Trenger jeg kvalifisert hjelp for å bli et positivt og fordomsfritt menneske?

Selv om jeg også i år har reist litt, mangler jeg i år dannelsesreisen. Og dannelse er nok noe som i høyeste grad er ferskvare.
I tillegg opplever jeg at jeg slett ikke blir kvitt fordommene mine ved å stort sett gå på opptråkkede turiststier i inn- og utland. Tidligere har jeg blant annet i dette innlegget beskrevet fordommer jeg ikke blir kvitt selv om jeg prøver.

Og nå topper det seg etter at jeg sammen med venner på omtrent samme ståsted som meg selv, reiste på en spontan tur til Kreta med alt inkludert. Alt inkludert skulle bety at alle måltider og all drikke, samt solsenger og parasoller, skulle være inkludert. Og med fire stjerner regnet jeg med at dette skulle bli billig og lettvint.

Fornøyd blogger på Santorini etter å ha gitt en greker huden full

Nå er ikke jeg, og heller ikke mine venner, slik sammenskrudd at toppen av lykke er ligge på en solseng hele dagen. Heller ikke er det særlig stas å innta alle måltider i en gigantisk spisesal sammen med to tusen andre. Og utvalget i gratis-baren begrenset seg til øl som jeg er sikker på var alkoholfritt, samt ouzo og brandy. Så vi måtte ut, både på ekskursjoner, restauranter, barer og faktisk også strender utenfor hotellområdet.
La meg bare slå fast at jeg ikke liker all inclusive. Verre er det at jeg ikke liker de andre som velger slik ferie.

Har du sånn lue bør du oppføre deg som folk.

Russere og israelitter har jeg nå svært vanskelig for å takle. Om Norge som eksempel hadde drept 10-15 svenske barn hver dag, hadde jeg ikke reist til utlandet for å oppføre meg som et rasshøl. Og slett ikke tatt på meg rød nisselue med norsk flagg på for å sikre meg at alle visste hvor jeg kom fra.

Greske kelnere har jeg svært lite til overs for. Finnes det noe likestillingsombud i Hellas? Servicen de tilbyr mannfolk i 50-årene er påtagelig mye dårligere enn servicen damer generellt får. Når de ber om regningen får de til og med noen snapser med ouzo på kjøpet. Og før dette svermer kenerne rundt dem, oppvarter dem samtidig som de totalt ignorerer slike som meg.

Dette havet ble jeg beskylt for å forurense. Den lille båten hitenfor den hvite tilhører ham som for få minutter siden mislyktes i å korrigere meg.

Grekere som fører sightseeing-båter har jeg også i vrangstrupen. Da jeg gikk i land fra hurtigbåten som hadde ført meg til Santorini, var jeg uheldig og mistet en liten brosjyre som blåste på havet. Skipperen på en sightseeing-båt,  denne karen så ut som gresk gud, prøvde å korrigere meg for at jeg forurenset havet. Det var visstnok til og med hans hav, og det var ikke måte på hva han skulle la tilkomme meg av ulykke for mitt lille uhell. Han hadde et stort publikum som fulgte nøye med og sikkert regnet med at jeg ydmykt skulle unnskylde meg. Men han korrigerte feil mann.
Med høy og klar stemme, på et relativt forståelig engelsk, forklarte jeg ham litt om utslippene han sto for både i havet og atmosfæren. De femti passasjerene hans tisset og bæsjet rett i havet takket være hans åpne kloakk, og nå var stemningen i ferd med å snu seg til min fordel. Han prøvde seg med å være tøff og si I don't fucking care, I'll come after you. Hvorpå jeg forklarte ham at det var han altfor lat til, og at når turistsesongen var ferdig kom han til å slappe av og leve på velstandsordninger finansiert av hardt arbeidende kvinner og menn i andre EU-land. Skipperen fikk det travelt med å kaste loss, men var til min tilfredshet, adskillig mer duknakket enn da han begynnte.

Hellas må ta tak. På Kreta er det nesten ingen som arbeider om vinteren. Og mange sesongjobber blir også utført av ikke-grekere. Økonomien der viser alle tegn på å være svart. Det er nesten ikke mulig å betale med kort, her er det kontanter som gjelder. Man trenger ikke å være samfunnsøkonom for å forstå hvorfor det er slik.
For å gå fra hotellet jeg bodde på til nærmeste brukbare bar, måtte jeg passere 17 bilutleiere. Og her snakker vi om 400 meter. For å leie bil måtte man, ihvertfall på de tre stedene jeg spurte, betale leien med kontanter, kredittkort ville de ikke ha, men de visste godt hvor nærmeste minibank var. Og du måtte i tillegg ha et kredittkort der du garanterte for 1500 euro i tilfelle uhell som forsikringen ikke dekket. Jeg leide ikke bil.

Ikke rart mange tyskere er forbannet på grekerne. Og jeg må bare innrømme at jeg tenderer til å generalisere og tenke negativt om et helt folk. Heldigvis ble jeg reddet på bedre tanker av en 87 år gammel dame på Santorini. Hun gav meg en klase tomater som smakte som drops. Og hun hadde ingen å selge, men syntes jeg skulle smake. Og det var de beste tomatene jeg i mitt liv har smakt.

I denne baren er det barkrakker i bassenget. Disse barkrakkene var svært ofte okkupert av norske ungdommer på guttetur. De kjøpte fat med isbiter og 12 flasker øl, fatet fløt så rundt i bassenget. Forsåvidt greit nok, men at de underholdt hverandre med å tisse og prompe i bassenget hører ingen steds hjemme. At de blir hentet med ambulanse fordi de er overstadig beruset, at ingen i følget kan redegjøre for noe særlig overfor ambulanse- og hotellpersonalet og at undertegnede som landsmann må tre støttende til, gjør meg bare enda sterkere i min negative holdning til norsk ungdom på tur.

Musikken som spilles er også forferdelig. Sist jeg hørte god musikk, var i bilen før jeg parkerte på Gardermoen. Heldigvis hadde jeg da Ramones på godt volum over Mark Levinson-anlegget i bilen. Sist jeg var i syden, det er vel litt over 30 år siden, spillte de ihverfall Stones på diskoteken, nå heter det vel ikke diskotek lenger, og hva musikken heter vet jeg ikke. Det er DJ'n som står i sentrum, og det nærmeste musikk jeg hørte var 10 sekunder fra MMMBop med Hanson Brothers... Det forteller alt. 

Og dansen skal nå forgå i skumbad. Trengs vel det etter å sittet et basseng sterkt forurenset av urin hele dagen.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp alt som var feil der nede, bælfeite (med tjukk l) par i førtiårene som i sneglefart går hånd i hånd på fortauet uten tanke for at andre har litt høyere hastighet, unger som tror verden er til for akkurat dem, og at foreldrene er tjenere, småbarnsforeldre som tror de har klart noe helt enestående ved å få et barn, selv om dette er gjort omtrent 20 milliarder ganger før gjennom historien, og derfor har utvidete rettigheter i alle sammenhenger, osv, osv

Heldigvis har jeg evnen til å selvmedisinere meg mot alt dette. Ikke med rus, men rett og slett ved å ta igjen. 

Noe karen på oventående bilde som tok plassen til en nederlandsk familie mens de avkjølte seg i bassenget, fikk merke. Denne familien hadde betalt sine 18 euro for plassen denne dagen, men ble rådville da denne i overkant brune karen bare la seg på en av solsengene deres. Til tross for at håndklær og et par bagger tydelig viste at plassen var opptatt. Jeg hadde pratet litt med disse nederlenderne tidligere i uken, og blant annet hjulpet dem med litt fotografering. Så jeg hevet mitt noe mindre muskuløse og adskillig kortere legeme fra solsengen, vurderte hvor security sto, at de var bevæpnet både med batonger og andre tvangsmidler, og fortalte karen hvordan situasjonen var. Ved opplevelsen av mitt solbrente, aldrende legeme, men klare og bestemte blikk kombinert med myndig stemme, forlot karen solsengen. Jeg hadde da også tatt med i vurderingen at bussen til flyplassen gikk om 3 timer, og at jeg dermed ikke ville treffe karen på byen. Så mange anerkjennende blikk har jeg vel knapt fått i mitt liv.

Samtidig plager det meg at jeg ikke er i stand til å tro at denne karen er en hyggelig mann med et repektabelt liv. Fordommene mine holder meg igjen.

Hvorfor er jeg så fordomsfull?

Det hadde vært utrolig trist om alle var som meg.

Det hjelper, eller er det muligens bare tilfeldigheter?

Etter den ekstreme makeoveren jeg gjorde på tirsdag, er det visse tegn på at det hjalp. Selv om det ogsåer betydelig rom for tvil.

På Facebook dukket denne siden opp med tilbud:

Men selv om  ca 7% av Norges befolkning er medlem, og utvalget antagelig er helt utmerket, føler jeg ikke at jeg er helt der enda...

Og så fikk jeg en mail fra denne damen som jeg ikke for mitt bare liv kan huske å ha møtt tidligere:

bu

Og det burde jeg definitivt ha gjort. Så jeg har innfunnet meg med at damen husker feil... Selv om jeg helst hadde villet tro på at hun virkelig hadde sett akkurat meg, og derfor sendte denne mailen. Det tror jeg altså ikke. 

Men mye rart skjer, jeg må få lov til å si at jeg stusser litt over Haddy N'ije sitt valg av ny kjæreste. Trond Giske? 

Beklager, her skurrer det. Som min NSB-ansatte gode venn en gang uttalte i et sammenlignbart tilfelle:

"Hadde han jobbet på jernbanen, ville han aldri funnet seg dame."

Også Haddy da gitt, der røk hun ut av min topp 10-liste. Ikke at jeg tror hun bryr seg særlig om det, realist som jeg er.

Nå var det gått altfor langt

Av og til finner jeg at forfallet har gått vel langt. Og da må noe gjøres.

Det forfallet jeg da tenker på er det forfallet som mange enslige menn lar sige innover seg, og som mange aldri kommer seg ut av. Men som med alt forfall kan det bekjempes, i hvertfall kan forfallet bremses i stedet for at det akselrerer.

Og når jeg i dag tidlig, tidlig er relativt, møtte dette synet i speilet, var konklusjonen klar:

Her må noe gjøres!

Jeg var til frisøren i april, rundt 17.mai mente jeg det holdt til grunnlovsjubileet og litt til. Deretter fullførte jeg skoleåret stort sett med lue på. På min tur til Island regnet jeg med at uflidd var helt riktig. Men nå var nok nok. Mer enn nok.

Så jeg skred til verket, først med dusj og barbering og nesehårtrimming. Ettersom mitt forrige innlegg ble skrevet ute i solen med påfølgende macbook air-skille på overkroppen, har jeg grudd meg for å dusje og heller lett etter en badestamp med aloe vera å senke meg ned i.

 

Her er jeg ferdig i dusjen og halvferdig med barberingen.

Etter at jeg med flunkende nye batterier i nesehårtrimmeren hadde fått rensket opp litt var det bare tid til en kjapp kopp kaffe og Adresseavisen før frisørsalongen åpnet. Der forsvant storparten av håret pluss at øyenbrynene fikk seg en omgang. Med det resultat at jeg i skrivende stund ser slik ut:

I forhold til på øverste bildet er det bortimot ekstrem forvandling. Og det beste jeg får til uten å trekke inn stylist. Noe som vel er å trekke det litt langt. Kanskje.

Jeg vurderer, men tror ikke det blir noe av det, å fornye garderoben litt. Ikke fordi det jeg har er utslitt, men for å få en friskere og mer oppdaterte "look". Mye av klærne mine er over 10 år gamle, og jeg risikerer nå å gå i samme fella som min far gjorde for rundt 30 år siden da vi hadde besøk av slektninger fra USA. Amerikanerne tok bilder som de viste frem når de kom hjem. En bror av ham som besøkte oss hadde vært her 10 år tidligere. Og min far hadde akkurat samme strikkejakke på seg den gangen som 10 år senere. Til stor forlystelse for amerikanerne.

En fare er at en går igjen i samme klærne, noe helt annet er det når man bare lar det skure både med klær og personlig hygiene over lang tid. Da er faren stor for å ende ut som en av mine favoritter i TV-serienes verden; Greengrass.

Her ser han forøvrig bortimot strøken ut til ham å være.

Strøken mangler det mye på at jeg er, antagelig er det uoppnåelig, men jeg har i dag bremset forfallet litt.

Jeg er priviligert, men misfornøyd

Det forundrer meg veldig hvorfor vi er så misfornøyde i dette landet som flommer over av melk og honning, eller rettere sagt penger og muligheter.

Nå forstår jeg imidlertid litt mer av det.

Silke bildet er jeg ikke glad i når jeg får dem på Facebook-veggen. Selv om jeg kan være glad i den som legger det ut.

Årsaken til dette er alle ferieoppdateringene på sosiale nettverk. Mine venner overgår hverandre i eksotiske reisebrev, fancy drinker, kald øl, fine viner, høye temperaturer og ikke minst alle disse bildene av nakne lår, legger og tær. Andre igjen er på fantastiske kulturopplevelser, spektakulære seilturer, fjellturer eller rett og slett cruise. Og livet ser aldeles utmerket ut, selv om jeg vet at de samme vennene snart er tilbake med alt som er galt og som de ikke har skyld i selv. Slikt som skattenivået, matvareprisene, drivstoffprisene, helsevesenet og ikke minst skolen og lærerne.

Heller ikke dette er jeg så glad for å se.

Og det forstår jeg altså nå. For jeg sitter i solveggen på Oppdal, det er nærmere 30 grader og jeg har bar overkropp som jeg naturligvis ikke er særlig fornøyd med, fluene surrer, skjermen på Mac'n er vanskelig å lese i sollyset, ikke en strand eller vannpytt å se med unntak av min mors kunstige lille fossefall. Mine bare legger og tær egner seg slett ikke på Facebook, og jeg har  ikke engang antydning til dagen derpå har.  Og når jeg går inn på facebook bugner det av fornøyde venner, mens de jeg vet er i arbeid eller de som ikke har råd til dyre ferieturer, de som sliter med helsa osv, de glimrer med sitt fravær.

Kanskje har de det akkurat slik som meg? Litt misfornøyd med tingenes tilsatnd er ihvertfall jeg i dag.

Dette til tross for at jeg bare siste halvåret har opplevd flere fantastiske ting enn mine besteforeldre tilsammen gjorde på et helt liv. Dessuten har jeg lenger ferie enn de fleste.

En misfornøyd blogger slik Mac'n ser ham i dag. Og en anti rosablogger som er i ferd med å bli rosa.

Jeg har vært fire turer i utlandet, spist snegler i Provence, drukket øl i Praha, sett geysirer og varme kilder på Island og sett de enorme sosiale forskjellene i Bucuresti. Jeg har vært på fjellturer på ski og på bena, alene og sammen med andre, vært på konsert med både Rolling Stones og Metallica. Og selskapet jeg har reist sammen med er variert og strålende. For jeg har både vært på guttetur, jentetur, pensjonisttur og alenetur. Og for øyeblikket har jeg ikke mindre enn tre konkrete forslag til å være med på nye opplevelser i inn- og utland.
Allikevel er det vanskelig akkurat her og nå å ikke være misfornøyd med slik jeg har det akkurat nå.

Det forundrer meg ikke at debatten om hvordan skolestarten skal håndtere ungenes ferieopplevelser har blusset opp. Når andres opplevelser gjør sånn inntrykk på meg, som tross alt har opplevd veldig mye, forundrer det meg at ikke dette har blitt tatt skikkelig tak i før. Og de som mener at ungene har godt av en trøkk i trynet, som en annen og mer rosa blogger enn meg uttalte, mangler empati. Og innimellom lurer jeg på om lærerne som initierer slike "fortell om ferien" opplegg også mangler evnen til å sette seg i ungenes sted.

Men de fleste plages ikke slik som jeg gjør. Heldigvis er de fleste så opptatt med seg og sitt at de knapt reistrerer hva som skjer Og folk blir oppfordret til å kose seg, og de får høre at de fortjener det i kommentarfeltene. Antagelig er de fleste mer rause enn meg, for jeg syns slett ikke alle fortjener det.

Hver gang jeg blir angrepet av mismot slik som i dag, tenker jeg tilbake på da en kamerat fortalte om sin tre uker lange ferie. Da han var ferdig spurte han meg hva jeg hadde drevet med. -Vel,jeg har hatt ni uker fri fra jobb, sa jeg. Allerede da sank stemningen noe, og jeg følte behov for å trøste med disse orden: - Først var jeg på rockekonsert (Green Day) og heisatur i Praha en uke, så laget jeg ved og så på Tour de France i tre uker. Deretter reiste jeg tre uker til Canada og USA, så det ble tross alt ikke mer enn to uker ferie på meg i år...

Dette fikk jeg med meg i 2010 da jeg bare hadde to uker ferie. Og siden har jeg innimellom brukt røde bukser.

Når jeg tenker på dette ser jeg straks lysere på tilværelsen og prøver samtidig å skyve bort følelsen av å være smålig og ikke unne andre ferieopplevelsene.  Og i dag hjelper det utrolig godt.

For snart starter dagen etappe av Tour de France...

Livet tar en ny vending til det positive, jeg har nemlig blitt ranet.

Endelig er det en del ting som skjer i livet mitt. Spennende ting som gjør at jeg føler deltagelse i det moderne livet. De som følger med, og leste dette innlegget i juni, vet at jeg endelig har fått tilbud om å kjøpe sex i Oslo.

Og i går kveld ble jeg ranet på selveste Oslo Lufthavn, Gardermoen.

Eller kanskje er det riktigere å si at jeg ble frastjålet lommeboken. Den er for liten til at det kan kalles veskenapping. Kanskje var det et lommetyveri, eller kanskje var det bare slurv ved at jeg bare la den fra meg og glemte den.

Men jeg velger å si at jeg ble ranet.

Så dramatisk var det ikke på Gardermoen i går kveld. Raneren slapp også å bære så tungt.

Ved ankomst Oslo fra Reykjavik var siste gang jeg hadde føling med lommeboken på Tax-free'n. Jeg spanderte der på meg litt snus som ble gjort opp med kort. Deretter ventet jeg på bilen fra Dalen Parkering som kjørte meg til parkeringen for å hente bilen. Bilen ble avhentet og etter få hundre meters kjøring savnet jeg lommeboken. Lommer og baggasje ble endevendt uten resultat, retur til kontoret på Dalen Parkering ga heller ikke resultat. Deretter gikk turen til hittegodskontoret på flyplassen der er svært hyggelig ung dame registrerte mitt tap.

Etter mye slik kost, måtte jeg tigge meg til kjøttkaker.

Etter åtte dager med fisk og sau som eneste føde, måtte jeg tigge meg til en kjøttkakemiddag på Nebbenes. Parallelt med dette begynte jeg å sperre kort.
Først DNB sine som gikk veldig greit. En dame geleidet meg gjennom prosessen som inneholdt en del spørsmål som blottla min manglende oversikt over økonomiske transaksjoner. Blant annet glemte jeg at jeg hadde handlet på taxfree da hun spurte meg om når jeg sist hadde brukt kortet. Men jeg hadde en aning om hvor mye jeg fikk igjen på skatten, og bommet ikke med mer enn ett par tusen tilsammen på spørsmål om hva jeg hadde disponibelt. Kort ble sperret, og nye kort ble lovet å være underveis.
Så sperret jeg Bank Norwegian. Som gikk like greit, om ikke bedre. Fordi jeg der hadde bedre oversikt i og med at det kredittkortet er lite brukt.
Da sto jeg igjen med de to som er tilknyttet bensinstasjoner. I og med at jeg tidligere kjørte Land Rover har jeg kredittkort fra både Statoil og YX. Nå har jeg etter innkjøp av Lexus hybrid ikke bruk for noen av dem annet til å holde orden på antall vask slik at jeg får gratisvaskene. Hos disse var det telefonkø. Og etter å ha sittet i køen kanskje fem minutter, får jeg telefon fra hittegods på Gardermoen; - lommeboken er funnet av NOKAS og kan hentes på kontoret.
25 km tilbake til Gardermoen var i en sådan stund lettkjørte kilometer.

Og til min store glede manglet bare pengene jeg hadde. To sperrede Visakort og ett sperret Mastercard, og takket være dårlig kundeservice hadde jeg et Mastercard og et Visakort som fortsatt kunne brukes. Men ingen penger. En femhundrelapp var borte, uten at jeg i det hele tatt bekymret meg over den hverken der og da eller senere.
Kanskje raneren, for jeg velger fortsatt å kalle det et ran, ikke så dramtisk et ran kanskje, men likefullt et ran, trengte denne femhundrelappen mer enn meg?

Med slike priser for å skite, blir det ikke mye igjen til eventuelle ranere

- Dette har du bare godt av Arne, sier de av mine venner som kritiserer meg for alltid å ha kontanter og selv betaler den minste ting med kort. -Da har vi god unnskyldning overfor tiggere og selgere av blomster og =OSLO, hevder de nemlig. Mens jeg gjerne vil kjøpe =OSLO, og jeg vil også gjerne gi noen kroner til tiggere. Og jeg vil betale kaffekoppen kontant, ikke dra kortet for alle småsummer.

Nå står det litt dårlig til noen dager. På sparebøssa hadde jeg fire tjuekroninger, en tier og fire kronestykker, totalt 94 kr. Og et mastescard og et visakort takket være laber kundeservice.

Og jeg har på snart 57 år blitt frastjålet 500 kroner, altså noe under 10 kr i året.

Jeg står fortsatt oppreist