Er det bare jeg som kjenner på fiske- og skalldyrtyranniet?

På en måte kjenner jeg meg veldig igjen i den gamle, svenske serien fra slutten av 70-tallet om "Farbroren som inte vill va' stor". Denne animasjonsfilmen var om en voksen mann som jo mer han tenkte, jo mer ønsket han å være liten gutt. For dem som har dårlig hukommelse, eller om jeg mot formodning har lesere som ikke var født i 1980, her er en introduksjonssnutt:

Det er for foreldre et kjent problem å få ungene til å spise fisk. Uansett hva Arne Hjeltnes og andre forkjempere for fisk måtte si. Enkelte hevder også at når man bare blir voksen, så blir fisk favorittmat. Mens noen hevder at det er et tegn på at en er i ferd med å bli gammel at fisk blir den foretrukne maten.

Jeg er til tross for at mange i min nærmeste familie tror det, ikke kresen. Det at de oppfatter meg slik har antagelig sammenheng med at jeg sier litt mer om det enn de andre i familien. Og jeg spiser fisk og sjømat i de fleste utgaver.

Men jeg er lei av at festmat etter at jeg passerte middagshøyden i livet, er ensbetydende med fisk i en eller fasong. Mine jevnaldrende skal alltid på fiskerestaurant, og på kurser og samlinger står alltid fisk på menyen når det skal være feststemning. Gjerne en eller annen mat som også krever betydelige fingerferdigheter for å få i seg.

For en stund siden var jeg på en gjenforening der vi etter første kveldens rølp skulle være litt mer høytidlige. Først var vi på en sightseeing på fjorden, der vi underveis spiste reker. Og der vi som hadde selvtillit nok til å stå frem som primitive drakk øl, mens de sofistikerte og de som bare trodde det skulle være sånn, drakk hvitvin. Hvitvin ble jeg ferdig med for over 30 år siden, da var det en periode hvor fest var ensbetydende med Liebfraumilch.

Dagens fangst!!!

Senere skulle vi ha festmiddag. Dagens fangst til 295 kr pr pers. Hva fikk vi? 1000 km unna nærmeste oppdrettsannlegg ble oppdrettslaks servert som dagens fangst! Kanskje kunne et lite antall reker slengt fra seg på toppen av laksen kvalifisere som dagens fangst, men jeg tviler. Og jeg drakk fortsatt øl.

Fra restaurant i Reykjavik. Reker er ikke lettere å hanskes med når de ligger med skallet på i sausen.

Så var jeg i sommer en tur på Island. Der sto valget på nesten alle restauranter mellom fisk og sau, eller pest og kolera vil vel jeg si. Ok for en dag, men en uke på slik kost er tungt. Fraværet av svinekjøtt og storfekjøtt gikk på den psykiske helsa løs. Og når psyken blir dårlig, har jeg ikke bruk for å kroppslig være frisk som en fisk.

Hva med lutefisk og rakfisk? Det spiser jeg, kanskje mest fordi jeg da kan drikke øl og aquevit til. Men jeg er ikke i klasse med en jeg kjenner som fortalte at han ble så sulten at han gikk inn og åt en rakfisk. Heller ikke lutefisk eller rakfisk stiller sulten.

Heldigvis har jeg venner som er like enkle, ja jeg kaller det det, i matveien som meg. Vi som på tur spiser fordi vi må. Mac'ern og Burger King går helt greit, vi skal bare bli mett. Og føler vi en aften behov for å være mer sofistikerte, går vi på TGI. Og der spiser vi burger med Jack Daniels sauce, verdens beste grillsaus.

Mat for gutter og jenter på tur

Og vel hjemme på norsk jord er det husmannskost på Nebbenes som gjelder. Der er det bredt utvalg, kjøttkaker, medisterkaker, karbonader og skinkestek.

Mat for hjemkomne gutter og jenter.

Det slår meg at jeg aldri kan bli katolikk eller muslim. Da ville jeg sultet. Slik jeg nesten gjorde da jeg i en større forsamling havnet på restaurant i Svolvær. De hadde bacalao og ingenting annet på menyen. Jeg spiste det også, men jeg motsa alle jålete lovprisninger av maten.

Jeg jobbet en periode, ja faktisk åtte år, på heimevernsskolen på Dombås. Der var det avslutningsmiddag på alle kurs. Det var skinke og kjøttkaker som var menyen, hver gang. Men en ny og kreativ kjøkkensjef serverte plutselig en gang fisk. Da ga skolesjefen følgende tilbakemelding til kjøkkenet:

Så lenge jeg er sjef, skal avslutningsmiddagen komme fra grisen!