Harald og Bill er de jeg minnes med størst glede av de som gikk bort i 2016

Det er nesten uten unntak trist når noen forlater denne verden. Og slik medieverden har blitt, blir vi nå vel informert når noen dør. Særlig ettersom vi nærmer oss den fremtiden Andy Warhol beskrev der alle ville få 15 minutters berømmelse.

Mange kjente personer avgikk med døden i 2016. David Bowie, Prince, George Michael og Leonard Cohen var det mange som ble store fan av når de døde. Eller hadde  virkelig disse så utrolig mange fans i levende live? Jeg undres, for personlig påvirket det ikke meg mer enn å lese dødsannonsene i Aftenposten. Vemodig, men jeg kjente dem ikke og hadde ikke noe forhold til kunsten deres.

Det var to dødsfall som rørte ved meg og fikk meg til å tenke litt sentimentalt tilbake. To meget forskjellige herrer som ikke hadde annet til felles enn at de ble berømt med ski på bena.

Harald Grønningen i kjent stil og slik en del av oss liker langrenn

Den ene var Harald Grønningen som gikk bort 26.august, 81 år gammel. Harald Grønningen fra Lensvik var en av de aller siste langrennsløperne som var langrennsløper slik vi vel voksne definerer en. Født i enkle kår som heter, ble tidlig foreldreløs slik at en eldre bror tok seg av ham. En eldre bror som åpnet for at Harald kunne satse, som åpnet hjemmet for treningssamlinger for konkurrentene og kameratene til Harald. Og han lot Harald ta ansvar for jordbærdyrkingen på gården. Inntektene derfra, ispedd litt skogsarbeid, finansierte satsingen.

Harald Grønningen tråkket selv løyper å trene i, og han smurte skiene selv. Dessuten hadde han ikke astma.

Hans kanskje største seier var gullet på 15 km i OL i Grenoble i 1968.

Da karrieren tok slutt begynte han ikke med å strikke sokker eller designe rosa votter. Nei han fikk jobb som motorsagselger. Og jeg husker det var stor stas å se ham demonstrere hvordan en stol kunne lages med motorsag, både fordi han var Harald Grønningen, men også fordi han hadde fantastiske ferdigheter med saga.

Stødig, beskjeden og nøktern er ord som godt beskriver personen Harald Grønningen. Slike typer er det ikke mange igjen av, hverken i sportens verden eller i verden forøvrig.

Bortimot hans rake motsetning var den andre skiløperen jeg mintes og tenkte gjennom skjebnen til i 2016.

Uten overskrifter døde Bill Johnson bare 55 år gammel to dager før utforrennet i Kitzbühl i januar 2016. For det var utforkjører han var. Han vant OL-gull i utfor i Sarajevo 1984, men er nesten glemt. Googler du ham, kommer det masse treff på en amerikansk predikant. Det er ikke predikanten jeg her skal omtale. Det er utforkjøreren.

Bill Johnson med gullmedaljen i 1984

Bill Johnson hadde en fortid som ungdomskriminiell. Han stjal blant annet biler og ble dømt for det. Han fikk som 17-åring valget mellom fengsel og college. Han valgte det siste og der fant han alpinsporten. Foreldrene var skilt, familiens midler var ikke all verden, faren tok ham med seg rundt på renn der de ofte sov i farens stasjonsvogn for å spare penger.

Han ble en skikkelig "bad ass american".

Forut for lekene i 1984, uttalte han for hele verden at han skulle vinne utforrennet, noe som ikke falt i god jord hos et konservativt europeisk skimimiljø. Men han gjorde som han sa og vant. Se på videon fra løpet her, det er ikke mye å utsette på dette.

Det gikk mye dårligere med ham etterhvert. Han drakk og ertet på seg støtteapparat og trenere. På slutten av 80-tallet la han opp. I 1992 druknet hans da 13 år gamle sønn og i 2000 gikk kona, som var mest tiltrukket av kjendisstatusen, fra ham. Bill ble bortimot uteligger.

Han fikk imidlertid en idé om å gjøre comeback og delta i OL i Salt Lake City i 2002. Hovedmotivasjonen var å vinne kona tilbake. I det nasjonal mesterskapet i 2001 falt han imidlertid stygt, og ble liggende tre uker i koma.

Mikaela Shiffrin gratulerer Bill med 55 års-dagen, hans siste fødselsdag.

Han kom seg på beina igjen, faktisk såpass at han kunne stå på ski. Imidlertid var hjerneskaden så stor at han fikk flere slag i ettertid. Noe som gjorde ham til pleiepasient og han ble tatt hånd om av Medicaid, helsesystemet i USA som hjelper de aller fattigste. I det siste intervjuet med ham som jeg kjenner til, sitter han i rullestol og røyker. Hans ene øye er permanent lukket, han har et brannsikkert forkle på seg for at ikke gloen fra sigaretten skal antenne klærne hans, og han har omtrent mistet taleevnen. Intervjuet kan du lese i Powder Magazine. At Bode Miller blir sammenlignet med Justin Bieber i forhold til Bill forteller sitt...

Slik gikk det dessverre

En tragisk skjebne med andre ord. Bill Johnson banet imidlertid vei for alle de andre utforkjørerne fra USA som kom, Tommy Moe og Bode Miller er kanskje de mest kjente. Og de arvet den fandenivoldske innstillingen til Bill.

To meget forskjellige utøvere er Harald og Bill. Men begge har betydd noe for meg.

Mye mer enn George Michael og Prince