Gleder du deg til jul?

Om du gleder deg til jul tilhører du forhåpentligvis flertallet. Det er hyggelig, for deg. Men vi er også temmelig mange som i dag går inn i adventstiden med blandede følelser. Blandede følelser fordi vi på et eller annet vis er litt forskjellig fra den vedtatte normen for hvordan vi helst skal være. Og det skal ikke store avviket til fra normen før det føles på denne tiden av året.

Resten av året er det sjelden i tankene mine at jeg er litt annerledes. Med litt annerledes mener jeg her at jeg aldri har stiftet familie. Og at jeg ikke har noen barn, og derav heller ingen barnebarn. Etterhvert har nå de fleste på min alder som har fulgt konvensjonene fått nettopp det også. Og jul og advent er hengt mye opp i dette, ihvertfall virker det slik på meg og andre i samme situasjon.

Det er ikke slik at jeg ønsker meg barn og barnebarn. Mine følelser rundt dette bunner i andres forventning. Det forventes at jeg skal være like opptatt med alt som hører jul og advent til som det de er. Og det er jeg absolutt ikke. Tvert om gruer jeg meg litt, både til adventstiden og julefeiringen.

Nå er det heldigvis ikke synd på meg. Jeg har folk rundt meg som regner med meg også i sin egen julefeiring. Men likevel klarer jeg ikke helt å fri meg fra at jeg gruer meg litt til de neste 24 dagene. Det er ikke min tid av året.

Jeg må svare på veldig mange spørsmål om min julefeiring. Er du ferdig til jul? Har du vært på julehandel? Skal du på julebord? osv,osv. Svaret mitt er stort sett nei. Og at jeg heller ikke har tenkt å gjøre noe med det. Jeg kan lett spøke det bort, men likevel gnager det litt i meg. Stort sett går jeg alltid med en liten klump av anderledeshet i meg på denne tiden. Det er godt over 30 år siden det ikke var slik.

Julegaver har tatt helt av. Og det folk ønsker seg, kjøper de nesten før de har ønsket seg det. Det de virkelig ønsker seg er hinsides et normalt budsjett. Muligheten ligger i å være kreativ, men når en ikke klarer å tenke positivt omkring dette, uteblir også kreativiteten. Den beste julegaven jeg har fått, er fortsatt avtalen jeg rundt 1980 inngikk med min bestefar. Vi skulle ikke gi hverandre noe som helst.

Det er ikke lenger bare på juleaften det vanker gaver i mange hjem. Allerede i dag var det nok mange som åpnet gavekalenderen. For adventskalenderen er i ferd med å gå over i historien. Leste et debattinnlegg i en nettavis i dag der en muslim hadde bestemt seg for at også hans barn skulle ha gavekalender nettopp for å motvirke følelsen han selv hadde opplevd av å være annerledes da han gikk på skolen. Noen vil kalle dette integrering, mulig det, men det er også en skikk som skaper segregering, segregering mellom fattig og rik.

De som vokser opp nå opplever også at det allerede i barnehagen arrangeres juleball. Hva var galt med juletrefestene? Selv om interessen for disse forsvant litt på ungdomsskolen, var de allikevel viktige arenaer. Nå skal det være ball, med kjoler og dresser som for de voksne. Og limousin. Ungdommer som knapt har blitt tenåringer skal kjøre rundt i limousin. Selv har jeg aldri sittet i enlimousin. Jeg ble foreslått å kjøre limousin i Praha en gang, en av de største turistfellene av en cabaret tilbyr dette. Men jeg avslo, selv om andre i mitt følge gjerne ville, jeg trenger ikke limousin for å se lettkledde damer turne loddrett svingstang. Og ungdommene trenger det ikke for å gå på en juletilstelning.

Skal jeg noensinne ta limousin, blir det denne. Men ikke som del av julefeiringen.

 Det er viktig å opprettholde en del juletradisjoner, og de er nok også viktige for meg. Og jeg syns ikke vi skal glemme budskapet oppi all kommersialiseringen. Det føltes veldig godt da en gutt som skulle fortelle hvorfor han gledet seg til jul i et tablå av andre barn, uttalte at han gledet seg til jul fordi det var da Jesus ble født. Innimellom alle andre som gledet seg til gaver og godteri kom denne uttalelsen fra en gutt som ikke kommer fra en spesielt religiøs familie. Selv om Norge har blitt et sekulært samfunn, syns jeg ikke handelstanden skal overta julefeiringen fra kirken, noe som vel allerede har skjedd.

Handelstanden har mer enn nok ellers i året. De innfører utenlandske skikker så fort de bare kan. Vi har på rekke og rad innført morsdag, farsdag, halloween, thanksgiving og plutselig i år kom black friday. Nå før jul tikker det inn meldinger om handledager og handlekvelder der det lokkes med rabatter akkurat denne dagen/kvelden til akkurat meg. Og dette er spredd utover november og desember slik at de prøver å sikre seg at akkurat jeg besøker kjøpesentrene jevnt og trutt.

Men akkurat jeg går nødig i butikkene før jul. Klumpen av annerledeshet blir stor og ubehagelig når jeg gjør det.

Og jeg tenker på alle som har det mye verre enn meg. De som er fattigere og mer ensomme enn meg selv har det antagelig mye verre. Jeg håper de er flinkere enn meg til å stenge følelsene ute. Og fremfor alt håper jeg dere andre ikke maser for mye på oss om hvordan vi takler jula. For når dere spør om jeg er ferdig til jul, føles det som om dere spør hvordan jeg takler jula jeg som er litt annerledes.

Jeg takler jula, men bare såvidt.

Drømmer lærere og offiserer om å være politi?

Enkelte av mine venner jobber som politi. Og takk for at det var disse som valgte dette yrket og ikke enkelte av mine andre venner.

De jeg kjenner i politiet gjør jobben sin uten å jage forseelser til stadighet. De kan se mellom fingrene og har romslighet i forhold til hva andre foretar seg.

Andre, jeg kan nesten si vi andre, er til stadighet på jakt etter noe vi kan sette fingeren på ved andres gjøren og laden. Vi andre skriver jeg fordi jeg må ta meg selv litt i nakken for ikke å være å for påpasselig med hva andre foretar seg.

I det militære snakket vi ofte om at alle fikk opprykk til de nådde sitt inkompetansenivå. Og det var påfallende mange majorer, ja til og med kapteiner, som ble mest opptatt av parkering. De gikk rundt i leiren og påtalte enhver parkering som ikke var etter gjeldende bestemmelser, mens de egentlig skulle gjort en jobb.

På sosiale medier kryr det av slike. Innimellom kan også jeg kjenne på lysten til å korrigere mine venner i deres gjøren og laden.
Verst er alle "villehelstværtnorsklærer". Har jeg en gjennomgående skrivefeil i et innlegg, en feil som ikke kan unnskyldes med tastefeil, er de der tvert. Særlig om jeg skulle tabbe meg ut på orddeling eller særskriving, dette er det stor prestisje i å korrigere.

Fysjom fy, her mangler hørselvern!

Men lista er lang:
- legger jeg ut et bilde av en ungdom som gleder seg over å mestre høydeskrekken under klatring, kommer en eller annen med Brattkort fra klatrevegg og roper obs,obs fordi tauet ligger an mot en steinkant.
- bilde av mine klippte kredittkort: Obs, fare for ID-tyveri.
- så her om dagen en som hadde lagt ut bilde av seg selv til hest. Obs,obs hvor er hjelmen?
- legger jeg ut bilde av meg selv under arbeid med motorsag kun iført kortbukse, går det ikke mer enn 5 min før det etterlyses verneutstyr.
- kjører jeg på ski uten hjelm, blir det påtalt.
- filmer jeg meg selv mens jeg kjører bil, drikker kaffe og hører på punk, blir dette påtalt selv om jeg kjører på øde vei og filmingen ikke er en større distraksjon enn å skifte gir i en bil med manuell girkasse.

- for ikke å snakke om hvis jeg løfter telefonen og filmer veien foran meg. FYSJOM FY! Selv om det er midt på natta, farten er lav osv.

Det er mangt man kan lese ut av alt dette. En sak som slår meg, er at det først og fremst er lærere og hæroffiserer som skal korrigere alt jeg gjør som er litt utenfor det optimale. Nå kan det jo være en årsak at det er de yrkesgruppene det er flest av på vennelista mi, men jeg har også mange bønder og politifolk som venner. Disse har aldri korrigert meg i slike forhold.

Er bønder og politifolk mer romslige enn lærere og offiserer?

Hva er det med jenter og rosa?

Ei tre år gammel jente hjelper sin oldemor med å røre i vaffelrøra. Dette er en oppgave som krever sitt av en treåring, hun skal stå på en stol ved kjøkkenbenken for å nå opp, hun skal holde en bolle og en visp samt koordinere alt dette slik at resultatet blir bra. Og blir det noenlunde og uten uhell, gir denne opplevelsen treåringen mestringsfølelese og lærdom for livet. Men så blir hun oppmerksom på at skaftet på vispen har den den i hennes øyne fineste fargen i verden, og ansiktet som til nå har vært alvorlig og dypt konsentrert, sprekker opp i et stort smil når hun uten tanke for søl løfter opp vispen og utbryter: -ROSA!!!

Tanta til samme jenta ønsket seg for ikke lenge siden kjøkkenmaskin. Det var bare et eneste krav til denne, den skulle være rosa.

Nå vil nok enkelte hevde at jeg skryter på meg noe som ikke er sant, når jeg hevder at jeg har vært med en blondine i undertøysforretning. En blondine med mastergrad fra universitetet og silikon i puppene. Og da er det nok enda flere som vil hevde at jeg skryter. Men denne høyt utdannede damen gikk rett bort til det rosa undertøyet.

Og når Christine Koht, som er en lesbisk komiker med stor selvironi, skulle ha seg bil, kjøpte hun en rosa Range Rover.

Også noe så seriøst som rosa sløyfe-aksjonene til inntekt for brystkreftforskningen bruker fargen. Hvorfor er denne fargen valgt?

Jeg kunne fortsatt lenge å ramse opp damer som faller for fargen rosa. De fire damene som jeg kort har beskrevet over her, er veldig forskjellige. Men alle liker fargen rosa. Hvordan har dette oppstått? Jeg kan ikke huske at jentene jeg gikk sammen med på skolen var opptatt av rosa. Mens det nå nærmest ser ut til å være genetisk, ettersom selv de aller yngste foretrekker denne fargen. Har genet for å like rosa dominert bort andre fargegener hos jenter? For jeg har ikke registrert særlig økt interesse for rosa blant gutter. Jeg har hatt rosa skjorte, og rosa sløyfe, til og med rosa slips har jeg hatt. Uten at det har skapt noen økt forkjærlighet for fargen hos meg, og jeg har heller ikke registrert noen økt interesse fra damer når jeg har brukt disse plaggene.

Fint med rosa også når det er gjennomført.

Det er altså først og fremst en jenteting. Og jeg tror ikke det er for å tiltrekke menn. Hvilken mann kjøper rosa undertøy til sin kone?

Nå er jo jeg en av dem som er utenfor. Jfr diskusjonen som pågår nå om ungdommen som enten er innafor eller uttafor. Og jeg er glad for å være utafor. Men det blir veldig mye jeg ikke forstår av sosiale koder. Når noen snakker nedsettende om bloggen min, er det alltid snakk om rosa-blogg. De jeg sammenlignes med i nedsettende ordelag da, er slike som oppnår 100 000 lesere på en dag. Det er å være innafor i ungdommens verden. Mens jeg som knapt har hatt 1000 på en dag, må sies å være uttafor. Likevel blir jeg nedsettende sammenlignet med rosa-bloggerne. Det burde jo være en ære å bli sammenlignet med dem.

Jeg ramler da ned på at dette også er en kvinnelig hersketeknikk. Rosafargen er noe de bare forstår selv, og kvinner bruker det for å la mannen stå undrende uttafor(utenfor).

Men jeg tviler litt på resonnementet.

En treåring kan umulig gledestrålende rope rosa for å holde gutter og menn uttafor?

En dag som ble vanskelig

Dagen startet bra i dag. Sto opp til bestemt tid, ikke for mye slumring engang, tran, brødskive og kaffe før jeg på turen over Dovrefjell fikk med meg nyheter fra to fylker og morgenandakten.

I riksnyhetene var det en stor sak om tidligere miljøvernministre, fra SV til Høyre, som sammen skrev under på en skeptisk kronikk mot ytterligere motorferdsel i norsk natur. Det føltes godt å ha tverrpolitisk dekning for mine standpunkter.

Så hadde trønderne arrangert konsert til støtte for magasinet Sorgenfri. Med strålende kritikker, selv om artistene ble benevnt som de nest beste. Det ble imidlertid poengtert at de nest beste var de beste denne gangen.

Og i andakten ble det snakket om å være fornøyd med selv. Om å føle seg bra nok. Og selv om jeg i beste fall noen ganger kan være nest best, følte jeg meg veldig bra nok da jeg svingte inn på Statoil på Dombås der bensinen var en krone billigere enn på Oppdal. Nå har jeg denne uka spart 22 kroner på å fylle bensin på Dombås. Merkelig hvor fornøyd en kan bli når en tror en virkelig har gjort det skarpt. Bedre hadde det vært om jeg ikke hadde sett på besparelsen med kritiske øyne og realistisk funnet ut at den egentlig ikke er av betydning.

Så var det jobb. Som i dag besto av tre timer norskundervisning med asylsøkere. Asylsøkere som varierer i motivasjon og læringsinnsats, men som etter en del jobbing med læringsmiljøet har kommet på sporet av å lære språket vårt. Alle var i dag på plass fem minutter før timen, alle hadde gjort leksa og jeg var fornøyd med hvordan timene gikk.

I løpet av timene skjedde imidlertid det jeg har visst ville komme. På grunn av flytting av lokaler og økende antall nye asylsøkere fra Syria, måtte de nåværende gruppene løses opp og organiseres på nytt. To av mine elever var det da ikke plass til lenger. Statusen deres tilsier at de etter reglene ikke lenger har krav på undervisning.

Disse to elevene har arbeidet og lagt ned større innsats enn jeg noen gang har gjort. De er også hyggeligere mennesker enn jeg noen gang har vært. Begge er gift og har barn.

Og begge lever i usikkerhet for hva fremtiden vil bringe.

Og begge har hatt noe å gå til og se frem til gjennom disse seks timene med norskopplæring i uka.

Da er det tungt å måtte fortelle dem at de dessverre ikke kan komme på kurs mer.

Da er det flott å ha sett på TV-programmet om de norske politifolkene som tjenestegjør i Frontex. I Frontex møter de flyktning- og asylproblemet ved Schengen-avtalen sin grense mot verden utenfor Europa. Bildene der politikvinnen på fritiden ønsker noen ungdommer lykke på sin illegale krysning av grensen gjør inntrykk. Likeså politimannen som så inderlig godt forstår disse menneskene som søker lykken, og forteller om hvor tung jobben ofte er.

Med hjelp av inntrykkene fra TV-serien håper jeg at jeg også er i stand til å møte skjebnene med respekt. Selv om jeg gjør en jobb og må skuffe dem.

På tur hjem skrur jeg av radioen og tenker på hvor heldig jeg er som helt ufortjent ble født i Norge i 1957. Snakke om å vinne i det viktigste lotteriet. Selv om jeg etter mange sin standard er å regne som en fattiglem, har jeg mye mer enn jeg trenger. Og selv om jeg er 57 år gammel har jeg fortsatt alle muligheter til å toppe Pavlovs behovspyramide der det er snakk om selvrealisering. Og jeg har rettigheter og trygghet mine elever knapt kan drømme om.

Verden er urettferdig, og det føles ikke godt.

Er det bare jeg som kjenner på fiske- og skalldyrtyranniet?

På en måte kjenner jeg meg veldig igjen i den gamle, svenske serien fra slutten av 70-tallet om "Farbroren som inte vill va' stor". Denne animasjonsfilmen var om en voksen mann som jo mer han tenkte, jo mer ønsket han å være liten gutt. For dem som har dårlig hukommelse, eller om jeg mot formodning har lesere som ikke var født i 1980, her er en introduksjonssnutt:

Det er for foreldre et kjent problem å få ungene til å spise fisk. Uansett hva Arne Hjeltnes og andre forkjempere for fisk måtte si. Enkelte hevder også at når man bare blir voksen, så blir fisk favorittmat. Mens noen hevder at det er et tegn på at en er i ferd med å bli gammel at fisk blir den foretrukne maten.

Jeg er til tross for at mange i min nærmeste familie tror det, ikke kresen. Det at de oppfatter meg slik har antagelig sammenheng med at jeg sier litt mer om det enn de andre i familien. Og jeg spiser fisk og sjømat i de fleste utgaver.

Men jeg er lei av at festmat etter at jeg passerte middagshøyden i livet, er ensbetydende med fisk i en eller fasong. Mine jevnaldrende skal alltid på fiskerestaurant, og på kurser og samlinger står alltid fisk på menyen når det skal være feststemning. Gjerne en eller annen mat som også krever betydelige fingerferdigheter for å få i seg.

For en stund siden var jeg på en gjenforening der vi etter første kveldens rølp skulle være litt mer høytidlige. Først var vi på en sightseeing på fjorden, der vi underveis spiste reker. Og der vi som hadde selvtillit nok til å stå frem som primitive drakk øl, mens de sofistikerte og de som bare trodde det skulle være sånn, drakk hvitvin. Hvitvin ble jeg ferdig med for over 30 år siden, da var det en periode hvor fest var ensbetydende med Liebfraumilch.

Dagens fangst!!!

Senere skulle vi ha festmiddag. Dagens fangst til 295 kr pr pers. Hva fikk vi? 1000 km unna nærmeste oppdrettsannlegg ble oppdrettslaks servert som dagens fangst! Kanskje kunne et lite antall reker slengt fra seg på toppen av laksen kvalifisere som dagens fangst, men jeg tviler. Og jeg drakk fortsatt øl.

Fra restaurant i Reykjavik. Reker er ikke lettere å hanskes med når de ligger med skallet på i sausen.

Så var jeg i sommer en tur på Island. Der sto valget på nesten alle restauranter mellom fisk og sau, eller pest og kolera vil vel jeg si. Ok for en dag, men en uke på slik kost er tungt. Fraværet av svinekjøtt og storfekjøtt gikk på den psykiske helsa løs. Og når psyken blir dårlig, har jeg ikke bruk for å kroppslig være frisk som en fisk.

Hva med lutefisk og rakfisk? Det spiser jeg, kanskje mest fordi jeg da kan drikke øl og aquevit til. Men jeg er ikke i klasse med en jeg kjenner som fortalte at han ble så sulten at han gikk inn og åt en rakfisk. Heller ikke lutefisk eller rakfisk stiller sulten.

Heldigvis har jeg venner som er like enkle, ja jeg kaller det det, i matveien som meg. Vi som på tur spiser fordi vi må. Mac'ern og Burger King går helt greit, vi skal bare bli mett. Og føler vi en aften behov for å være mer sofistikerte, går vi på TGI. Og der spiser vi burger med Jack Daniels sauce, verdens beste grillsaus.

Mat for gutter og jenter på tur

Og vel hjemme på norsk jord er det husmannskost på Nebbenes som gjelder. Der er det bredt utvalg, kjøttkaker, medisterkaker, karbonader og skinkestek.

Mat for hjemkomne gutter og jenter.

Det slår meg at jeg aldri kan bli katolikk eller muslim. Da ville jeg sultet. Slik jeg nesten gjorde da jeg i en større forsamling havnet på restaurant i Svolvær. De hadde bacalao og ingenting annet på menyen. Jeg spiste det også, men jeg motsa alle jålete lovprisninger av maten.

Jeg jobbet en periode, ja faktisk åtte år, på heimevernsskolen på Dombås. Der var det avslutningsmiddag på alle kurs. Det var skinke og kjøttkaker som var menyen, hver gang. Men en ny og kreativ kjøkkensjef serverte plutselig en gang fisk. Da ga skolesjefen følgende tilbakemelding til kjøkkenet:

Så lenge jeg er sjef, skal avslutningsmiddagen komme fra grisen!

Internett er ingen søndagsskole

Etter å ha postet en spøk på internett i 15 min i går kveld, måtte jeg bare omskrive Haakon Lies utsagn om Arbeiderpartiet til å gjelde også for internett. Mellom visdomsord, nyhetslinker, rødvinsglass, utsagn om hvor forferdelig vi har det i Norge, bilder av kjæledyr, biler, traktorer, matretter, treningsoppdateringer, hatske utsagn mot Frp og SV, la jeg inn denne:

Litt kludrete retusjering for å anonymisere.

Linken er rett og slett en link som fører alle til sin egen Facebook-profil. Derfor satt jeg klar til å takle reaksjonene og var forberedt på sinte, uforstående reaksjoner. Og det nærmest eksploderte til tross for at jeg ikke la det ut på den tiden jeg treffer flest. Etter å ha prøvd verktøy som kartlegger mine venners FB-vaner, vet jeg nemlig at mellom 06:00 og 07:00, samt mellom 19:15 og 20:15 er de tidspunktene på døgnet som involverer flest av mine venner. Hvilket igjen tyder på at mine venner står tidlig opp og antagelig får med seg starten på Dagsrevyen. I gjennomsnitt vel og merke.

Kjente og ukjente tok kontakt på melding. Den reaksjonen jeg ikke helt hadde forutsett var at enkelte likte det, noe som førte deres venner inn på linken slik at de som likte måtte stå til rette for at de likte... Så etter ca 15 min, skiftet jeg status på innlegget fra offentlig til bare meg selv. Og mistet en og annen venn.

Det siste er jeg vant til, skriver jeg kritisk om sau, positivt om ulv, positivt om Putin, negativt om Erna osv, vil vennetallet mitt alltid svinge litt. Det er nok sånn det er om man provoserer litt innimellom.

Og jeg er vel vant med hatske utfall. Uten at det plager meg nevneverdig.

Allikevel forbauser reaksjonene meg litt. Denne spøken har vært lagt ut flere ganger tidligere. Det er ikke noe jeg har funnet på selv. Imidlertid har jeg ikke sett den lagt av en person før, det har vært på sider og i grupper. Da er det mer anonymt, og vanskeligere å slå tilbake for den som mener seg utsatt for en spøk. Og her ligger den store utfordringen på nettet i forhold til mobbing. Det er veldig enkelt å angripe anonymt. Og det må vi være forberedt på. Dessuten ligger det der til evig tid. 

Selv ble jeg rapportert, og fikk tilbakemelding om hvem de som rapporterte var. Men noen sanksjoner har jeg ikke sett noe til. Og lista for å bli utestengt eller lignende er nok rimelig høy. Kun når det kommer til nakenhet vet jeg at det innimellom reageres. Facebook godtar ikke noe som tenderer mot pornografi. Og på Twitter er det nærmest fritt frem. Vi må nok stort sett bare akseptere nettet som det er, og det er ingen søndagsskole. 

På nettet kan du uforvarende komme inn på sider du slett ikke har lyst til. Det vet de fleste, allikevel har få særlig oversikt over hva ungene driver med. Og lista for hva de ser på, og hva de driver med er stadig høyere. Selv merker jeg godt at ting jeg ikke ville klart å se på for 20 år siden, nå passerer med et gjesp. Og jeg vet at barn og unge hever sin status i flokken ved å finne tak i de verste bildene og filmsnuttene og dele dem. Det er ikke tilfeldig at Facebook opererer med ei aldersgrense på 14 år.

Vi ser daglig hatske angrep på grupper og enkeltpersoner. Og vi deler og liker. Ser jeg noe jeg ikke liker, vet jeg omtrent hvem av mine venner som etter en stund befinner seg på lista over dem som liker. Og de verste tingene sprer seg viralt, det vil si at de sprer seg utenfor kontroll av den som først la det ut.

Innlegget mitt lå ute i ca 15 min, det hadde vært interessant å se hvor lang tid det ville tatt før det hadde nådd hele den halvdelen av befolkningen som er brukere av Facebook. Jeg prøver fortsatt å nå ut, for å lære mer både om markedsføring og om hvordan nettet fungerer som kanal for meningsutveksling. Men jeg lærte at det kanskje er best å prøve med et litt positivt budskap.

Når det er sagt; jeg fatter ikke helt at så mange reagerer på at en ukjent gammel mann vil gi deg bort gratis. Det er ikke pent, men er dere aktive på nettet må dere være forberedt. Mange av dere tåler daglig all verdens urett uten å reagere, men når dere føler det rammer dere selv, takler dere det ikke.

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

(Arnulf Øverland)

Jeg har vært på leirskole

Jeg har i uken som går mot slutten fått oppleve hvordan det er å være elev i grunnskolen. Det vil si at jeg har opplevd ei uke slik mange elever heldigvis får lov til å oppleve i grunnskolen gjennom at de er på leirskole. Selv fikk jeg aldri dra på leirskole som ung, de som var eldre og yngre enn meg dro, men trinnet mitt fikk ikke dra. Forklaringene har vært flere, den populære og lett forståelige er at vi var så håpløse at ingen lærere ville reise med oss. Akkurat den tror jeg ikke på lenger, for sett gjennom glemselens skjær var vi utrolig snille og veloppdragne. Nærmere sannheten er nok den som mange i dag opplever, nemlig at kommunen for å spare penger, kutter i leirskoletilbudet ettersom det ikke er lovpålagt.

Bjørnsund, hvor jeg var på leirskole forrige uke.

Hva gikk jeg så glipp av? Mye, ser jeg i ettertid. Det er ihvertfall klart at jeg ville vært et litt bedre menneske om jeg hadde fått reist på leirskole for 45 år siden. Dessverre er det ikke målbart i kroner og øre, heller ikke går det veldig klart fram hvorvidt du er et godt menneske eller ikke på PISA-tester, nasjonale prøver eller for den saks skyld på juletentamen. Men gjennom å ha blitt et bedre menneske, ville jeg uten tvil vært bedre rustet til å få målbare resultater i nevnte prøver.

Her er vi i ferd med å bli litt bedre mennesker.

Hva har jeg så lært gjennom min uke som elev i grunnskolen? Og hvorfor har jeg blitt et litt bedre menneske?
Miljøet jeg besøkte var for meg eksotisk. Reisen tok 2,5 timer med bil og 15 min med båt. Og bortsett fra språket som ble snakket kunne jeg like gjerne reist til indre Mongolia. Kystkulturen er altfor fremmed for meg som er en fjellfant, og den praktiske læringen med å fiske, ro og bruke sansene har gitt meg et grunnlag for å forstå hvordan folket der ute levde, og hvordan det påvirker livet den dag i dag.
Hjerte og hjerne på en fisk har jeg ikke tidligere lagt merke til. Her fikk jeg fisken dissekert og forklart på en måte det er vanskelig å få til i et vanlig klasserom.
Jeg har bodd tett sammen med andre, tilpasset meg andre, levd med dårlig mobil- og internettdekning og ikke sett et sekund på TV. Det rare er at jeg ikke har savnet det i nevneverdig grad.
Nye venner fikk jeg også, og folk jeg har kjent i mange år viste seg fra nye sider.
Maten jeg fikk avvek ofte med det jeg er vant med, og ikke alt står på favorittlista. Men i godt selskap spiste jeg meg mett både på ball og krabbe.
Cola smakte jeg ikke på hele uka, i steden drakk jeg andre drikker som heller ikke står på favorittlista. Og jeg lærte at vann var til vask, ihvertfall denne uka...

Jeg møtte mange damer som jeg i yngre år sikkert hadde blitt forelsket i. Kanskje kunne jeg som leirskoleelevene av og til gjør, ha opplevd å være sammen med flere på samme uke.

I autentiske omgivelser formidles historier uten visuelle hjelpemidler.

Fyrvoktersveis, terge båra, Roktas forlis i 1938, Bua-Marit, fraflytting av fiskevær på 60-tallet, og andre oppveksthistorier ble formidlet i en fortellertradisjon som er i ferd med å bli borte. Nå skal alt visualiseres så mye at ord nesten blir overflødige. Mens jeg vet at dagens unge, i likhet med meg, følger nøye med på historier som blir levende fortalt med bare ord.

Setting av garn. Dagen etter var ikke sjøen like snill

Og jeg rodde. Og fikk mestringsfølelse av å nesten bli skylt på land i noe som for meg virket som mange meter høye bølger. Så høye at om vi to som rodde hadde fått et glipptak, ville de knust robåten mot skjæret og vi tre ombord ville måttet bli plukket opp av sikringsbåten. Våte, kalde og forskremte, men i live takket være et sikkerhetsopplegg som fungerte. Slik det er på leirskoler rundt i det ganske land.

Mange leirskoleelever har et mål om å "døgne". Det gjorde jeg ikke, men at dagene og kveldene ble lange og nettene korte, gikk igjen hele uka. Men trøttheten ble blåst bort i trivelig selskap og med aktivt program. Intensjoner om å legge seg tidlig var av og til tilstede ved frokost, men på kvelden var intensjonene blåst vekk.

Leirskole er del av grunnskolen. I Opplæringsloven §1-1 står det: Opplæringa i skolen skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane historisk og kulturell innsikt og forankring.
Det finns knapt noen arena som på en uke favner alt dette bedre enn leirskolen.
Dessuten bevilger staten penger til kommunene med leirskole som formål.

Men da reiser sikkert alle på leirskole, sier mange. Det gjør slett ikke alle. Pengene som bevilges er en del av kommunens frie midler, og siden leirskole ikke er lovpålagt, taper leirskolen ofte i konkurranse med andre gode formål. Og for oss som brenner for leirskolen er det vanskelig å argumentere overfor sentrale politikere. Vi har bevilget de nødvendige midlene, sier de. Så da må vi forholde oss til 428 kommuner. Elevene fra kommuner som kutter i tilbudet, mister en del av grunnskolen som svært mange husker tilbake på med glede.

Et flott klasserom.

En løsning kan være å gjøre som meg, dra på leirskole som voksen. For utbyttet er bra, og de voksne som følger elevene til leirskolene er ofte selv veldig godt fornøyd med utbyttet. Men det er til elevene i grunnskolen pengene bevilges, og at de brukes på andre ting, er bortimot et ran.

Foreldre, lærere og elever:

Hjelp oss å bevare leirskolen!

Jeg glemmer aldri Anders Behring Breivik

I tilfelle noen allerede har glemt ham - Anders Behring Breivik er mannen som drepte 77 mennesker, og skadet flere hundre, i terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya 22.juli 2011.
Han har fått sin dom, og sitter fengslet og isolert i Skien fengsel.

Med ujevne mellomrom kommer han i medias søkelys, ofte er det i forbindelse med soningsforholdene. Når dette kommer er reaksjonene sterke fra mange, de mener han skal forties, han burde fått dødsstraff, han burde pines til evig tid osv. En forståelig reaksjon, men jeg er altså uenig.

Hvordan kan jeg være så på tvers av det som ser ut for å være folkemeningen i denne saken? Rett å slett fordi jeg møter tankegodset til terroristen nesten hver eneste dag. De samme tankene, til og med mer ytterliggående og betraktelig dårligere formulert enn ABB sine, finner jeg jevnt og trutt i kommentarfeltene. Forhåpentligvis er alle disse bare det som kan karakteriseres som nettroll uten den viljen og evnen til å gjennomføre som ABB hadde. Men tankegodset finnes, kanskje i opp mot 10% av befolkningen er det antydet, og det er foruroligende. Derfor mener jeg det er viktig å huske mannen bak terrorhandlingene, og ikke minst hva som lå bak.

Jeg har omsider lest boken "En av oss", skrevet av Åsne Seierstad. En bok jeg fikk til jul av min kjære søster. En bok jeg har vegret meg litt for å lese, dels fordi jeg er litt usikker på om jeg liker forfatteren, mest fordi jeg regnet med boken var ubehagelig. Og ubehagelig er den, fordi den forteller en historie mange av oss innimellom kan kjenne oss litt igjen i. Den delen som omhandler terroristens liv før handlingen er den mest interessante for meg. Selve handlingen og rettsaken hadde jeg litt kontroll på fra før.

Forut for selve handlingen gikk nemlig det meste galt. Dysfunksjonelle foreldre, barnevern som han glapp for på grunn av hyppige flyttinger og andre forhold, vanskeligheter med å få innpass i de miljøene han prøvde å få innpass i og ikke minst problemet med å nå sine målsettinger om å bli en ener innen et felt. Nærmest å nå målet var han antagelig i nettspillet WOW, han var mislykket i Frimurerlosjen, i Fremskrittspartiet, i taggemiljøet, og på kjønnsmarkedet. Hva nå disse kan ha med hverandre å gjøre.
Alle disse faktorene er kjente for mange ungdommer, ja faktisk også for eldre som meg. Jeg har forlengst forsonet meg med at jeg ikke når til topps i noe som helst, verre er de for de unge som opplever et mye større press for å lykkes enn hva min generasjon opplevde.

Dessuten er det en skremmende likhet mellom det som skapte ABB og det som nå skaper dem som nå reiser ut for å krige for IS. Og her går nå myndighetene inn med tiltak, selv om det de står for ikke i første omgang truer oss her hjemme. Mens det er lite fokus på de såkalte nettrollene. ABB var nok et engangstilfelle, men at vi får oppleve noe i mindre målestokk er jeg rimelig sikker på. Vi ser det jo i andre land, ikke bare i USA, Finland har allerede hatt et par skolemassakre.

Så vi skal ikke tie ihjel de faktorene i samfunnet som skapte ABB. De bakenforliggende årsakene burde vært mere kjent enn de har blitt. Og en bra start er å lese boken til Åsne Seierstad.

Kunnskap om historien er det som kan sørge for at historien ikke gjentar seg.