Tilståelse og bønn om tilgivelse

Denne historien har jeg sverget skulle bli mellom Ola og meg, men etter 55 år er den foreldet. Og den er allerede fortalt for fem år siden på en gjenforeningsfest. Da var det imidlertid så sent på kvelden at noen hadde forlatt festen, andre fikk den ikke med seg og fortelleren var unøyaktig med detaljene. Nå passer den godt som ei julefortelling fra gamle dager.

Guttene som skulle kjøpe julepresang

I 1965 fikk vi ny barneskole på Oppdal. Nedlegging av noen grendaskoler ble gjort med like lite støy som innføringen av bokmål som hovedmålform ble gjort noen år tidligere. I klasse 2A møttes elevene fra sentrum sør for Ålma, elevene fra uti Spælen, de som bodde i nærheten av kirka og vi som kom fra Fagerhaug. Flunkende ny skole var stas, nye klassekamerater likeså, og på toppen fikk vi med oss Ingebjørg, verdens snilleste lærer, over fra Fagerhaug. Livet smilte, ting falt på plass selv om skolebøkene var en blanding fra forskjellige barneskoler, noen på bokmål og andre på nynorsk. Noen fikk Historie, andre Soge, noen fikk Geografi, mens noen av oss måtte bla i Landkunna. Alle sammen var vi imidlertid på god vei mot dannelse og det å bli gavns mennesker.

Klasse 2A mens Ingebjørg fortsatt var lærerinna vår

Ikke så lenge etter at skoleåret startet ble imidlertid Ingebjørg syk, vi hadde litt forskjellige lærere ei lita stund. Så fikk vi ny lærer sånn omtrent etter potetferien.

Og hvilken lærer! Eller rettere sagt lærerinne som det het den gangen. Ikke noe galt med Ingebjørg, Åsta og Ola Mjøen som vi hadde hatt tidligere, men Berit var i en annen liga. Hun var nesten like snill som Ingebjørg, var ung, pen og fra Trondheim. Det skal holde hardt om noen av guttene i klassen var i nærheten av å bli forelsket i noen annen enn Berit før de kom i puberteten.

Det nærmet seg jul da fortvilelsen bredde seg i klassen. Berit måtte få julegave. Men hvordan skulle vi ordne det? Ei så fin dame fra selveste Trondheim, tok nok ikke til takke med noen hjemmelagde juketrekurver eller en dekorasjon laget av furukongler, mose og einerkvister.

Så vi bestemte oss for å samle inn penger og kjøpe gave. Summen ble bestemt til en krone fra hver elev. Det høres ikke så veldig mye ut i dag, men ifølge SSB tilsvarer det 11 kroner i 2018. Og det er nok lettere i dagens Norge å hoste opp elleve kroner, enn det det var å finne ei krone i 1965. 

Men vi fikk inn alle pengene, totalt kr 22.

Så måtte vi bestemme oss for hva vi skulle kjøpe. Et naturlig valg var å snakke med gullsmeden. Gullsmed Eide hodlt til der Nabo'n pub er i dag. Ola og undertegnede fikk ansvaret, både for økonomien og valget av gave. 

Før vi hadde samlet inn pengene var vi innom for å orientere oss og prate litt med gullsmeden. Han hadde ikke så mye å velge i innenfor vår tross alt beskjedne ramme. Vi fant et fat, eller var det en lysestake? Noen detaljer er fortært av tidens tann. Det kostet imidlertid 25 kroner, noe som avstedkom to noe molefonkne karer. Men to høflige 8-åringer nådde frem med å prute det ned til 22 kroner. Lykkelige kunne vi formidle reultatet til våre klassekamerater. Og pengene ble krevd inn.

Siste uka før jul skulle vi handle. Vi gikk til Sigurd, som var rektor og som satte pris på foretaksomme småguuter, avtalte han skulle komme inn og hente oss i tredje time for deretter å la oss gå og gjøre vårt ærend. Å bli hentet av rektor midt i timen var alvorlige greier, men kanskje kom det ikke som noen overraskelse på Berit at vi to ble hentet. Kanskje hadde vi gjort noe galt i friminuttet?

To 8-åringer på egen hånd med 22 kronestykker i lomma satte kursen mot sentrum. Dette var en seriøs handel, mente Ola og foreslo at vi vekslet til oss to tikroner. Tikronene den gangen var sedler og ærendet vårt fikk vi utført på kinokiosken. Med to sedler og to kronestykker gikk vi så videre på ferden. Og som 8-åringer flest rotet vi mye på turen. Og vi følte oss fremfor alt rike. Vi kikket på sedlene og jeg fortalte om bestefar som hadde vist meg både tobrettinger(500) og trebrettinger(1000). Men disse historiene om trebrettingene til bestefar nådde ikke helt opp mot Ola som fortalte meg om Rockefeller i USA, intet mindre enn verdens rikeste mann.

Men det vi pratet mest om var alt det gode vi hadde sett da vi vekslet på Kinokiosken. 

Tenk så stor pikpose med karameller vi hadde fått for pengene vi hadde!

Hvordan idéen kom, husker jeg ikke helt. Men hva om vi klarte å prute litt til? Og på snedig vis dukket tanken om at ikke alle hadde klart å skaffe ei krone til julegavespleisen. Vi kunne rett og slett si at bare 18 av 22 hadde betalt for å bli med på julegaven.

Som tenkt så gjort. Først gikk vi på Grøsethkiosken, den som lå på hjørnet av bygget som sto der Bunnpris nå er, og vekslet tilbake den ene tieren. Så puttet Ola 18 kroner i lomma, jeg tok de fire øvrige kronestykkene.

Tikrone fra 1965

Inn til Eide kom det to betuttede småkarer og fortalte hvordan situasjonen var. Ola var sønn til presten, og det hjalp nok godt på. Presten var den gangen en person som avtvang særlig respekt, og sønnen lå ikke langt etter. Og i siste uka før jul, gjorde nok det utslaget. Gaven ble innkjøpt for kr 18,-.

Lykkelige, men en smule nervøse gikk vi etterpå tilbake til Grøsethkiosken. Der handlet vi sjokolade, kjærlighet på pinne, IFA( som Ola kunne fortelle meg var oppkalt etter operasangeren Ivar F. Andersen) og sjokolade. Alt dette spiste vi og moret oss kongelig. Jeg var mest fornøyd med godsakene, mens Ola var mest fornøyd med den økonomiske gevinsten. Jeg har jo i ettertid for spøk nevnt for ham at det kanskje var her han fikk smaken på økonomisk gevinst, og da gevinster fra fellesskapet uten at fellesskapet merker det. Ola har jo senere blitt av de mer velstående i Norge. 

Det siste Ola sa til meg før vi gikk inn iklasserommet igjen, var at dette måtte vi aldri fortelle til noen. 

Aldri er et tøyelig begrep, og 53 år er ekvivalent med aldri for en 8-åring.

God jul