Hva er det med Arbeiderpartiet?

Først må jeg presisere at jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet. Tidligere har partiet ved noen tilfeller fått min stemme, men etterhvert har jeg blitt overbevist om at et parti som har økonomisk vekst som sitt fremste mål, ikke er partiet for meg. Høyre har samme mål, det er bare nyanser om hvordan dette målet skal oppnås, og hvordan økonomien skal fordeles, som er forskjellen på disse to hovedaktørene i norsk politikk.

Allikevel forstår jeg ikke aggresjonen, ja det direkte hatet, som rammer partiet.
Det er et ubestridelig faktum at partiet står bak nesten alle, ja kanskje alle reformer etter 2.verdenskrig som har ført til velferden vi i dag nyter godt av i Norge. Jeg kommer ihvertfall ikke på noen som andre partier kan ta æren for. Hvis da ikke de borgerlige vil ta æren for Folketrygden som ble innført av regjeringen Borten. Eller at Venstre vil ta æren for Arbeiderdemokratene, en radikal fløy av Venstre som brøt med moderpartiet, der Johan Castberg var sentral i velferdsstatens første utvikling.
Fremfor alt er det den norske modellen med trepartsamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten som har gjort Norge til det demokratiet med relativt små forskjeller som vi har i dag. Denne modellen som mange land misunner oss. Og det er Arbeiderpartiet som står bak.

Men lederne i partiet blir jevnt omtalt som landsforædere, svikere og det som verre er.

Stakkars Jonas Gahr Støre presenterte denne uken et program for skatte- og avgiftskjerpelse. En skatteskjerpelse som tar tilbake litt av de lettelsene Erna&co har gjennomført.
Forslaget gir minimale utslag for fleste av oss, noen får til og med lettelser. Og arveavgiften blir ikke rørt.
På inntektsiden er det inntekter over 600 tusen i året som skal få skjerpelsene, og mer på høyere inntekter. 600 tusen er godt over medianinntekt, og mer enn det de mest aggressive av mine venner på sosiale medier tjener. Men det er klart, de av mine venner som tjener mer, skal være glad det er så mange av dem som tjener lite som unner dem lønna og snakker deres sak.

Lettelsene til de rikeste som Erna&co har innført skulle gi så mange nye arbeidsplasser. Tanken er muligens god, men fremfor alt er den vanskelig å måle. Det enkleste for meg, er å se på de jeg kjenner som tjener godt og har høye formuer. Såvidt jeg kan se, har ingen av dem skapt en eneste ny arbeidsplass etter at de fikk mindre skatt...

Virkninger av Arbeiderpartiets forslag

Såvidt jeg vet, kjenner jeg fire av disse 11.377 personene som tjener over 3 millioner. Ingen av dem kommer til å gråte over 28.632 kroner mer i skatt. Det gjør heller ikke de adskillig flere jeg kjenner som må betale en tusenlapp mer.

Derimot er det mange av dem som får 200-300 kr mindre i skatt som er i harnisk på vegne av de som må betale litt mer.

Denne tankegangen forstår jeg ikke.

Jeg forstår at man kan være uenig med Arbeiderpartiet. Og jeg forstår også de som kan være uenig i skattepolitikken. Personlig kunne jeg tenkt meg at de hadde tatt i mer. Andre kunne sikkert tenkt seg lettelser over hele fjøla.

Men jeg forstår ikke hatretorikken som rammer Arbeiderpartiet uansett hvilket forslag de kommer med.

Hvor fort er det mulig å glemme? Denne retorikken som rammer rammer Arbeiderpartiet er den samme som forårsaket den verste terrorhandlingen på norsk jord.

Det glemmer ikke jeg og mange med meg

Det er noe bra med Donald Trump

Den nylig innsatte presidenten i USA, Donald Trump, får mye motbør. Og jeg er også en av dem som sterkt tviler på at han er rett mann for kanskje verdens viktigste embete. Men jeg må likevel gi ham litt kred for at han vil gjøre valget i Norge neste høst litt lettere for meg.

Dessuten håper jeg mine positive ord om ham kan gjøre at CIA blir mindre interessert i meg.

Saken er nemlig den at det hver tredje time etter innsettelsen av Trump, har vært 29 lesere fra USA innom bloggen min. Helt regelmessig kommer de, 29 sidevisninger. Og de kommer uavhengig av om jeg skriver noe eller ikke. Normalt har jeg ca 400 sidevisninger de dagene jeg skriver innlegg, deretter faller de til mellom 20 og 50 pr dag. Dette må skyldes CIA.

Eller er jeg kanskje like paranoid som Jarle er i sitt forhold til politiet?

 Tilbake til Trump.

Jeg har fulgt litt med norske politikeres reaksjoner etter valget. Og prosessen med polarisering i politikken har skutt fart. Enkelte ting jeg har trodd, har blitt mer synlig og tydelig. Og både høyre- og venstresiden angriper sentrum i en grad som gjør at sentrum i form av Venstre og Krf er på vikende front. Mens Senterpartiet har forstått hvor vinden blåser.

Jeg har sett lokale politikere fra Senterpartiet som uttrykker stor forståelse for at Trump ble valgt. Og som hyller ham på hans standpunkter til proteksjonisme, den såkalte eliten og distriktspolitikken. Og når han nå sier opp handelsavtaler som ikke favoriserer USA, er Sp og Trump helt på linje. Jfr vårt importvern på landbruksprodukter og manglende forståelse for andre lands tollbarrierer på norsk laks. Ut av EØS og skrinlegg TTIPP.

Og jeg har observert forholdvis profilerte Høyre-politikere som uttaler seg som de reneste sosialdemokrater. De er mot skattelettelsene til rikfolk i USA, bekymret for miljøprofilen til Trump og bekymret for økende proteksjonisme og mangel på internasjonal solidaritet.

Hvis Frp og Sp gjør et brakvalg til høsten, noe som er sannsynlig, kan de fort tilsammen få mer enn 35% av stemmene. Og da er de sammen et regjeringsalternativ dersom Sp er villig til å svelge kamelen det tross alt fortsatt er å samarbeide med Frp.

Det kan bli vanskelig for andre partier å oppnå tilsvarende oppslutning.

Høyre og Arbeiderpartiet er mer lik hverandre enn de selv noen gang vil innrømme. Imidlertid tror jeg en koalisjon mellom de to ville blitt den mest stabile regjeringen vi har hatt i nyere tid. Og de vil ha flertall i Stortinget og derved kunne regjere mye lettere enn de mindretallsregjeringene vi har vendt oss til.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet klarer ikke å få til en felles plattform selv om de kunne blitt en maktfaktor sammen med MDG. Rødt under Bjørnar Moxness har blitt et fornuftig parti, men sliter med imagen fra AKP(m-l). SV er mest opptatt av å vise distanse til Rødt og Ap, mens MDG opplever styringsslitasje etter å fa sittet i byråd i Oslo.

Det blir neppe slik at vi får nye og overraskende koalisjoner.
Men Trump har åpnet mine øyne. Polarisering og skjerpet retorikk vil være hverdagen i valgkampen. Og kortsiktige løsninger.

Tiden vil vise, jeg vet ikke i dag hvem som får min stemme.

Jeg er glad i unge kvinner, jo yngre jo bedre

Når en kar på nesten 60 uttaler dette, faller det sjelden i god jord. Men nå er ikke overskriften ment på den måten enkelte tror. Enkelte vil antagelig mene at det er verre den måten jeg er glad i dem på.

Slik er jeg ikke

Jeg er glad i det at en del unge damer har holdninger de tør stå for. Og at mange av dem fronter standpunkter som er vanskelig å svelge for min generasjon kvinner og menn. Min generasjon definerer jeg da som alle over 40, alle vi som i tiden etter 2.verdenskrig har lagt premissene for hvor vi er nå, og som fortsatt er de mest innflytelsesrike premissleverandører. Vi blir imidlertid stadig pustet i nakken av de unge. Og mange av dem er unge damer.

Min generasjon takler dette dårlig. Særlig dårlig takler vi det, vi som sitter ved tastaturet. Skjellsordene, hersketeknikkene og sjikanøse uttalelser hagler, vi klarer ikke ta dem på sak, men må angripe personen, det postes på sosiale medier og ekkokammeret liker og deler. Men de unge damene står like oppreist uten å bryte sammen av at det sitter en grånende kar på Oppdal, på Lesja, i Dovre eller på Frogner å spyr ut av seg slikt som vi ikke ønsker at barn skal si om hverandre.

For en del år tilbake hadde jeg et håp om at Mette Hanekamhaug kunne friske opp FRP. Så skjedde ikke, hun fikk en periode på tinget, men er nå redusert til en blogger med svakere argumentasjon og mindre påvirkningskraft enn undertegnede.

Hadia Tadjik har jeg tidligere beskrevet som et politisk talent alle partier ville ønsket velkommen. Og hun er fortsatt på vei fremover tiltross for at hun snakker nynorsk, er muslim, ikke etnisk norsk og ung kvinne. Kombinasjonen gir et nesten umulig utgangspunkt, men Hadia har greid det. Selv om det ikke akkurat har manglet på motstand fra oss i kommentarfeltet. Nå er ikke Hadia så veldig kontroversiell i sine meninger. De er godt polert innenfor AP's trygge rammer. Men med hennes utgangspunkt blir hun lett å angripe som person for alle som ikke evner å forstå sak.
Jeg er glad i Hadia.

Lan Marie Nguyen Berg har kommet som en vind. Med like dårlig utgangspunkt som Hadia, har hun tatt lokalpolitiske avgjørelser i Oslo som i kommentarfeltene ser ut til å true livskvaliteten til min generasjon på Dovreskogen, Lesjaverk og Lønset. Og maken til ordbruk har jeg knapt hørt fra unger i affekt.

Men Lan tør å ta upopulære valg.Fordi hun ser at dette er nødvendig. Og mine venner på Oslo Vest, som det faktisk angår at de ikke fritt kan kjøre dieselbilen sin, hyller henne som modig og løsningsorientert.
Jeg er veldig glad i Lan.

Apell foran Stortinget med jenter midt i tenårene i spissen!

Aller mest glad er jeg i de yngste unge kvinner jeg kjenner og som har engasjert seg de siste par årene. Det er tidligere elever av meg, men jeg har elevene i så kort tid at jeg har null påvirkning. Det gir meg imidlertid en mulighet til å følge med dem litt, og jeg imponeres. De engasjerer seg for flyktninger og asylsøkere, er aktive i Natur og Ungdom og skriver innlegg til Aftenpostens Si;D. Les dette!

Jeg er sikker på at vi kommer til og høre mye fra Hadia, Lan, Jenny og Ramiza i fremtiden. Vi har lett for å avfeie dem som naive, men at de er uenige med oss gretne, voksne er ikke det samme som å være naiv. Det er heller ikke naivt å forstå at fremtiden avhenger av noen valg som kanskje er litt ubehagelige for meg og min generasjon. Disse valgene er i mine øyne nødvendige. Innimellom kan jeg også føle på at det de hevder grenser til naivitet, men for det aller meste er jeg enig med dem. Kanskje er jeg også naiv, men ikke bruk det som argument eller hersketeknikk overfor meg. Da blottlegger du bare at du er rammet av følelser, først og fremst egoistiske følelser, fremfor fakta.

Så stå på videre, vi er flere godt voksne enn dere tror som heier på dere. 

Men hvor er guttene?

By mot land

By og land, hand i hand var et slagord som ble lansert i 1933. Hensikten var å samle befolkningen mot polariseringen mellom det gamle bondesamfunnet og det nye og voksende industrisamfunnet i byene. Politikken som ble ført var vellykket, og var avgjørende for at bosettingen på landsbygda ble opprettholdt samtidig som byene vokste. Det var en forståelse for at by og land var avhengig av hverandre. Vi unngikk svenske tilstander der hele samfunn ble lagt øde.

Helt frem til på 1980-tallet var dette vellykket. Det var mulig for bøndene å livnære seg på middelsstore bruk, kooperasjonene styrte markedet, overføringene var regulert etter beliggenhet og forutsetninger, og befolkningen i byene hadde fortsatt sine røtter i distriktene. Byfolk var trøndere, nordlendinger, sogninger selv om de var født på Grefsen. Dette ble utvannet samtidig med at markedsliberalismen ble omfavnet av både Høyre og Arbeiderpartiet, finansnæringen økte, ny teknologi som krevde mer infrastruktur enn areal var i startgropa samtidig som mye produksjonsindustri ble flyttet utenlands. Landbruket fikk skylden for høye matvarepriser, flere private aktører tok seg av næringsmiddelindustri og distribusjon, med det resultat at nedbyggingen av landbruket skjøt fart. En trend som bare har økt frem til i våre dager hvor det visstnok i 2016 ble lagt ned to gårdsbruk hver dag. I tillegg ble en rekke offentlige funksjoner sentralisert.

Distriktene opplever derfor at folketallet reduseres, utdanningsnivået går ned, lønnsnivået er dårligere i distriktene enn i byene, og det blir et motsetningsforhold mellom by og land. Og årsaken til dette har vært bredt politisk forankret i alle partier unntatt Senterpartiet. Senterpartiet har holdt igjen i en grad som gjør at de oppfattes som populistiske av svært mange.

Og motsetningene øker. Hvis en følger med i kommentarfeltene vil en se at befolkningen på landsbygda uttaler seg i sterke ordelag om lokalpolitiske forhold i byene. Bystyremedlemmene i Oslo blir stadig oftere omtalt som idioter av folk ved tastaturet i Oppdal, på Lesja og i Masi. På samme tid sitter folk i byene og beskriver distriktsbefolkningen som snyltere og latsabber.

Den store enkeltsaken å strides om har imidlertid manglet. En sak som kunne diskuteres og slåss om på tvers av partiene. Og som hadde distriktspolitikken i fokus.

Skjermdump fra Romsdals Budstikke. I Romsdal er ikke ulv største problemet, men det samler.

For det er det helomvendinga til statsråd Helgesen saken med lisensfelling av ulv har blitt. Den blir en symbolsak for noe større.

Flertallet i distriktene er ulvemotstandere og flertallet i byene vil bevare ulven. Og ulven må være det ypperste symbol å bruke, hatet og fryktet av mange, samtidig som enda flere beundrer og fryder seg over at vi igjen har noen eksemplarer av denne topp-predatoren i Norge.

Av 2 millioner sau som ble sluppet på utmarksbeite, ble i 2015 1608 dokumentert tatt av ulv. Allikevel ble totalt 120 000 sau borte. Over 118 000 ble med andre ord borte av andre årsaker. Noen av disse ble tatt av andre rovdyr, noen skadet seg, noen ble liggende på ryggen uten å klare å snu seg, noen tok fluelarvene, noen ble påkjørt og noen ble bare borte. Det var sikkert flere enn de 1608 dokumenterte som ble tatt av ulv, men antallet i forhold til det totale antallet er lite.

Men ingen av de andre årsakene til tap vekker samme engasjement som ulven.

Gjennom ulven, godt hjulpet av en klønete statsråd, har distriktene funnet noe som samler dem i felles sak mot sentralmakten og bybefolkningen.

Og det trengs.

Det er vel kjent av mange at jeg som bor og lever distrikts-Norge står på "feil" side i ulvesaken. Og kanskje ser andre løsninger enn den de fleste ønsker. Men som samlende faktor i kampen by mot land trengs konflikten.

Barna og ungdommene som skal kjempe for livet mot hverandre i "The hunger games"

I mellomjula så jeg filmen "The hunger games". Der skildres et fremtidssamfunn som kan bli virkelighet om ikke distriktspolitikken lykkes. I dette fremtidssamfunn bor folket i byer som forsynes med alt de trenger fra landet. Slik det nesten er i dag allerede. I filmen er det tatt helt ut. En underkaste bor og arbeider på landet for å forsyne en nesten ikkearbeidende overklasse i byen med alt av forsyninger. Også underholdningsindustrien blir foret fra landsbygda ved at ungdommer blir plukket ut til et realityshow der poenget er å drepe de andre, slik at det til slutt er bare en overlevende og vinner. Alt sendes direkte og interaktivt på TV til en underholdningshungrende bybefolkning. Reglene skifter underveis, og befolkningen er med på å bestemme reglene og forholdene de stakkars ungdommene må kjempe i.

Det ser overdrevet ut, og er satt på spissen. Men ingen vet hva fremtiden bringer, og takket være statsråd Helgesen og ulven har vi i distrkts-Norge fått den saken som kan forene oss i et distriktsopprør. Kanskje til og med sterkere enn den gangen Kystpartiet stilte liste i Oppland. Kystpartiet som kom på tinget med Bastesen. Det må kanskje inn flere som Bastesen for å hindre at vi blir reality-stjerner i et reservat for distriktsboende og truede dyrearter.

By mot land

øye for øye

tann for tann.

2016 var det beste året hittil

For meg var det ikke det beste året, jeg har vært sprekere, penere og friskere før. Og når jeg så de mange som gjorde opp status ved årsskiftet, og som prøvde å trekke noen store linjer, virket det som om vi nærmet oss dommedag.
Og for mine høyrepopulistiske venner er undergangen nært forestående på grunn av bensinprisene og bompengesatsene.

Hva er veien videre?

For menneskeheten var imidlertid 2016 det beste året i menneskehetens historie. Alle indikatorer peker riktig vei. Det er færre ekstremt fattige, spedbarnsdødeligheten er lavere, flere kvinner tar utdanning og færre dør i krig og konflikt enn noen gang før.

 Verden er et bedre sted å være enn noen gang før.

Sel i Sør-Sudan er det i 2016 en viss skolestruktur.

Det mangler allikevel ikke på problemer. Og de har rykket nærmere oss bortskjemte nordmenn. Og vi vil ikke dele noe særlig med dem som blir rammet. Det var mye greiere før da det var langt til Afrika. For det var der det var nød, og dit kom bare noen få misjonærer og oppdagelsesreisende som vi gladelig støttet litt opp om. Afrikanerne kom aldri hit, de kalte vi negre og de hadde ikke en gang hørt om oss, og langt mindre visste de noe om hvordan vi levde.
Og muhammedanerne var noen eksotiske røvere i 1001 natt der det var gull og edle stener i ufattelige mengder kombinert med nok syndige, forføriske damer til at vi gutter drømte oss dit både pga damene og rikdommene.

Vi var uopplyst og det var i enda større grad enn oss, negrene og muhammedanerne.

Men nå er vi mer opplyst. Vi vet mye mer, og har større tilgang til informasjon. Og kunnskapen har også nådd negrene og muhammedanerne. De vet hvordan vi lever, og de syns neppe verden er et rettferdig sted.

Vi er nemlig dårlige på rettferdig fordeling. Selv om færre lever i ekstrem fattigdom, har verdens samlede verdier havnet på færre hender. Den rikeste prosenten av verdens befolkning eier nemlig omtrent halvparten av verdens samlede rikdom. Og har du en formue på 560 tusen kroner, er du blant de 10 prosent rikeste i verden.

Denne skaper ikke mange arbeidsplasser

Og de rikeste blir rikere og rikere. Gjeldende politikk støtter dette. Arveavgiften og formueskatten er for fall, noe veldig mange syns er rettferdig fordi det er betalt skatt tidligere av dette. Tror de. For om en bolig bygd for 100 tusen i 1970 nå selges for tre millioner er det her 2,9 millioner det aldri har blitt betalt skatt av. Og de som tror at formue og arv blir brukt til å skape arbeidsplasser tar nok dessverre feil.
Inntektsskatten er også med på å forsterke forskjellene, de høyeste inntektene får som regel flest kroner i lette.
Det samme med inntektsoppgjørene, fire prosent økning på en inntekt på 300 000 er adskillig mindre enn to prosent på en millioninntekt. De rikeste får rett og slett flere kroner i inntektsøkning. Og det er jo kronene og ikke prosentene vi handler for.

Som nasjon henter vi rikdom i utlandet, uten å gi tilsvarende tilbake. Våre store selskaper som Telenor og Statoil har blitt multinasjonale. Men vi nordmenn er fortsatt helst bare norske nordmenn som er oss selv nok.

I Norge øker også forskjellene mellom by og land. Politikken utarmer bygdene, både for folk og ressurser. Bare Senterpartiet utfordrer denne politikken. Synd at Senterpartiets politikk er for dårlig på bærekraft. De satser ensidig på det de kaller verdiskapning, altså å tjene penger, uten at de tenker nok på at ressursene skal vare.

Da vi var fattigere her til lands også, lærte jeg å dele rettferdig. Når min søster og jeg fikk ei flaske brus på deling, delte den ene innholdet i to glass, den andre valgte glass. Det var rettferdig fordeling som vi skjønte og godtok.
Nå deler vi ikke lenger en 0,33l med brus, nå kjøper vi hver vår sixpack 1,5l.

Den liberale markedsøkonomien blir aldri rettferdig.

Sett at to personer er isolert på en øy. Den ene har kontroll over maten og den andre over vannet. De har en beholdning av begge ressurser som gjør at det er vann nok til begge og mat nok til begge. Dessuten øker ressursene i nøyaktig samme grad som de trenger for å klare seg til evig tid. Hvis de deler rettferdig er det med et moderne ord, bærekraftig.
Imidlertid sniker liberalismen seg inn, den som sitter på vannet finner ut du klarer deg lenger uten vann enn uten mat. Med andre ord er vannet viktigere. Derfor krever den som har vannet mer mat enn han trenger for å gi fra seg vannet. Da vil etterhvert den ene ha all maten i tillegg til alt vannet. En person har alt, den andre ingenting takket være det lovpriste markedet. Rettferdig er det ikke.

Men selv om det tilsynelatende går fremover, er ikke alt vel. Med en mer rettferdig fordeling, ville det gått fortere til det bedre.
Vel så viktig er det at årsaken til at de rikeste har blitt så mye rikere, er at fremgangen i verden ikke er bærekraftig. Vi forbruker nemlig mer enn vi har. Hvis alle skulle levd som oss i Norge, måtte vi hatt 2,7 jordkloder.
Mange snakker om at vi er så få her i landet at det ikke gjør noen forskjell hva vi gjør her. Det er jo nesten riktig, men det er ikke rettferdig. Og det utjevner ikke forskjeller. Kineserne er mange flere, men bruker bare ressurser slik at vi måtte hatt 1,3 jordkloder. Dessuten vil den jevne kineser gjerne bruke tilsvarende 2,7 han også.
For ikke å snakke om afghaneren som bare bruker tilsvarende 0,3 jordkloder. Kanskje er det å forstå at de ønsker å ta del i vår velstand.

Vi klarte oss på 70-tallet også. De færreste led nød i Norge.

Religion får skylden for de uroligheter som bekymrer oss mest. Jeg tror religion bare er et skalkeskjul. Hadde fordelingen mellom ulike mennesker, by og land, yrkesgrupper, folkeslag og nasjoner vært bedre, ville verden vært enda fredeligere og bedre enn den allerede er.

Og det er ikke nok at noen idealister begrenser seg. Jeg tror jeg ser problemene, men om jeg skulle få veldig mye penger, ville jeg helt sikkert brukt mye på ting som ikke gavner kommende generasjoner. Politikerne må inndra kjøpekraft, og mest hos de rikeste. Dessverre tror jeg dette sitter langt inne, selv for de som hevder de er for folk flest.

Å skape denne rettferdige fordelingen blir en utfordring. Men det må til. Vi må nok bremse vår velstandsutvikling, heldigvis har Arbeiderpartiet ikke nevnt igjen det de uttalte rundt årtusenskiftet. Da sa Jens Stoltenberg at vårt forbruk skulle tredobles innen 2050.

Da hadde vi måttet ha 8,1 jordklode.