Nei, jeg har ikke vært på Bruce Springsteen.

Det vil si, ikke i sommer. Tiltross for at han har hatt tre konserter her i landet denne sommeren. Men jeg har vært på konsert med ham. Det var i Praha for noen år siden at jeg under en mellomlanding der fant ut at han holdt konsert der den dagen jeg skulle returnere. Så jeg booket om flybillett, bestilte hotell og kjøpte billett til konserten.

Her var jeg i 2012

Men jeg gikk ikke på konsert i sommer. Venner av meg har vært på alle tre i Norge. Jeg kjenner folk som var i Gøteborg i tillegg til de tre i Norge. Og jeg kjenner flere som var på konsert fordi de tror det skal være sånn. Som en nylig sa; Konsertene med Bruce har blitt det nye Birkebeinerrittet. Du skal altså helst ha vært på minst en. Og alt som har en snev av status å ha vært på, unngår jeg.

Bruce Springsteen har hatt betydning for meg også. For 40 år siden var det mye glamrock og disco som ble spilt på de stedene jeg frekventerte. Og på lokalet, på dansefestene der jeg aldri var, ble det spilt gammeldans- og dansebandmusikk. Med dette som bakteppe var det en åpenbaring da en venn av meg, en som jobbet som discjockey i helgene, introduserte meg for albumet "Born to run". Dette var mer ekte rock, mer jordnært og fikk frem mange flere følelses enn all annen musikk på den tiden. Dette sammenfalt også med en bedring i økonomien som gjorde det mulig å handle litt musikk. Og på Playtime i Trondheim hadde det som behøvdes. Fortsatt hadde musikken et fysisk format, longplayplata. Som kostet ca 90 kr. Til sammenligning kostet en halvliter den gangen 12 kr, en 20-pakning sigaretter 9,10 og snuseska 3,50. Bensinen kostet 4 kr. Musikken var altså fortsatt dyr.

Tøffere ble det ikke i 1976

I militæret havnet jeg på rom med en kommunist fra Bodø og en pening fra øvre del av øvre Singsaker. Disse to motsetningene fant hverandre i musikken, og jeg ble oppslukt av den samme. Først og fremst av Ramones, "Det beste bandet i himmelen" som forfatter og musiker Levi Henriksen uttrykker det i og med at alle medlemmene er døde. Punken kom for fullt denne sommeren, og den toppet seg da jeg rømte fra militærleiren for å gå på konsert med Sex Pistols. Året etter syklet jeg styrkeprøven fra Trondheim til Oslo med tonene fra The Clash som bakteppe fra kasettspiller på baggasjebæreren. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige med historier knyttet til punkband som Sham69, The Jam, Eddie and the Hotrods, Stiff Little Fingers osv osv.

Og Bruce havnet nesten i glemmeboka.

Men Bruce fortsatte karrieren. Jeg kjøpte albumet "Nebraska" og syntes det var veldig bra. Før jeg fikk øynene opp for Stones, Warren Zevon og etterhvert Green Day. Pluss døgnfluer og mange gode norske band.

Og Bruce ble for meg en middelmådighet jeg var på konsert med som en følge av tilfeldigheter. Og han var yderst velkommen på en del nachspiel som ellers hadde druknet i Ole Ivars og Vassendgutane.

Han gjorde et uutslettelig inntrykk da ha opptrådde sammen med Little Steven etter Utøya. Men der fant jeg også en som gjorde større inntrykk. Hør på Chip Taylor her:

Bruce Springsteen har imidlertid en stor styrke som imiteringsobjekt i en spesiell situasjon.

Det er når magen slår seg vrang. I den forstand at det stopper opp. Hard avføring, talle(den harde møkka som danner gulvet i sauebinger), forstoppelse. Når du sitter på ramma og trykker uten at noe hjelper, skal du bare prøve så godt du kan å imitere Bruce. Syng "Born in the USA" eller nær sagt hvilken som helst annen sang du kan fra hans store repertoar.
Trykket du da opparbeider kan fort spare deg for en runde med klyster.

Kanskje kan han også brukes ved barnefødsler. I stedet for å oppfordre den fødende til å presse, kan de oppfordres til å synge "Born in the USA"...

Faren er at barnet blir traumeutsatt.