Mt.Everest, damer og reseptbelagte medisiner jeg ikke har behov for lenger

Alt i tittelen henger sammen. Ihvertfall i mitt hode når det får tenke fritt uten påvirknung fra andre. Og det får det som regel mellom halv sju og åtte på dagen.

Da jeg sto på badet i går morges, multitasket jeg. Det kan være nødvendig for å få meg i gang. Jeg sto på ett ben under tannpussen for å trene balansen, mens jeg leste meg opp på nyheter og sosiale medier. Som vanlig finner jeg ut at et forbausende antall er aktive på sosiale medier natterstid. Og det gjelder langt fra bare de som oppholder seg i andre tidssoner.

Men jeg ser også at et norsk par har giftet seg på Mt.Everest. Det var, som jeg skal komme tilbake til, noe som interesserte meg. Litt skuffende var det da å lese at det var Everest Basecamp. Det er ikke på Mt.Everest i min virkelighetsoppfatning.

Og jeg konstaterer nok en gang at jeg har reseptbelagt medisiner som jeg ikke har behov for, både Adalat Oros, Diamox og Viagra.

Dette gir grunnlag for mine tanker når jeg litt senere sitter i bilen over Dovrefjell. 

I 50 år har jeg vært opptatt av Mt.Everest. Da lånte jeg ei bok på biblioteket om bragden til Sir Edmund Hillary og Norguay Tenzing som i 1953 ble de første som bekreftet sto på toppen av verden. Etterhvert leste jeg mer, om George Mallory og Andrew Irvine, som kanskje sto på toppen, men omkom på veien ned.

Jeg leste med stor interesse om Peter Habeler og Reinhold Messner som i 1980 ver de første på toppen uten medbrakt oksygen.

For ikke å snakke om da de første nordmennene sto på toppen i 1985.

Og jeg kjenner til alle navnene som stedene underveis har fått, greenboots, the yellow band, Khumbuisfallet, the Hillary step, den kinesiske stigen, the yellow band, Lohtse-veggen osv osv.

Disse bragdene ble tildels utført av folk med ekstraordinære ferdigheter og tilgang på ressurser. Det ble tillatt bare ekspedisjon på fjellet om gangen, og disse måtte fikse alt selv. Logistikken var enorm, den norske ekspedisjonen i 1985 sysselsatte kanskje 150 personer mens den pågikk. Og for meg var det mer enn nok å lese og drømme om Mt.Everest.

Utover 1990-tallet endret dette seg. Kommersialiseringen av Everest skjøt fart. Nå er penger viktigere enn klatreferdigheter. Sherpaene legger ut faste tau helt til toppen, de har en egen stab som bare jobber i isfallet som regnes for den farligste passasjen. de såkalte "icefall doctors". Det meste kan kjøpes i Base Camp og betaler du nok, får du wifi på hele turen. 

Værmeldingstjenesten er kritisk for en topptur på Everest, og nå finnes det vel knapt et sted i verden som har bedre værmeldingstjeneste enn det som er på Mt.Everest i i april og mai hvert år. Og betaler du nok, blir alt du trenger båret til topps av sherpaene. Nå har 13-åringer og 80-åringer vært på toppen, det samme med blinde og benamputerte. Den største faren nå er faktisk kødannelser. Det blir rett og slett for lang kø ved enkelte passasjer.

Allikevel er prestasjonen med å nå toppen formidabel. Viljen til å ofre tid, penger og og komfort må være til stede. Og du må være villig til å¨akseptere en viss risiko, en risiko som er synkende.

Køen på Hillary step.

Men hva har dette med damer å gjøre? 

Flere ting. Jeg har en gang frydet meg over at en dame ikke nådde toppen. Denne damen holdt et foredrag om sine imponerende ekspedisjoner til forskjellige steder i verden for ca 200 damer og meg. Hersketeknikken hun utviste overfor meg og andre menn var så infam at om en mann hadde gjort tilsvarende, ville han vært svartelistet i de fleste sammenhenger. Dette er imidlertid en helt annen historie.

I fjor(2017) var det 10 nordmenn som tok seg til toppen. Halvparten av disse var kvinner. Imponerende tall so viser at jenter kan like mye som oss menn, og vil enda mer. Jeg imponeres jevnt og trutt over det som tidligere ble benevnt som det svake kjønn. Fra de er små jenter til de blir gamle, imponeres jeg. Guttene imponerer mye sjeldnere. Jeg opplever aldri at ei jente trenger hjelp til å knytte skolissene, mens det i fjor var en kar i 40-årene som satte fram foten i et fåfengt håp om å få meg til å hjelpe seg. Vel, han spør nok ikke meg igjen...

Og jeg følger en hel haug med friluftsinteresserte damer på sosiale medier. I gjennomsnitt er nok damer mer aktive der, men det er likevel påfallende hvor mange som drar ut på tildels svært avanserte og krevende turer.

"Pudderpiken" er en av dem jeg følger. Ikke av de mest profilerte, slik som f.eks Moa Hundseid, Elisa Røtterud, Tonje Blomseth og Emilia Forsberg.
Men hun er en av utrolig mange som ser ut til å benytte seg av mulighetene som finnes. Og så er hun av de aller beste til å ta selfier.
Imidlertid er det noe helt annet som er hovedårsaken til at jeg følger henne. Hun har nemlig den største samlingen av egenproduserte strikkegensere jeg vet om. Og de er alle fargerike og vakre. Noen av dere vet det, jeg er en stor tilhenger av strikkegensere. Noen vil til og med hevde at det nærmer seg en fetish. Og jeg er sikker på at en av mine sporadiske lesere som har fetish på fetisher, har et navn på denne fetishen...

Og da nærmer vi oss neste steg i tankerekken. 
En av truslene ved opphold i store høyder, er høydesyke. Og riktig aklimatisering er kritisk i forhold til å lykkes når høyden over havet nærmer seg 4000 meter. Men om du ikke klarer denne prosessen helt tilfredsstillende, finnes det medisiner som hjelper. Dette er medisiner som i utgangspunktet har helt andre formål, og det er ikke sikkert fastlegen skriver ut resept om du ber om det før du drar på ferie til Nepal.
Heldig er jeg da som nesten hver dag ser på medisiner som har blitt til overs ettersom jeg ikke lenger har bruk for dem. Odalat Oros, Diamox og Viagra har jeg altså klar om jeg skulle bestemme meg for å reise. Så jeg kommer nok ikke til å levere dem inn på apoteket slik jeg egentlig skulle gjort forlengst, En tusenlapp i medisiner, om jeg skulle få resept, er altså spart. Og det trengs når slike ekspedisjoner lett passerer en halv milion kroner i kostnad. Stort sett er det bare en dunbukse eller hel dundress og et par Mons støvler jeg trenger for å være utrustet til turen.
Det er fryktelig dyrt, sier mange. Tja, jeg kjenner flere som har råd, enn som ikke har det. Flere jeg kjenner kjører bil til 6-7 hundre tusen og mer. De ville klart seg like godt med en bil til 2 hundre tusen. Og de av mine venner som bor i sentrale strøk, har opplevd verdiøkning på boligen med en tur på¨Everest hvert år. For svært mange dreier det seg bare om prioritering.

Jeg kunne godt tenkt meg en tur. Men det er noen usikkerhetsmomenter i forhold til helse. Litt ergerlig nå når det faktisk er mulig, heldigvis er jeg god til å tenke at det er en tid for alt. Dessuten mangler jeg behovet for den prestisjen det ville gitt å ha stått på 8848 m.o.h. Jeg har vært på 4808 m.o.h og var lenge den i omgangskretsen med høyderekord. Nå kryr det av folk som har besteget Kilimanjaro og Elbrus.
Det jeg tenker er at i stedet for å stå i kø på Mt.Everest, kan jeg for like mange kroner få tre turer til Himalaya. En til Island Peak på 6189, da ville jeg igjen nærmet meg toppen i bekjentskapskretsen. Om dette hadde gått greit, kunne jeg tatt en tur til  Lhakpa Ri på 7045. Fikk jeg også dette til å fungere og gi mersmak, vil jeg fortsatt innenfor budsjettet kunne klatre Cho Oyu på 8201, og som er verdens sjette høyeste. Og jeg kunne kanskje stått på ski ned igjen... Eller forresten, det er snart 30 år siden 1990, jeg tror alltid det var for 10 år siden før jeg tenker meg om...

Og så må jeg pensjonere meg først. Og finne et firma som kan hjelpe meg. Da er det for meg viktig at mest mulig av det jeg betaler, blir igjen i Nepal. Da tror jeg kanskje Chhurim kan hjelpe meg.

Hvis dere googler Chhurim, vil nok mange av dere være enig med meg om at dette er førstevalget. To ganger på toppen av Everest i løpet av en uke som førstegangsbestiger i 2012 sier sitt, Men jeg ser jeg kan få problemer med at Chhurim er ivrig feminist. 

Kanskje greit å ikke utdype at høydemedisinen er "leftovers". Det er innimellom vanskelig nok på norsk å forklare slikt, derfor følger det ikke med noen forklaring her heller.