Eksemplets makt og konspirasjonsteorier

Jeg har fulgt siste ukas politiske kaos med en viss undring. Argumentene flyr litt frem og tilbake, mange er ikke særlig gode. I mine ører vel å merke. Og jeg syns noen forhold blir for lite vektlagt, mens ett er helt fraværende. Og dette ene er viktig for meg.

Men først vil jeg ta et ørlite blikk på selve saken. Den har blitt litt glemt og det er ikke så rart. Det er snakk om en forandring i muligheten til å frata statsborgerskap som ifølge PST-sjefen angår 5-10 personer. 5-10 personer som uansett vil ha muligheten til å prøve avgjørelsen om at de mister statsborgerskapet, for domstolene. Med rene ord er dette ren symbolpolitikk om hvorvidt vi skal være en rettsstat eller en politistat. Prinsipielt viktig, men akkurat denne konkrete saken er ikke veldig viktig. Ikke før symbolpolitikken brukes for alt den er verd.

Hovedmålet for ytterpunktene i norsk politikk, som forøvrig foreløpig ikke har vært så veldig langt ute, synes å være å sverte motstanderne. Tendensen synes på begge sider, men Frp synes mest aktiv. Ikke så rart, de er størst av fløypartiene og har den som startet trenden, Carl I. Hagen, som en av sine. Det spesielle med Frp sine angrep, er at de ikke i stor grad rammer ytre venstre, men moderate venstre i form av Arbeiderpartiet.

Fremskrittspartiet, og først og fremst grasrotvelgerne i Frp, har vært hovedarkitekten bak alle konspirasjonsteoriene som til sammen har skapt dette, for meg, uforståelige hatet mot Arbeiderpartiet. Forestillinger om landsforæderi og at Ap er sentral i en plan for å islamisere Norge, springer ut fra denne grasrota. Og med sosiale mediers inntog fikk de arenaen de trengte for å spre sitt budskap.

Et budskap som var sterkt medvirkende til at vi fikk tragedien i regjeringskvartalet og Utøya. Faktisk tror jeg ikke vi hadde hatt noe terrorangrep fra ABB uten denne spredningen av konspirasjonsteorier  på nettet. Denne koblingen til Frp har nesten aldri vært diskutert. Den er rett og slett for vond. AUF og Ap har vært veldig forsiktige med å bruke det, og 22.juli-kortet eksisterer egentlig ikke, Ikke før Sanner brukte argumentet, og veldig raskt og på en forbilledlig måte, unnskyldte seg.

Det har blitt diskutert hvorvidt tidspunktet for justisministerens var tilfeldig. Det er for meg uinteressant. Det som plager meg, er at det var akkurat slike argumenter som foret terroristen på Utøya med argumenter som la grunnen for tankene og handlingene hans. Og både i nettdebatter og i det virkelige liv, møter jeg folk som er enige med ABB i sak, men som samtidig er nøye på å pynte på det ved å ta avstand fra handlingene hans.

Og disse tankene forer Listhaug sine tilhengere med argumenter for vedlikeholde. Og dette er det mye mer sannhet i enn argumentet om at Ap setter terrorister ve og vel høyere enn Norges sikkerhet.

Dessuten må vi tørre å ta inn over oss koblingen mellom tankene til ABB og tankene til en del politikere og grasrota i vårt tredje største parti.

Viktigst for meg er imidlertid eksemplets makt.

I dag er det sterkt fokus på hvordan unge mennesker, og faktisk barn, oppfører seg mot hverandre på nettet. Mobbing på nett, sjikanering på nett og spredning av falske rykter på nettet er utbredte problem som debatteres blant foreldre og fagfolk.
Hvordan skal vi kjempe mot dette når landets folkevalgte oppfører seg slik mot hverandre?

Hadde en elev i grunnskolen publisert lignende usannheter om grupper av medelever som Listhaug gjorde om sine politikerkolleger, ville det blitt en stor sak som involverte både foreldre og skole.

Flere av mine venner på Facebook er aktive debattanter på grumsete nettsider. En del av disse er også foreldre til barn i skolen. Og noen er besteforeldre. De fleste foreldre og besteforeldre ønsker å fremstå som gode forbilder for sine etterkommere. Da bør de se seg selv i speilet og vurdere sitt eget avtrykk i sosiale medier.

Selv har jeg veldig gode kolleger. Men jeg er veldig uenig med dem om veldig mye. Dessuten har jeg en del kolleger rundt om i landet som samtidig også på en måte er konkurrenter. Akkurat slik Listhaug er med sine politikerkolleger fra andre partier.

Hadde jeg spredd usannheter og grov hets mot mine kolleger på nettet, ville jeg etterhvert mistet jobben. Og det ville ikke hjulpet meg det grann om jeg hadde henvist til at justisministeren gjør det på samme måten.

Dessuten modererer jeg kommentarfeltene jeg kan moderere. Det er lov å være uenig, men de som argumenterer med ukvemsord, løgner og trusler blir slettet. Det samme burde politikere og deres rådgivere gjøre. Nå virker det som de på enkelte nettsteder skaper arenaen for grumset.

Alle ansvarlige politiske partier bør etter min mening ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene som rammer Arbeiderpartiet. Svært mange av de som hater, vet ikke en gang hvorfor. De har bare funnet seg en syndebukk.

Og syndebukken har de funnet med hjelp av netthets, grums, løgner, mobbing og brunskvetting i ekkokamrene sine.

Plutselig fikk jeg nå lyst til selv å lansere en konspirasjonsteori. Kanskje står Listhaug bak Facebooksiden "Slå ring om Norge"?
Ingen vet hvem som står bak, men se på dramaturgien:

1. Sylvi Listhaug får streng korreks og trussel om mistillitsforslag
2. "Slå ring om Norge" iverksetter aksjon for å sende blomster til Listhaug
3. Sylvi Listhaug avbildes med masse blomsterhilsner
4. Sylvi Listhaug finner plutselig ut hvorfor blomstene kommer.
5. Sylvi Listhaug tar avstand fra "Slå ring om Norge" og lignende nettsider
6. "Slå ring om Norge" stenger siden.
7. Grasrota i kommentarfeltene skylder på Arbeiderpartiet, venstresiden, media og Facebook for at denne seriøse siden er stengt.

En må nesten være kommunikasjonsrådgiver for å få til en slik serie av hendelser