Nok er nok, antagelig for lenge siden.

Når når både MDG, SV og svært sterke enkeltstemmer har hevet kritiske røster mot den voldsomme utbyggingen av fritidsboliger som finner sted i Oppdal og mange andre steder, våger også jeg å angripe tastaturet.

Det blir litt som å kaste stein i glasshus, ettersom jeg i likhet med svært mange andre på Oppdal, indirekte har nytt økonomisk godt av dette. Familien og den utvidete familien har tjent noen kroner på dette, og kommer også kanskje til å tjene mer.
Allikevel ser jeg hvor galt det bærer av sted. Dette kan ettet min mening ikke fortsette og burde vært stoppet før. Det er typisk at en av de sterke stemmene for omtrent 20 år siden skrev et avisinnlegg som bare kunne kopieres og settes inn på nytt. Forskjellen fra den gangen er at veldig mange ser hvor galt det har gått. Og i fjor kom også en tidligere riksadvokat på banen i forbindelse med storutbygging i Hallingdalen. I en bisetning kan det nevnes at når du heter Georg Fredrik Rieber-Mohn og er tidligere riksadvokat og dommer i Høyesterett, haglet det med beskyldninger om vikarierende motiver som å ville ha rypeterrenget rundt jaktslottet for seg selv. Men hytta var etter det jeg forstår, av enkel standard uten strøm og innlagt vann, og dessuten bygget lenge før problematikken oppsto. Hytta til Arne Næss på Tvergastein ville aldre blitt bygd i dag.

Den myteomspunne hytta på Tvergastein ville aldri blitt bygd i dag. Men selv ikke Arne Næss visste bedre den gangen.

Det er altså lov å skifte mening. Å skifte mening er rett og slett en dyd. Det vitner om evne til å tilegne seg ny kunnskap og ta den til etteretning.

De i ingressen nevnte stemmer argumenterer med kjente argumenter som jeg stort sett kan si meg enig i. Reduserte beiteområder, redusert biologisk mangfold, reduserte områder uten menneskelig inngripen og økt klimaavtrykk er grunneleggende argumenter for å sette bremsene på, og godt belyst av tidligere innlegg fra andre.

I dette ca 10 kvadradkilometer store området var det ikke en eneste hytte for 40 år siden.

Lite er tatt opp om at fritidsbebyggelsen forringer områdene for oss andre. Da jeg var guttunge kunne jeg gå 500 meter og sette opp telt. En avstand som gjorde avstanden overkommelig om mørkeredsel eller hjemlengsel skulle bli påtrengende. I dag måtte jeg ha gått 3 km for å kunne sette opp et telt i tillatt minsteavstand(150m) fra bebyggelse. 

Og i dag kan jeg ikke kjøre på ski ned lia, men må ta veien via alpinanlegget. Denne lia ville i dag vært et eldorado for drikjøring på ski med sine klipper, hyller som ville laget snøputer å mellomlande på og fin, passe tett og bratt skogkjøring.

Uten hytter i Rønningslia hadde jeg hatt litt mindre penger, men kunne kjørt slik hjem igjen på ski.Hva er mest verd? For meg personlig er heg ikke i tvil.

I Oppdal har vi et område det særlig er strid om. Svært mange mener at dette er en spesielt fin seterdal med natur og kulturlandskap. Der går det en vei som i mange år ikke har vært brøytet, men som har inngått i skiløypenettet. Her er det mange grunneiere som med vintervei, kan hente ut en betydelig økonomisk gevinst. Da vil dalen for mange miste sin verdi. Dalen kan om man slipper løs utbyggingen, bli mer attraktiv for arkitekturinteresserte, enn for skiløpere.

Alt det over er rettigheter jeg har etter friluftsloven og allemannsretten. 

Disse rettighetene har jeg nå delvis mistet. Og tap av slike rettigheter og muligheter kompenseres ikke, mens grunneieren blir kompensert med god betaling.

Eneste måten å kompensere allmennhetens tap, er ved skatter og avgifter. Men det vegrer både sentrale og lokale myndigheter seg for å gjøre.

Gjevilvassdalen med skiløype og vei

Jeg forstår de som ønsker å ha hytte der du har utsikten på bildet over fra vinduet. De betaler imidlertid for å ødelegge den for alle andre. Uten at disse for noen kompensasjon.

Jeg forstår også at grunneieren med dagens tenkemåte ønsker å gjøre om sine eiendommer til penger. Tanken om at en gård skal overleveres i bedre stand enn da du overtok, er borte for svært mange. Kortsiktig gevinst er viktig sett med snevre øyne.

Et annet moment i denne forbindelsen er slitasjen på infrastruktur og da særlig på veinettet. Utbyggingen krever mye transport med tunge kjøretøyer, og etter utbyggingen er også trafikken mye høyere enn før utbyggingen. Kommunale og fylkeskommunale veier er ikke laget for dette. Gamle kongevei på Oppdal er nesten ufremkommelig andre påskedag etter at alle hyttebeboerne har reist hjem.

Og vi har denne betente Nerskogsveien. En fylkeskommunal vei til ei grend som var veiløs for bare 60 år siden. Nå vil ikke fylkeskommunen bevilge de summene som kreves for å få den veistandarden som 150 innbyggere og to 2000 hytter krever. Innbuggerne føler seg holdt for narr. Isolert sett er det veldig forståelig. Men politkerne har jobben med å prioritere de økonomiske midlene som finnes. God formål må settes opp mot andre gode formål.

For det er klar att utbyggingen har skjedd i feil rekkefølge. Infrastrukturen burde vært på plass før alle hyttene.

Hyteutbygging kan for Oppdal sammenlignes med oljeutvinningen for Norge. Oljen har i vesentlig grad bidratt til velferden i Norge takket være visjonære politikere som tok grep og sikret at hele Norge fikk del i rikdommen.

Ingen lokalpolitikere har vært like visjonære. Hadde de gjort som Jens Evensen & co gjorde, kunne de sikret seg en større del av kaka. Pengene kunne vært satt i et fond som kom alle til gode, slik oljefondet er tenkt. Om hver hytteeier hadde måttet betale 10000 kroner og tomteselger det samme, ville Nerskogsveien vært i boks. Da hadde 40 millioner ligget klart. Og hadde kommunen eller fylkeskommunen hentet inn 100 tusen fra hyttebygger og det samme fra tomteselger, ville løypepreparering, veiutbygging og andre fellesgoder vært mye lettere å finansiere. Det er tross alt 3500 hytter i Oppdal og nesten det halve i Rennebu.

Hyttene ville blitt dyrere, men svært mange av de over 5000 hyttene hadde fint tålt 200 tusen i redusert standard. Og svært mange hytteeiere ville tålt st slit prispåslag uten å senke standarden. Grunneierne ville på samme måten tålt en reduksjon i sine inntekter. Mange av dem som topper skattelistene lokalt, er nettopp slike som har solgt eiendommen stykkevis og delt. Og mange har kommet seg inntil denne eiendommen på svært billig måte gjennom arv.

Dette er bare noe av det som slår meg som problematisk med den storstilte utbyggingen som er i gang. Politikere og grunneiere vil smi mens jernet er varmt. Det samme gjelder utbyggere, håndverkere og næringslivet forøvrig.

Nå er imidlertid tiden kommet til å si at nok er nok. Vi kan ikke fortsette sånn. Andre områder er kommet verre ut enn her på Oppdal. Rundt Lillehammer og i Hallingdalen, Valdres og rundt Oslofjorden er konfliktene minst like store. Vi må tenke nytt. Og fremfor alt nå prioritere de områdene som allerede er lagt ut og godkjent-

Og vi må aldri glemme de viktigste argumentene for å sette bremsene på. Reduksjon av villmarkspregede områder, tap av leveområder for mange arter planter og dyr, samt reduksjon av beiteområder er alle forhold som bør tillegges stor og avgjørende vekt.

Men økonomi er så mye lettere å forstå for mange av oss. 

Carl I. Hagen ville på 70-tallet selge rettighetene til norsk olje for en slik og ingenting. 10 milliarder som det var snakk om, var mye penger der og da. Og som kortsiktig gevinst uvurderlig. Men Carl I. har i ettertid måttet tåle mye tyn for dette forslaget nå som oljefondet er på 7000 milliarder delv om vi har brukt en del av det underveis.

Det er en fare for at vi som håndterer hytteutbyggibg i dag, i fremtiden vil fremstå like kortsiktige som Carl I. var i oljespørsmålet.

Kanskje er det vi driver med sammenlignbart med å tisse i buksa når vi fryser?

Men ærlig talt, vi fryser ikke!