mandag 17. november 2014

En dag som ble vanskelig

Dagen startet bra i dag. Sto opp til bestemt tid, ikke for mye slumring engang, tran, brødskive og kaffe før jeg på turen over Dovrefjell fikk med meg nyheter fra to fylker og morgenandakten.

I riksnyhetene var det en stor sak om tidligere miljøvernministre, fra SV til Høyre, som sammen skrev under på en skeptisk kronikk mot ytterligere motorferdsel i norsk natur. Det føltes godt å ha tverrpolitisk dekning for mine standpunkter.

Så hadde trønderne arrangert konsert til støtte for magasinet Sorgenfri. Med strålende kritikker, selv om artistene ble benevnt som de nest beste. Det ble imidlertid poengtert at de nest beste var de beste denne gangen.

Og i andakten ble det snakket om å være fornøyd med selv. Om å føle seg bra nok. Og selv om jeg i beste fall noen ganger kan være nest best, følte jeg meg veldig bra nok da jeg svingte inn på Statoil på Dombås der bensinen var en krone billigere enn på Oppdal. Nå har jeg denne uka spart 22 kroner på å fylle bensin på Dombås. Merkelig hvor fornøyd en kan bli når en tror en virkelig har gjort det skarpt. Bedre hadde det vært om jeg ikke hadde sett på besparelsen med kritiske øyne og realistisk funnet ut at den egentlig ikke er av betydning.

Så var det jobb. Som i dag besto av tre timer norskundervisning med asylsøkere. Asylsøkere som varierer i motivasjon og læringsinnsats, men som etter en del jobbing med læringsmiljøet har kommet på sporet av å lære språket vårt. Alle var i dag på plass fem minutter før timen, alle hadde gjort leksa og jeg var fornøyd med hvordan timene gikk.

I løpet av timene skjedde imidlertid det jeg har visst ville komme. På grunn av flytting av lokaler og økende antall nye asylsøkere fra Syria, måtte de nåværende gruppene løses opp og organiseres på nytt. To av mine elever var det da ikke plass til lenger. Statusen deres tilsier at de etter reglene ikke lenger har krav på undervisning.

Disse to elevene har arbeidet og lagt ned større innsats enn jeg noen gang har gjort. De er også hyggeligere mennesker enn jeg noen gang har vært. Begge er gift og har barn.

Og begge lever i usikkerhet for hva fremtiden vil bringe.

Og begge har hatt noe å gå til og se frem til gjennom disse seks timene med norskopplæring i uka.

Da er det tungt å måtte fortelle dem at de dessverre ikke kan komme på kurs mer.

Da er det flott å ha sett på TV-programmet om de norske politifolkene som tjenestegjør i Frontex. I Frontex møter de flyktning- og asylproblemet ved Schengen-avtalen sin grense mot verden utenfor Europa. Bildene der politikvinnen på fritiden ønsker noen ungdommer lykke på sin illegale krysning av grensen gjør inntrykk. Likeså politimannen som så inderlig godt forstår disse menneskene som søker lykken, og forteller om hvor tung jobben ofte er.

Med hjelp av inntrykkene fra TV-serien håper jeg at jeg også er i stand til å møte skjebnene med respekt. Selv om jeg gjør en jobb og må skuffe dem.

På tur hjem skrur jeg av radioen og tenker på hvor heldig jeg er som helt ufortjent ble født i Norge i 1957. Snakke om å vinne i det viktigste lotteriet. Selv om jeg etter mange sin standard er å regne som en fattiglem, har jeg mye mer enn jeg trenger. Og selv om jeg er 57 år gammel har jeg fortsatt alle muligheter til å toppe Pavlovs behovspyramide der det er snakk om selvrealisering. Og jeg har rettigheter og trygghet mine elever knapt kan drømme om.

Verden er urettferdig, og det føles ikke godt.


2 kommentarer:

  1. Takk. For varmen, omtanken og medfølelsen som blir synlig.

    SvarSlett
  2. Takk. For varmen, omtanken og medfølelsen som blir synlig.

    SvarSlett