Skitur i egne tanker

Jeg er ikke så glad i påsken. Ikke slik at den plager meg, men jeg tar ikke del i feiringen på noen måte. Slik er det også med andre høytider. Som enslig mann uten barn og som forlengst har passert middagshøyden, blir det for mye kjernefamilieverdier og fokus på dem som passer best inn i samfunnet. Og alle er på fjellet. Ser det ut som. Selv om det vitterlig er flest som er hjemme.

Det er jeg også. Men jeg bor og arbeider i fjellet. Hver uke har jeg minst fem turer på ski, stort sett med betaling. Derfor føler jeg ikke at jeg må på ski selv om været er aldeles strålende. Dessuten tilhører jeg de introverte, jeg trives best uten å måtte forholde meg til mange mennesker på fritiden. Det er en vanlig oppfatning at jeg er utadvent og sosial, men det stemmer altså ikke. Men jeg tenker mye. Altfor mye etter manges mening.

I går fant jeg allikevel ut at jeg ville finne frem skiene. Og selv om det kryr av mennesker i fjellet, vet jeg godt hvor jeg kan gå uten å treffe mange. Valget falt på Kinnpiken. Et dominerende fjell i Oppdal som du kan skue allerede to mil før du kommer til kommunegrensa når du kommer nordfra. Et fjell som kunne hatt det beste skianlegget i landet, men som er sterkt undervurdert.

Toppen kan enkelt bestiges fra skiheisene i Stølen. Det tar bare en halvtimes tid å gå fra toppheisen. Men jeg får meg skyss til utgangspunktet mitt litt lenger nord og går de 900 høydemeterne derfra. Noen hundre meter følger jeg en preparert løype, der møter jeg mange blide barn og voksne, men så tar jeg av til venstre og opp de passe bratte bakkene i hitkant av bildet over. Jevnt og trutt 15 til 25 graders stigning, ingen rasfare, det er bare å gå. Siste biten opp til toppen må skiene festes på sekken, snøen er så hard at skarejern og stegjern hadde vært nødvendig om det hadde vært fare for utglidning, belønningen er en fabelaktig utsikt over bygda. I turboka på toppen er jeg den første den dagen, tidligere i påskuka har det vært tilsammen 4 personer som har skrevet seg inn der. Hvorfor så få, er for meg en gåte, trygg og lett tilgjengelig som toppen er. 

På turen opp hadde jeg tenkt mye på hvor utrolig store forandringer det har vært i bondesamfunnet under meg. Jeg tenkte gjennom hvor mange gårdsbruk det var i min ungdom på strekningen fra Oppdal sentrum og til kommunegrensa mot Rennebu. Tallet var omtent 50. Og 39 av disse hadde kyr, resten drev med sau. 35 bruk var drevet av heltidsbønder uten arbeid utenfor gården.Tallene må dere ta med en klype salt, det er bare hukommelsen min som er kilden.

Ca.40 gårdsbruk leverte altså melk til meieriet som den gangen lå i Oppdal. I dag er det 3 som leverer. Nedgangen i antall liter er ikke like stor som nedgangen i antall bruk. Og dyrkajorda blir stort sett drevet.

1000 meter over flyplassen

Hvordan var så livet på 70-tallet? Alle hadde det noenlunde like bra. De fleste hadde bil, TV og fasttelefon. Og med oppbyggingen av landet etter andre verdenskrig, hadde også folket som ikke bodde på gårdene, de få i eneboligene nede ved E6, fått fast arbeid. 30 år tidligere var det mer forskjell, de som ikke var knyttet til en gård, levde under dårligere forhold. Det var ikke mange akademikere på 70-tallet, men folk var godt fornøyde.  

Folk var aktive innen frivillige organisasjoner, alle var medlemmer i enten idrettslaget, ungdomslaget, 4H eller sanitetsforeninga, noen var med i alle. Og folk gikk i større grad enn nå på besøk til hverandre uten annen anledning enn å tilbringe tid sammen. I arbeidsintensive perioder gikk de gjerne sammen om oppgavene hos hverandre. Og selv en stor traktor hadde bare 70 hestekrefter.

Verdiskapning på Oppdal

I tiden etter at jeg var ung, har hyttebyggingen på Oppdal skutt fart. Det er i dag over 3600 hytter i Oppdal. Og 2000 tomter står klare og venter på kjøper. Mange grunneiere har tjent gode penger på å selge tomter. Og ved at dette blir benevnt som verdiskapning, er det alminnelig aksept for det og egentlig minimalt med misunnelse. Men holdningene har forandret seg dramatisk.

Siden jordbruket ble vanlig for kanskje 3000 år siden, har det vært vanlig at gårdene ble overlatt til neste generasjon i litt bedre stand enn da de selv overtok. Dette er det slutt på. Gårdene vitrer bort ved å selges bit for bit. Til og med dyrket mark er utbygd i jakten på verdiskapning, eller snarere kortsiktig gevinst. For svært mange går pengene til kortsiktig nytelse. Det er ikke bærekraftig, men neste generasjon tar utdannelse og klarer seg forhåpentligvis selv. Den alminnelige oppdaling hyller verdiskapningen. 

Men da jeg satt på toppen av Kinnpiken skjærtorsdag var jeg veldig enig med dem i bondeorganisasjonene som før påske nå sa at nok er nok.

Utsikt mot Drivdalen og Dovrefjell

Slik kan jeg gå og tenke når jeg er på skitur. Uten å måtte diskutere eller sammenligne minner. Noen tanker er nok preget av romantisering og glemselens slør, likevel gir de sammen med kroppens reaksjon på fysisk arbeid en ro som er verd å ta med seg.

Men roen varer ikke evig. Plutselig når jeg sitter på toppen slår tanken ned i meg, jeg kan om jeg slipper på ned bakkene rekke afterski på Rockoss. Sist jeg var der spilte partybandet Farriskameratene og det var hyret inn hele fem vektere for holde orden.

Ski på, og det remmer og tøy og en gammel, sliten kropp tåler ned de 900 høydemeterene. Selv i mine velmakts dager ville jeg ikke kjørt mer enn 30 sek fortere ned. Til hva?

Klok av skade beholder jeg hjelm og ryggsekk på når jeg smaker på første pilsen fra Dahls. Mange gamle minner som er hentet fram på turen, gjør at viktigheten av å beskytte hodet og være klar til rask retrett, sitter i ryggmargen som i gamle dager. Men når jeg ser meg rundt, rykker jeg raskt frem til 2018 på Oppdal. Ingen høy musikk, ingen vektere. Ved bordene sitter familiene og nyter sola og godværet som følger med. Så jeg kommer ikke langt ned i pilsen før hjelm og ryggsekk blir tatt av.

Så langt har jeg ikke snakket med et eneste menneske siden jge startet turen. Men plutselig får jeg se en av mine jevnaldrende som har tatt en tilsvarende tur fra andre siden av heisområdene. Og når dette attpåtil er en av Oppdals trausteste bønder, må jeg slå av en prat. Faktisk får jeg bekreftet noen av mine tanker i samtalen med ham. Ikke alle, men mange nok til å føle på bekreftelsen av at jeg ikke er alene om alt jeg tenker. 

Og det gjør godt. God påske!

Kantkorn???

Jada, jeg er mer opptatt av snø enn de fleste. Faktisk tenker jeg vel på snø hver eneste dag i året. Og jeg er i kontakt med snø hver eneste måned året rundt.
Dessuten påberoper jeg meg en viss kunnskap om emnet. Kunnskapen er bred og ikke spisset mot noen særskilt del av dette store emnet.
Jeg kan såpass om snø at jeg kan smøre ski for all slags føre, men jeg kan ikke nok til at noen vil vinne olympisk gull med ski som jeg har vokset og glidet.
Jeg vet en del om produksjon av kunstsnø. Dessuten har jeg tilegnet meg kunnskap om lagring av snø for å lage tidlige langrennsløyper. Og jeg vet litt om hvordan hele prosessen med snøproduksjon og lagring kan foregå på en energi-, miljø- og klimamessig bra måte. Mange er imidlertid større eksperter enn meg på dette feltet også.
Dessuten vet jeg mye om hvordan snø forandrer seg fra de lette snøstjernene de er når faller i kaldt, vindstille vær og til de smelter utpå våren og blir til vann. Vind, temperatur i luften, temperatur i bakken under snøen og ikke minst tiden er faktorer som spiller inn.

Og jeg kan til en viss grad vurdere skredfare. Nok til at jeg selv kan velge rute å ferdes i, men ikke nok til at jeg vil ta på meg å føre grupper av skiløpere i skredterreng på forhøyet faregrad.

Men jeg sliter med terminologien, bruken av ord.

Jeg har omsider lært meg at all løs snø, uansett dybde, heter pudder. I fjor skrev jeg bortimot harmdirrende om temaet i dette blogginnlegget. I år kan jeg høre folk si pudder uten at det koker innvendig. Kanskje tar jeg selv i bruk ordet neste vinter? Gud forby...

I år opplever vi en inngang til påsken med faregrad 3 og 4 over det ganske land. Og antageligvis fortsetter det gjennom hele påsken skal en tro værvarslet.
Heldigvis har vi hittil ikke opplevd ulykker. Min newsfeed i sosiale medier flommer over av advarsler, og hjemlige fjellsider som er bratte nok til at det kan gå skred, ser jomfruelige ut. Ingen har kjørt på ski ned der, noe som garantert skyldes at varslene virker avskrekkende.

Og folk sender inn observasjoner av hendelser og rapportere ivrig hvordan de analyserer snøprofilene de graver.

Og alle finner kantkorn. KANTKORN!

På gamle skismøringsbokser kunne det stå finkornet snø og grovkornet snø. Og at snøen ble grovkornet var og er en naturlig prosess der påvirkning av sola og ikke minst varme fra bakken som stiger opp i snølagene,

Men her er det noe jeg ikke har fått med meg. Nå kalles finkornet snø, grovkornet snø, sukkersnø, sløsj, overflaterim og firn alle for kantkorn.

Er dette ordet i vanlig bruk blant andre enn skredeksperter og deres hale av wannabe skredeksperter?

Er det bare jeg som henger etter og en stund trodde dette var et navn på en spesifikk type snø som befant seg dypt nede i snølagene og som forårsaket større fare for skred enn de andre typene grovkornet snø?

Ikke vet jeg, kanskje noen opplyser meg etterhvert.

Neste år sier jeg kanskje også kantkorn og pudder. 

Gud forby, men verre ting kan skje.

Jeg kunne gjort som dovringene og kalt alt det hvite for sjogg.

Eksemplets makt og konspirasjonsteorier

Jeg har fulgt siste ukas politiske kaos med en viss undring. Argumentene flyr litt frem og tilbake, mange er ikke særlig gode. I mine ører vel å merke. Og jeg syns noen forhold blir for lite vektlagt, mens ett er helt fraværende. Og dette ene er viktig for meg.

Men først vil jeg ta et ørlite blikk på selve saken. Den har blitt litt glemt og det er ikke så rart. Det er snakk om en forandring i muligheten til å frata statsborgerskap som ifølge PST-sjefen angår 5-10 personer. 5-10 personer som uansett vil ha muligheten til å prøve avgjørelsen om at de mister statsborgerskapet, for domstolene. Med rene ord er dette ren symbolpolitikk om hvorvidt vi skal være en rettsstat eller en politistat. Prinsipielt viktig, men akkurat denne konkrete saken er ikke veldig viktig. Ikke før symbolpolitikken brukes for alt den er verd.

Hovedmålet for ytterpunktene i norsk politikk, som forøvrig foreløpig ikke har vært så veldig langt ute, synes å være å sverte motstanderne. Tendensen synes på begge sider, men Frp synes mest aktiv. Ikke så rart, de er størst av fløypartiene og har den som startet trenden, Carl I. Hagen, som en av sine. Det spesielle med Frp sine angrep, er at de ikke i stor grad rammer ytre venstre, men moderate venstre i form av Arbeiderpartiet.

Fremskrittspartiet, og først og fremst grasrotvelgerne i Frp, har vært hovedarkitekten bak alle konspirasjonsteoriene som til sammen har skapt dette, for meg, uforståelige hatet mot Arbeiderpartiet. Forestillinger om landsforæderi og at Ap er sentral i en plan for å islamisere Norge, springer ut fra denne grasrota. Og med sosiale mediers inntog fikk de arenaen de trengte for å spre sitt budskap.

Et budskap som var sterkt medvirkende til at vi fikk tragedien i regjeringskvartalet og Utøya. Faktisk tror jeg ikke vi hadde hatt noe terrorangrep fra ABB uten denne spredningen av konspirasjonsteorier  på nettet. Denne koblingen til Frp har nesten aldri vært diskutert. Den er rett og slett for vond. AUF og Ap har vært veldig forsiktige med å bruke det, og 22.juli-kortet eksisterer egentlig ikke, Ikke før Sanner brukte argumentet, og veldig raskt og på en forbilledlig måte, unnskyldte seg.

Det har blitt diskutert hvorvidt tidspunktet for justisministerens var tilfeldig. Det er for meg uinteressant. Det som plager meg, er at det var akkurat slike argumenter som foret terroristen på Utøya med argumenter som la grunnen for tankene og handlingene hans. Og både i nettdebatter og i det virkelige liv, møter jeg folk som er enige med ABB i sak, men som samtidig er nøye på å pynte på det ved å ta avstand fra handlingene hans.

Og disse tankene forer Listhaug sine tilhengere med argumenter for vedlikeholde. Og dette er det mye mer sannhet i enn argumentet om at Ap setter terrorister ve og vel høyere enn Norges sikkerhet.

Dessuten må vi tørre å ta inn over oss koblingen mellom tankene til ABB og tankene til en del politikere og grasrota i vårt tredje største parti.

Viktigst for meg er imidlertid eksemplets makt.

I dag er det sterkt fokus på hvordan unge mennesker, og faktisk barn, oppfører seg mot hverandre på nettet. Mobbing på nett, sjikanering på nett og spredning av falske rykter på nettet er utbredte problem som debatteres blant foreldre og fagfolk.
Hvordan skal vi kjempe mot dette når landets folkevalgte oppfører seg slik mot hverandre?

Hadde en elev i grunnskolen publisert lignende usannheter om grupper av medelever som Listhaug gjorde om sine politikerkolleger, ville det blitt en stor sak som involverte både foreldre og skole.

Flere av mine venner på Facebook er aktive debattanter på grumsete nettsider. En del av disse er også foreldre til barn i skolen. Og noen er besteforeldre. De fleste foreldre og besteforeldre ønsker å fremstå som gode forbilder for sine etterkommere. Da bør de se seg selv i speilet og vurdere sitt eget avtrykk i sosiale medier.

Selv har jeg veldig gode kolleger. Men jeg er veldig uenig med dem om veldig mye. Dessuten har jeg en del kolleger rundt om i landet som samtidig også på en måte er konkurrenter. Akkurat slik Listhaug er med sine politikerkolleger fra andre partier.

Hadde jeg spredd usannheter og grov hets mot mine kolleger på nettet, ville jeg etterhvert mistet jobben. Og det ville ikke hjulpet meg det grann om jeg hadde henvist til at justisministeren gjør det på samme måten.

Dessuten modererer jeg kommentarfeltene jeg kan moderere. Det er lov å være uenig, men de som argumenterer med ukvemsord, løgner og trusler blir slettet. Det samme burde politikere og deres rådgivere gjøre. Nå virker det som de på enkelte nettsteder skaper arenaen for grumset.

Alle ansvarlige politiske partier bør etter min mening ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene som rammer Arbeiderpartiet. Svært mange av de som hater, vet ikke en gang hvorfor. De har bare funnet seg en syndebukk.

Og syndebukken har de funnet med hjelp av netthets, grums, løgner, mobbing og brunskvetting i ekkokamrene sine.

Plutselig fikk jeg nå lyst til selv å lansere en konspirasjonsteori. Kanskje står Listhaug bak Facebooksiden "Slå ring om Norge"?
Ingen vet hvem som står bak, men se på dramaturgien:

1. Sylvi Listhaug får streng korreks og trussel om mistillitsforslag
2. "Slå ring om Norge" iverksetter aksjon for å sende blomster til Listhaug
3. Sylvi Listhaug avbildes med masse blomsterhilsner
4. Sylvi Listhaug finner plutselig ut hvorfor blomstene kommer.
5. Sylvi Listhaug tar avstand fra "Slå ring om Norge" og lignende nettsider
6. "Slå ring om Norge" stenger siden.
7. Grasrota i kommentarfeltene skylder på Arbeiderpartiet, venstresiden, media og Facebook for at denne seriøse siden er stengt.

En må nesten være kommunikasjonsrådgiver for å få til en slik serie av hendelser

En tviler i påståelighetens sentrum

Jeg er en tviler. I de aller fleste av livets spørsmål stiller jeg tilleggsspørsmål. Og jo mer påståelig den jeg forholder meg til er, jo flere spørsmål stiller jeg. Hver eneste dag møter jeg påståelige mennesker både i det virkelige liv og på diverse fora på internett. Svært mange oppfatter seg selv som at akkurat de forvalter sannheten, og de som ikke er enige er vantro i en grad som stiller tidligere tiders hedninger totalt i skyggen.

Dette fenomenet møter jeg i klimasaken, innvandringsdebatten, debatten omkring rettferdig fordeling av ressurser, rovdyrdebatten, kjønnskampen og egentlig i alle andre saker. Prøver jeg å hevde et litt annet syn, møtes jeg med påståelighet og fordømmelse. Mine argumenter blir i liten grad imøtegått, men jeg blir stemplet med skjellsord og karakteristikker som ville medført melding til hjemmet om en skoleelev hadde servert tilsvarende.

Etter fattig evne forsøker jeg å forholde meg til fakta. Når ekspertisen med litt mer enn livets harde skole uttaler seg, er jeg tilbøyelig til å tro på dem, særlig om de er flere som hevder samme fakta. Mens de fleste av dem jeg kjenner bare tror på fakta når de sammenfaller med deres egen oppfatning.

Mitt daglige virke har jeg i et område der et par, kanskje tre tusen mennesker har en litt annen dialekt.  De sier sjogg om snø for eksempel. Når jeg sier snø, møtes jeg med at det heter ikke det. For ikke å snakke om fjellet Snøhetta som jeg har vært på toppen flere ganger enn de aller fleste. Forteller jeg at vi skal på Snøhetta, møtes jeg med påståelighet om at det heter Sjohetta samtidig som jeg får et foredrag om sammensatte ord som inneholder forklaring på hvorfor g'ene blir borte fra "sjogg". Argumenter om at Statens Kartverk og over 5 mill. nordmenn er enige med meg, holder ikke.

"-Dæ heite sjogg å sjohætta".

Statens Kartverk og jeg er enige om at det heter Grisungknatten og Knarthøe

Her om dagen skulle jeg og flere til i et område med en fjelltopp ved navn Grisungknatten. Tvert jeg nevnte Grisungknatten eksploderte påståeligheten rundt meg.

" - Dæ heite Knarten!"

Argumenter som å vise til Statens Kartverk preller av. "-Dæ heite knarten høyre du!"
Jammen det står knatten på kartet, kan jeg hevde. "Døm bur i Oslo, døm veit ingenting, dæ heite knarten".
Jeg er ganske sikker på at disse to, tre tusen menneskene ville være like påståelige om de skulle måtte ringe 113 for å be om hjelp.

- E ha brote foten neonde Grisungknarten
- Mener du Grisungknatten?
- Nei, nei, knarten, knarten. Høyre du, dæ heite knarten!

Jeg har forlengst forstått at det ikke nytter å presentere fakta. Men de som ikke er enige med meg, fortsetter gjerne forsøkene med å hamre inn sitt argument. Og jeg blir redusert til den ene oppdalingen som tror det heter knatten. Statens Kartverk og fem millioner nordmenn reduseres til han ene oppdalingen. Og denne stakkars ene oppdalingen må daglig ta i mot spott og spe i dette påståelighetens sentrum.

Og nye argumenter hentes inn fra det ekkokamret de tilhører av tre tusen meningsfeller. Det er klart jeg bare overbærende tier stille når argumentet dagen etter fra bedreviternes bedreviter, lyder slik:

- E ha spord'n far, å han si det heite knarten. Så da heite det knarten!