Harald og Bill er de jeg minnes med størst glede av de som gikk bort i 2016

Det er nesten uten unntak trist når noen forlater denne verden. Og slik medieverden har blitt, blir vi nå vel informert når noen dør. Særlig ettersom vi nærmer oss den fremtiden Andy Warhol beskrev der alle ville få 15 minutters berømmelse.

Mange kjente personer avgikk med døden i 2016. David Bowie, Prince, George Michael og Leonard Cohen var det mange som ble store fan av når de døde. Eller hadde  virkelig disse så utrolig mange fans i levende live? Jeg undres, for personlig påvirket det ikke meg mer enn å lese dødsannonsene i Aftenposten. Vemodig, men jeg kjente dem ikke og hadde ikke noe forhold til kunsten deres.

Det var to dødsfall som rørte ved meg og fikk meg til å tenke litt sentimentalt tilbake. To meget forskjellige herrer som ikke hadde annet til felles enn at de ble berømt med ski på bena.

Harald Grønningen i kjent stil og slik en del av oss liker langrenn

Den ene var Harald Grønningen som gikk bort 26.august, 81 år gammel. Harald Grønningen fra Lensvik var en av de aller siste langrennsløperne som var langrennsløper slik vi vel voksne definerer en. Født i enkle kår som heter, ble tidlig foreldreløs slik at en eldre bror tok seg av ham. En eldre bror som åpnet for at Harald kunne satse, som åpnet hjemmet for treningssamlinger for konkurrentene og kameratene til Harald. Og han lot Harald ta ansvar for jordbærdyrkingen på gården. Inntektene derfra, ispedd litt skogsarbeid, finansierte satsingen.

Harald Grønningen tråkket selv løyper å trene i, og han smurte skiene selv. Dessuten hadde han ikke astma.

Hans kanskje største seier var gullet på 15 km i OL i Grenoble i 1968.

Da karrieren tok slutt begynte han ikke med å strikke sokker eller designe rosa votter. Nei han fikk jobb som motorsagselger. Og jeg husker det var stor stas å se ham demonstrere hvordan en stol kunne lages med motorsag, både fordi han var Harald Grønningen, men også fordi han hadde fantastiske ferdigheter med saga.

Stødig, beskjeden og nøktern er ord som godt beskriver personen Harald Grønningen. Slike typer er det ikke mange igjen av, hverken i sportens verden eller i verden forøvrig.

Bortimot hans rake motsetning var den andre skiløperen jeg mintes og tenkte gjennom skjebnen til i 2016.

Uten overskrifter døde Bill Johnson bare 55 år gammel to dager før utforrennet i Kitzbühl i januar 2016. For det var utforkjører han var. Han vant OL-gull i utfor i Sarajevo 1984, men er nesten glemt. Googler du ham, kommer det masse treff på en amerikansk predikant. Det er ikke predikanten jeg her skal omtale. Det er utforkjøreren.

Bill Johnson med gullmedaljen i 1984

Bill Johnson hadde en fortid som ungdomskriminiell. Han stjal blant annet biler og ble dømt for det. Han fikk som 17-åring valget mellom fengsel og college. Han valgte det siste og der fant han alpinsporten. Foreldrene var skilt, familiens midler var ikke all verden, faren tok ham med seg rundt på renn der de ofte sov i farens stasjonsvogn for å spare penger.

Han ble en skikkelig "bad ass american".

Forut for lekene i 1984, uttalte han for hele verden at han skulle vinne utforrennet, noe som ikke falt i god jord hos et konservativt europeisk skimimiljø. Men han gjorde som han sa og vant. Se på videon fra løpet her, det er ikke mye å utsette på dette.

Det gikk mye dårligere med ham etterhvert. Han drakk og ertet på seg støtteapparat og trenere. På slutten av 80-tallet la han opp. I 1992 druknet hans da 13 år gamle sønn og i 2000 gikk kona, som var mest tiltrukket av kjendisstatusen, fra ham. Bill ble bortimot uteligger.

Han fikk imidlertid en idé om å gjøre comeback og delta i OL i Salt Lake City i 2002. Hovedmotivasjonen var å vinne kona tilbake. I det nasjonal mesterskapet i 2001 falt han imidlertid stygt, og ble liggende tre uker i koma.

Mikaela Shiffrin gratulerer Bill med 55 års-dagen, hans siste fødselsdag.

Han kom seg på beina igjen, faktisk såpass at han kunne stå på ski. Imidlertid var hjerneskaden så stor at han fikk flere slag i ettertid. Noe som gjorde ham til pleiepasient og han ble tatt hånd om av Medicaid, helsesystemet i USA som hjelper de aller fattigste. I det siste intervjuet med ham som jeg kjenner til, sitter han i rullestol og røyker. Hans ene øye er permanent lukket, han har et brannsikkert forkle på seg for at ikke gloen fra sigaretten skal antenne klærne hans, og han har omtrent mistet taleevnen. Intervjuet kan du lese i Powder Magazine. At Bode Miller blir sammenlignet med Justin Bieber i forhold til Bill forteller sitt...

Slik gikk det dessverre

En tragisk skjebne med andre ord. Bill Johnson banet imidlertid vei for alle de andre utforkjørerne fra USA som kom, Tommy Moe og Bode Miller er kanskje de mest kjente. Og de arvet den fandenivoldske innstillingen til Bill.

To meget forskjellige utøvere er Harald og Bill. Men begge har betydd noe for meg.

Mye mer enn George Michael og Prince

Ikke lik og del dette, det er stort sett sant

Dette er ikke noe typisk lik og del innlegg. Skal et innlegg komme i den kategorien bør det helst passe i den postfaktuelle samfunnsdebatten. Postfaktuell er et nyord, og beskriver en debatt som ikke baserer seg på fakta, men på følelser. Og løgner.

Påtroppende president i USA, Donald Trump, serverer ifølge Politico en løgn hvert femte minutt i sine taler. Og kommer unna med det fordi fakta for et stort antall mennesker er uvesentlig. Det viktigste er at det appellerer til følelser og i tillegg bekrefter det disse menneskene helst vil tro.

En amerikansk senator sa en gang at i et demokrati har alle rett til ha sin egen mening, men ingen har rett til sin egen sannhet. Eller fakta. Det er sannheten som først utfordres i totalitære regimer og den som betviler dette kan studere utsagnene til Nord-Koreas diktator.

I dag har jeg vært på juleavslutning på et av mine arbeidsområder. Som en del av stillingen min, har jeg i mange år lært asylsøkere og flyktninger å snakke norsk, skrive norsk, forstå Norge og hvordan å integrere seg i Norge.

Brorparten av elevene har vært, og er, muslimer, men det har også vært innslag av kristne, hinduer og buddhister. Og det har vært varierende grad av hvor religiøse disse har vært. Bare i ett tilfelle har jeg støtt på en elev der troen var til hinder for læring og integrering. Og mange har blitt riktig gode i norsk.

Faksimile fra Dagbladet. Denne artikkelen ble lite delt i sosiale medier. Den var sann, og sannheten trenger ikke lik og del. Dessuten stemmer den ikke med den postfaktuelle debatten.

På avslutningen vår i dag, var de fleste muslimer. Vi var noen protestantisk kristne, en katolsk, en ortodoks og en buddhist. Og alle sang med, både "På låven sitter nissen" og "Glade jul". Storparten er såpass bevandret i norsk at de forsto det som ble sunget. Men det var problemfritt. Alle smilte, lo, spiste, drakk og hadde det hyggelig sammen i samfulle to og en halv time, før vi ønsket hverandre en riktig god jul.

Ingen protesterte, ingen boikottet. Og det var aldri tema blant oss i kollegiet hvorvidt vi skulle gjennomføre dette.

Men i det postfaktuelle samfunnet skaper mange seg sine egne sannheter.
Det er muslimenes skyld at det er så mye styr rundt juleavslutninger hvert eneste år etter at Norge ble et sekulært samfunn.
Tror mange, for det er snarere human-etikerne som protesterer, og det er usikre folk på venstresiden som i sin iver etter å være korrekte, innfører rare nye skikker og til og med skriver om julesanger. Mens enkelte på ytterste høyre fløy begjærlig griper saken og skylder på innvandringen.

Og når en løgn gjentas ofte nok, blir den for mange en sannhet. Særlig når løgnen passer inn i den virkelighetsoppfatning mange har.

Lik og del er en oppfordring om å gjøre løgn til sannhet. 

Dessverre ser det ut til at behovet for å gjøre løgn til sannhet i samfunnsdebatten er økende. 

Det er godt å være ferdig med jula

De fleste av oss har vel kjent på hvor herlig det er å være ferdig med det man har gruet seg til. Følelsen av å være ferdig med motbakken, det være seg en reell motbakke eller en motbakke i overført betydning, er av de følelser som absolutt frister til gjentagelse.

Allikevel traff jeg ikke helt denne gangen.

For de som kjenner meg, eller for de, om det skulle være noen, som følger mine skriverier her, er det ikke ukjent at jeg ikke akkurat gleder meg til jul. For de som har glemt det, kan de lese om det her.

Nå har jeg i løpet av ett år feiret jul tre ganger. Først feiret jeg den ordinære jula i fjor, så en ortodoks jul i begynnelsen av januar og sist men ikke minst feiret jeg jul i går.

Som jeg skrev over, jeg bommet litt. Jeg tok nemlig den delen av julefeiringa som jeg gleder meg til allerede i går. Og som jeg ikke fikk med meg i fjorårets ordinære julefeiring.

I fjor ventet jeg nemlig for lenge med å kjøpe juleheftet om Vangsgutane. Det var rett og slett utsolgt. Klok av skade, kjøpte jeg derfor heftet med det samme det ankom butikken i år.

Det var i år 75-årsjubileum for heftet om Steinar, Kåre, Larris, Sterk-Ola, Halstein Breiset, Sigrid og alle de andre i Todalen. I år bidro Nils Nordberg med en historie i tillegg en av de gamle av Leif Halse. Og jeg gledet meg naturligvis storligen til å feire jula med å lese dette heftet.

Så mye gledet jeg meg at jeg i går kapitulerte for forventningene og bestemte meg for at jula i år kom 11.desember. Heldigvis er juleforberedelsene mine minimale, de består bare av å fullføre adventskalenderen fra Dombås IL Fotball. Det gjorde jeg, og heller ikke i år vant jeg.

Litt flau var jeg naturligvis over å åpne alle lukene samtidig og delvis lenge før tiden. Derfor kontaktet jeg noen andre med kalender for å lufte om dette i det hele tatt var innafor. Og det var det, de hadde forlengst gjort det samme. Og i dag traff jeg en ung dame som også hadde gjort dette. Imidlertid hadde ingen vunnet. Det er vel som min faste leser skrev til meg:

 "Blikje primi nern ofna fortile".

Deretter leste jeg Vangsgutane. Og det anbefaler jeg alle å gjøre. Det er mye god moral, bygdekultur, trausthet og i år til og med dagsaktuelle tema i dette heftet. 

Teksten er dessuten skrevet på nynorsk, noe som også bidrar til at det egner seg for de store anledninger.

Men jeg bommet, det man gleder seg til, bør man spare til den anledningen det er tiltenkt. Nå har jeg ikke lenger noe å glede meg til. Ikke har jeg tenkt å feire ortodoks jul heller i år. 

Den ortodokse kirken er den nest eldste kristne kirken, bare den koptiske er eldre. De feirer jul 6.januar, da er jeg i arbeid igjen etter juleferien. Det er en meget verdig feiring. På filmen over står menigheten i kø for å hente flasker med vievann. De ortodokse oppbevarer vievann hjemme, og drikker litt av det hver morgen, særlig ved høytider.

Slik de ortodokse står i kø for vievann, slik burde jeg stått i kø for Vangsgutane. Da kunne kanskje jeg også feiret jul synkront med alle andre.

Men felles jul er nok et tilbakelagt stadium. Julefeiringa har allerede begynt for flere enn meg. Kanskje allerede for en måned siden startet handelsstanden sin feiring av mammon. Faktisk har jeg opplevd juletre og juleutstilling på et kjøpesenter i Wien allerede i begynnelsen av oktober. 

Jeg er mot dette. Slik jeg ifølge min faste leser er mot det aller meste. 

Jeg er for Vangsgutane og verdig julefeiring. 

Og jula starter 24.desember kl 17.