rette sin frustrasjon mot.
Enkelte familiefedre retter sin frustrasjon mot alle andre enn dem selv.
De tror de selv er sentrum i livet, tilværelsen og verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar