Det er godt å være ferdig med jula

De fleste av oss har vel kjent på hvor herlig det er å være ferdig med det man har gruet seg til. Følelsen av å være ferdig med motbakken, det være seg en reell motbakke eller en motbakke i overført betydning, er av de følelser som absolutt frister til gjentagelse.

Allikevel traff jeg ikke helt denne gangen.

For de som kjenner meg, eller for de, om det skulle være noen, som følger mine skriverier her, er det ikke ukjent at jeg ikke akkurat gleder meg til jul. For de som har glemt det, kan de lese om det her.

Nå har jeg i løpet av ett år feiret jul tre ganger. Først feiret jeg den ordinære jula i fjor, så en ortodoks jul i begynnelsen av januar og sist men ikke minst feiret jeg jul i går.

Som jeg skrev over, jeg bommet litt. Jeg tok nemlig den delen av julefeiringa som jeg gleder meg til allerede i går. Og som jeg ikke fikk med meg i fjorårets ordinære julefeiring.

I fjor ventet jeg nemlig for lenge med å kjøpe juleheftet om Vangsgutane. Det var rett og slett utsolgt. Klok av skade, kjøpte jeg derfor heftet med det samme det ankom butikken i år.

Det var i år 75-årsjubileum for heftet om Steinar, Kåre, Larris, Sterk-Ola, Halstein Breiset, Sigrid og alle de andre i Todalen. I år bidro Nils Nordberg med en historie i tillegg en av de gamle av Leif Halse. Og jeg gledet meg naturligvis storligen til å feire jula med å lese dette heftet.

Så mye gledet jeg meg at jeg i går kapitulerte for forventningene og bestemte meg for at jula i år kom 11.desember. Heldigvis er juleforberedelsene mine minimale, de består bare av å fullføre adventskalenderen fra Dombås IL Fotball. Det gjorde jeg, og heller ikke i år vant jeg.

Litt flau var jeg naturligvis over å åpne alle lukene samtidig og delvis lenge før tiden. Derfor kontaktet jeg noen andre med kalender for å lufte om dette i det hele tatt var innafor. Og det var det, de hadde forlengst gjort det samme. Og i dag traff jeg en ung dame som også hadde gjort dette. Imidlertid hadde ingen vunnet. Det er vel som min faste leser skrev til meg:

 "Blikje primi nern ofna fortile".

Deretter leste jeg Vangsgutane. Og det anbefaler jeg alle å gjøre. Det er mye god moral, bygdekultur, trausthet og i år til og med dagsaktuelle tema i dette heftet. 

Teksten er dessuten skrevet på nynorsk, noe som også bidrar til at det egner seg for de store anledninger.

Men jeg bommet, det man gleder seg til, bør man spare til den anledningen det er tiltenkt. Nå har jeg ikke lenger noe å glede meg til. Ikke har jeg tenkt å feire ortodoks jul heller i år. 

Den ortodokse kirken er den nest eldste kristne kirken, bare den koptiske er eldre. De feirer jul 6.januar, da er jeg i arbeid igjen etter juleferien. Det er en meget verdig feiring. På filmen over står menigheten i kø for å hente flasker med vievann. De ortodokse oppbevarer vievann hjemme, og drikker litt av det hver morgen, særlig ved høytider.

Slik de ortodokse står i kø for vievann, slik burde jeg stått i kø for Vangsgutane. Da kunne kanskje jeg også feiret jul synkront med alle andre.

Men felles jul er nok et tilbakelagt stadium. Julefeiringa har allerede begynt for flere enn meg. Kanskje allerede for en måned siden startet handelsstanden sin feiring av mammon. Faktisk har jeg opplevd juletre og juleutstilling på et kjøpesenter i Wien allerede i begynnelsen av oktober. 

Jeg er mot dette. Slik jeg ifølge min faste leser er mot det aller meste. 

Jeg er for Vangsgutane og verdig julefeiring. 

Og jula starter 24.desember kl 17.