En tviler i påståelighetens sentrum

Jeg er en tviler. I de aller fleste av livets spørsmål stiller jeg tilleggsspørsmål. Og jo mer påståelig den jeg forholder meg til er, jo flere spørsmål stiller jeg. Hver eneste dag møter jeg påståelige mennesker både i det virkelige liv og på diverse fora på internett. Svært mange oppfatter seg selv som at akkurat de forvalter sannheten, og de som ikke er enige er vantro i en grad som stiller tidligere tiders hedninger totalt i skyggen.

Dette fenomenet møter jeg i klimasaken, innvandringsdebatten, debatten omkring rettferdig fordeling av ressurser, rovdyrdebatten, kjønnskampen og egentlig i alle andre saker. Prøver jeg å hevde et litt annet syn, møtes jeg med påståelighet og fordømmelse. Mine argumenter blir i liten grad imøtegått, men jeg blir stemplet med skjellsord og karakteristikker som ville medført melding til hjemmet om en skoleelev hadde servert tilsvarende.

Etter fattig evne forsøker jeg å forholde meg til fakta. Når ekspertisen med litt mer enn livets harde skole uttaler seg, er jeg tilbøyelig til å tro på dem, særlig om de er flere som hevder samme fakta. Mens de fleste av dem jeg kjenner bare tror på fakta når de sammenfaller med deres egen oppfatning.

Mitt daglige virke har jeg i et område der et par, kanskje tre tusen mennesker har en litt annen dialekt.  De sier sjogg om snø for eksempel. Når jeg sier snø, møtes jeg med at det heter ikke det. For ikke å snakke om fjellet Snøhetta som jeg har vært på toppen flere ganger enn de aller fleste. Forteller jeg at vi skal på Snøhetta, møtes jeg med påståelighet om at det heter Sjohetta samtidig som jeg får et foredrag om sammensatte ord som inneholder forklaring på hvorfor g'ene blir borte fra "sjogg". Argumenter om at Statens Kartverk og over 5 mill. nordmenn er enige med meg, holder ikke.

"-Dæ heite sjogg å sjohætta".

Statens Kartverk og jeg er enige om at det heter Grisungknatten og Knarthøe

Her om dagen skulle jeg og flere til i et område med en fjelltopp ved navn Grisungknatten. Tvert jeg nevnte Grisungknatten eksploderte påståeligheten rundt meg.

" - Dæ heite Knarten!"

Argumenter som å vise til Statens Kartverk preller av. "-Dæ heite knarten høyre du!"
Jammen det står knatten på kartet, kan jeg hevde. "Døm bur i Oslo, døm veit ingenting, dæ heite knarten".
Jeg er ganske sikker på at disse to, tre tusen menneskene ville være like påståelige om de skulle måtte ringe 113 for å be om hjelp.

- E ha brote foten neonde Grisungknarten
- Mener du Grisungknatten?
- Nei, nei, knarten, knarten. Høyre du, dæ heite knarten!

Jeg har forlengst forstått at det ikke nytter å presentere fakta. Men de som ikke er enige med meg, fortsetter gjerne forsøkene med å hamre inn sitt argument. Og jeg blir redusert til den ene oppdalingen som tror det heter knatten. Statens Kartverk og fem millioner nordmenn reduseres til han ene oppdalingen. Og denne stakkars ene oppdalingen må daglig ta i mot spott og spe i dette påståelighetens sentrum.

Og nye argumenter hentes inn fra det ekkokamret de tilhører av tre tusen meningsfeller. Det er klart jeg bare overbærende tier stille når argumentet dagen etter fra bedreviternes bedreviter, lyder slik:

- E ha spord'n far, å han si det heite knarten. Så da heite det knarten!