Ja, jeg elsker Marianne

Eller jeg elsker Baroness Sacher-Masoch, eller Marian Evelyn Faithfull som er døpenavnet.  Den jeg snakker om er best kjent under navnet Marianne Faithfull. 

Baronessetittelen har hun etter sin ungarsk-østerikske grand grandonkel som skrev en erotisk novelle som igjen ble opphavet til begrepet masochisme.
Og jeg elsker henne. Jeg elsker historiene, mytene, musikken og ikke minst måten hun reiser seg på og hvordan hun eldes med stil. Elsker er et ord jeg omtrent ikke bruker, så Marianne er i en særdeles eksklusiv forsamling.

60-tallet

Marianne Faithfull var aldri noen drømmedame da jeg kom i puberteten. Vi var for gammeldags påvirket av synet på slike damer. Hun uttalte at det for publikum var beheftet med en viss romantikk å være kunstner og rusmisbruker om du var mann, men som kvinne i samme situasjon ble du dømt nord og ned. Dessuten var vi så puritanske på tidlig 70-tall at vi ikke kunne godta en så løsaktig kvinne. 

I 1980 kom albumet "Broken English", jeg var ikke umiddelbart i modus for å kjøpe dette. Men gav det en sjanse da jeg fikk rede på at hun hadde bodd i en leilighet uten strøm og vann sammen med en av medlemmene i punkgruppa The Vibrators. Opptatt som jeg var av punkbevegelsen, og tipset av en historieprofessor, gav jeg albumet en sjanse. Og jeg ble solgt og en hengiven fan av Marianne Faithfull. Medvirkende til dette var nok også den transformeringen jeg selv hadde tatt fra å være opptatt av vellykkede og normale mennesker, til å være dypt fascinert av mennesker som levde litt på sidelinja. Mennesker som gjorde ting litt anderledes.

Sammen med Anita Pallenberg på Stones-konsert i 1998

Og anderledes var, og er, Marianne. Hun gav ut sin første singel. "As tears go by", senere godt kjent fra reportoaret til The Rolling Stones, i 1964. Den var skrevet av Keith Richards, Mick Jagger og deres manager Andrew Loog Oldman. 

I 1965 giftet Marianne seg med Oldman, paret fikk en sønn samme år, hvorpå Marianne nesten umiddelbart flyttet inn til avdøde Brian Jones og hans vennninne Anita Pallenberg. Pallenberg giftet seg senere med Keith Richards. Marianne innledet et forhold til Mick Jagger, og ble verdensberømt som groupie. Det gikk jo rykter om forhold med alle medlemmene i Stones, naturligvis med unntak av Charlie Watts som aldri har gjort en skandale.

Parallelt med dette jetsetlivet gjorde hun en karriere som skuespiller ved teatret. Hun har faktisk spillt Ophelia i en Hamlet-oppsetning på teatret The Royal House i London.

Hun mistet et barn i 1968, slo opp med Mick Jagger i 1970, mistet foreldreretten til sønnen fra 1965, bodde på gata som uteligger, ble plukket av David Bowie for en sceneopptreden 1973, og kastet på gata igjen.

Hun bodde etterhvert på sofaen hos venner og sammen med han fra The Vibrators.

Til tross for sitt miserable liv som bostedsløs rusmisbruker, deltok hun i 3 filmer, spilte i 6 teateroppsetninger og ga ut countryalbumet Dreamin' my dreams.

Og så kom hun altså med "Broken English" i 1980. Og jeg ble forelsket.

Hun har vært innom alle sjangre, irsk folkemusikk, pop, rock, punk, jazz, heavyrock. 

Lista over folk hun har jobbet med er som en rock'n roll Hall of fame.

2009

I tillegg til de som allerede er nevnt, kan jeg nevne Chieftains, Nick Cave, Steve Earle, Metallica og ikke å forglemme Roger Waters fra Pink Floyd. Det samme er lista over partnere.

Og hun eldes med stil, uten å bli patetisk eller ta skjønnhetsoperasjoner. Det er vel bare Keith Richards som kan nærme seg henne i å bære spor av levd liv. Og hun kler seg som en voksen dame.

Til slutt en video fra 1980 der hun synger sin kanskje mest kjente låt, The ballad of Lucy Jordan. En sang om en A-4 husmor som går på veggen på grunn av sitt innholdsløse liv. Det kan ingen beskylde Marianne Faithfull for å ha hatt.

Marianne Faithfull er den damen i verden jeg aller helst skulle møtt og hatt en prat med!

Promp eller rap, hva er verst?

Dette er ikke noe innlegg om skikk og bruk, eller et barmslig innlegg i diskusjonen om det er lyden eller lukta som er morsomst.

Tvert imot er det et innlegg mot måten vi møter vår tids største utfordring, klimakrisen.

Alle som ikke har skylapper på for å slippe å se, kan registrere gjennom egne opplevelser at temperaturen stiger. Mange leter etter unnskyldninger for å slippe å gjøre noe med det. Og de finnes. Den enkleste for meg er å tenke på meg selv. Jeg er så gammel at jeg ikke vil oppleve andre problemer enn dårlig skiføre før jul.

Men jeg kjenner flere som vil oppleve at jorden i 2100 i verste fall kan være 6 grader varmere. Og det medfører slutten for vår sivilisasjon. Store deler av kloden vil bli ubeboelig, og en befolkning større enn i dag, vil lete etter steder å overleve. Og ut fra reaksjonene på dagens tross alt begrensede problemer med folkevandring, vil reaksjonene bli primitive. Folk vil bli stoppet med våpen på grensene, folk vil angripe grensene med våpen i hånd. Dette kan bli fremtiden for dagens yngste. Les gjerne boka "Veien" av Cormac McCarthy. Slik kan verden bli seendes ut.

Fra filmen basert på boka.

Det er en liten mulighet for at jeg tar feil, det er også en mulighet for at vi ikke kan gjøre noe med det. Den sjansen er jeg uenig i at vi skal ta.

Dette må styres politisk. Dere klimaskeptikere må gjerne bruke argument mot meg som å stille spørsmål ved hvorfor jeg tar flyreiser, hvorfor jeg slipper ut 2 tonn CO2 i året ved å kjøre 20000 km med bil, hvorfor jeg foretrekker å spise kjøtt fremfor fisk og grønnsaker, osv. Det argumentet holder ikke, menneskehetens fremtid reddes ikke av idealister. Aller helst ville jeg kjørt bil med V8-motor, fråtset i kjøtt fra storfe og reist ubekymret rundt i verden med fly. Og hadde det ikke vært for at politikerne allerede har tatt noen grep, ville jeg gjort akkurat det. Selv om jeg hadde mistenkt dette for sterkt å bidra til vår undergang.

Fra kommentarfeltet:

Nationen og Bondebladet gjorde denne uka et stort nummer av Erna Solberg snakket om kupromp. De mente det var snakk om kurap. Spiller det noen rolle om kua raper eller fiser? Er resultatet av vårt storfe-hold negativt for klimaet, er det det som betyr noe. Ordskiftet denne uka, viser at tydelig at debatten ikke ikke er der den burde være.

Når særinteressene bidrar til å dra debatten ned på dette nivået, er jeg pessimist foran klimatoppmøtet i Paris. Skal man gjøre noe som monner, må det gjøres noe som svir for den enkelte av oss. Jeg tåler det, og det gjør du også.

Så kan vi heller diskutere promp og rap i barnehagen og i lystige herrelag

Underbukseproblemer

Jeg tenkte i dag at jeg skulle følge i Sophie Elise sine fotspor. Det vil si, ikke helt, jeg vil nemlig gå motsatt vei av det den overraskende reflekterte rosabloggeren gjorde da hun gikk fra rosablogging til å ta opp mer seriøse tema.
Det er flott å være uavhengig av forventninger på bloggen. Mer akademiske blogger som Elin Ørjaseter, Hege Storhaug og Pål Steigan kan ikke ta den reisen Sophie Elise og jeg gjør, vi to kan fritt veksle tema og sjangere.

Og i dag vil jeg slå et slag for underbuksa og komme med en anbefaling. Nøytral anbefaling, underbuksa har jeg kjøpt i en butikk jeg ikke har eierinteresser i.

Først til problemet. Jeg er overvektig. Og deler skjebne med veldig mange, altfor mange, av mine jevnaldrende. Overvekten skyldes ikke genfeil, lavt stoffskifte, spesielle anlegg eller andre forklaringer som er lett å komme med. Min overvekt skyldes latskap, karakterbrist og derav følgende inntak av mat og drikke.
Alle som har like svak personlighet som meg, og derved har dratt på seg overvekt, kjenner problemet med at strikken øverst i underbuksa vrenger seg. Og har kjent på at bretten er ubehagelig under beltet.

Den beste underbuksa jeg har prøvd, er denne fra MONS ROYALE, et merke fra New Zealand og i 95% ull.

Jeg vil spare dere for bilde av meg i helfigur iført denne boxeren, og nøyer meg med å vise den kritiske detaljen.

Bred, og usedvanlig behagelig strikk

Underbuksa kan du kjøpe på VPG. Er du i nærheten av Oppdal anbefaler jeg en tur innom. Betjeningen er usedvanlig hyggelige, også overfor oss som ikke er unge ekstremsportutøverer. Og glemmer du navnet, kan du sikkert bare spørre etter sånn underbukse som Arne bruker..

Bor du lenger unna, kan du bestille på nett. Ikke så hyggelig og sosialt, men velfungerende det også.

Før jeg eventuelt skriver flere slike innlegg, vil jeg vurdere å prøve testosteron. 

Kåt, sterk, slank og happy er antonymer for meg. Inntil jeg får prøvd testosteron. Virker det, blir det nok slutt på trusestrikkproblemene og rosabloggingen.

Hvis fastlegen godkjenner, publiseres testresultatet.

Hevn!

Da tragedien inntraff i Paris fredag kveld, gjorde jeg det jeg etterhvert har lært meg å gjøre; jeg logget meg inn på Twitter. Der fikk jeg oppdateringene før nyhetssendingene på TV fikk dem. Bare en får sortert noen emneknagger og finner de etterrettelige brukerne, er det mulig å ha tidlig oversikt. Og ganske raskt oppstår kampen om den mest riktige reaksjonen. Å koble til politiets bæring av våpen ble nedsablet, bruk av transparente flagg ble først hyllet, så rakket ned på. Allikevel var Twitter mer etterrettelig enn Facebook. Der kom hatkommentarene fort.

Etterhvert kom forslagene og innspillene til hvordan Frankrike og landets samarbeidspartnere skull reagere på terrorhandlingen. Gjengjeldelsen, eller hevnen, ble ble planlagt og iverksatt. Frankrike tro til med intesivert bombing.

Jeg tror alle har hevnet seg. Kanskje særlig vi som har søsken. Urett skulle hevnes. Og hevnen skulle gjerne gjengjeldes. Freden ble ofte ikke gjenopprettet uten megling. Og det store spørsmålet var hvem som begynte. Det måtte avklares hvem som hadde startet det hele, og den som hadde startet, hvis det lot seg klarlegge, måtte be om unnskyldning og på annet vis bidra til å legge saken død.

Så enkelt kan deler av det som skjer i Europa og Midt-Østen nå også delvis forklares. Kanskje er det ikke først og fremst Islam som er problemet. Vi må kanskje rett og slett tørre å innse at ingen av partene er uten skyld.

Hvor langt bak i historien skal vi gå? Kanskje må vi helt tilbake til Abraham, hans maker Sara og Hagar og deres sønner Isak og Ismael. Eller er det Palestina og Israel eller kurderspørsmålet som er roten til ondet? Jeg har ikke oversikten, og det har svært få andre.

Men i min tid er det litt enklere, om enn bare litt. Og jeg tror president George W. Bush har mere skyld enn profeten Muhammed for dagens triste situasjon med terror og flyktninger.

Krig eller terror? Kirurgisk bombing

USA, med nevnte president i spissen, og sammen med blant annet Norge, hadde i 1991 jagd irakerne ut av Kuwait. Og da irakerne trakk seg ut, ble de inne på Iraks territorium bombet sønder og sammen. USA mente da at Irak hadde tilgang til masseødeleggelsesvåpen, noe som viste seg å være tynt fundert. Allikevel varte krigen i 8 år, og tapene på Irakisk side regnes av anerkjente kilder som Lancet å være på 600 000 mennesker, de fleste sivile.

Dette var i en periode hvor begrepet kirurgisk bombing oppsto. Ved hjelp av denne teknologien bombet USA blant annet bomberom i Bagdad, der det ved et tilfelle ble drept nesten 500 sivile, de fleste kvinner og barn. Det bør ikke være overraskende at slike handlinger utløser behov for gjengjeldelse.

Via engasjementer i Irak, Kuwait, Afghanistan, Libya og noen mindre kjente land som Mali, har altså "vår verden" bidratt til å skape et behov for hevn. Og Norge har deltatt mer enn alle andre land med unntak av USA. Det blir hevdet noble årsaker som humanitære og innføring av demokrati. Vel og bra, men interessen fra for disse verdiene er størst når de omfatter økonomiske ressurser. Rwanda fikk ikke mye hjelp i 1993...

Jeg har ingen løsning, og kommer nok aldri helt til å forstå det som skjer i verden. Men jeg tror ikke Islam er hovedproblemet. Religion er samlende, og det brukes som bakteppe for de virkelige årsakene.  De virkelige årsakene er for vanskelige å forstå.
Det er vel da positivt at Norge har blitt sekulært? At vi deltar i krigene, uten at vi definerer det som krig, uten at religion ligger bak? At vi er kommet lenger enn den misjonerende utenrikspolitikken som ble drevet så sent som i forrige århundre?

I bunn og grunn har vi bare byttet religion. Fra kristendom til økonomi.

Og stjeler noen fra oss, må de regne med hevn!

Jeg er glemt, men jeg øver til Idol!

Dessuten kjører jeg saktere og saktere.

I et blogginnlegg fra 2013 beskrev jeg hvordan gjennomsnittshastigheten på jobbreisen min var på 77 km/t. I et annet innlegg fra samme år forsvarte jeg at jeg kjørte bitte littegrann for fort. Nå er situasjonen forandret. Jeg kjører saktere enn fartsgrensen. Faktisk bare 71 km/t i snitt. Jeg slipper frem de som har det travelt, trailere som kjører i 90 slippes forbi på fem plasser jeg har rekognosert meg frem til. På tur sørover for eksempel kjører jeg til siden i Rislisvingan, på Drivstua, på Kongsvold, Hjerkinn og Dovregubbens Hall. 

Jeg har nemlig alltid god tid, selv om jeg stadig har mindre av min tilmålte tid igjen. Og tiden i bilen brukes hovedsaklig til å tenke. I dag tenkte jeg mest på at jeg er glemt av storsamfunnet. 

Det er vedtatt en nasjonal transportplan som gjelder frem til i 2025. Denne planen innebærer ingenting for veien jeg stort sett bruker. 20 km nord for der jeg bor, og 50 km sør for der jeg arbeider, avsluttes utbedringene av E6. På de 160 kilometrene mellom Otta og Ulsberg blir det etter alle solemerker ingen andre utbedringer enn litt flekkvis ny asfalt hver sommer. På denne strekningen bor det 10 tusen mennesker som transportmessig er glemt. Vi skal i minst 10 år til slingre oss fram på en vei som for 30 år siden var brei og snorende rett, men som i dag er smal og svingete.

Helt utmerket spør du meg. Vi slipper nemlig bompenger i det daglige. Noe som kommer godt med i et næringssvakt område med lav median- og gjennomsnittsinntekt

Som på ovenstående bilde ser bomregningen min ut på en normalmåned. Ingen passeringer.

På en i overkant vovet måned i sommer, med en tur til Trondheim og en tur på Vestlandet, så den slik ut:

Bare en tur til Halsnøy for å finne ut at ferga videre gikk bare hver fjerde time, kostet 200 kroner tur/retur. Her var det altså bygget en undersjøisk tunnel for å forbinde 2000 øyboere med fastlandet. Langt fra alle hovedferdselsårer ligger dette, og jeg snudde altså på fergeleiet. I stedet for å vente 3 timer på ei ferge, snudde jeg og kjørte en omvei på 90 km. Samtidig som jeg sparte minst 2 timers reisetid. 

Oppdal og på Dovrefjell ville det fort blitt 200 kroner i bompenger hver vei, noe som fort ville kostet meg 92 000 i bompenger hvert år. Kanskje ville jeg spart 30 timer i løpet av året, men så langt kan jeg ikke fakturere 3000 kr/t.

Så jeg tenker heller 10 min ekstra hver dag. Noe som trengs av den enkle grunn at jeg tenker litt saktere enn jeg gjorde for noen år siden. Men det blir stadig færre tanker jeg ikke har tenkt før.

Derfor øver jeg nå til Idol. Selvinnsikten er på linje med andre med andre Idol-deltakere. Og selv er jeg sikker på at potensialet er der. Bare jeg får teksten og melodien til å sitte.

Og når veien blir stadig dårligere, og tankene mine stadig færre, får jeg stadig mer tid til å øve. Og at øvelse gjør mester vet vi som har levd lenger enn vi har igjen.

Jeg tar avstand fra deler av ytringsfriheten og blir min egen redaktør

Jeg, og alle andre nålevende mennesker på jorda, er et resultat av mellom 4 og 5 tusen generasjoner med lykkejegere. Og vi er alle i slekt. Genforskningen har en teori om at vi alle stammer fra samme kvinnen, en kvinne som levde på de afrikanske savanner for mellom 100 og 150 tusen år siden. Mer sikkert er det at alle vi som ikke er mørkhudede afrikanere stammer fra samme kvinne og mann som bodde i Levanten for 60-70 tusen år side. Adam og Eva?

Ut fra denne for meg uforståelige vitenskapelige forskningen forstår jeg ihvertfall en ting. For at dette skal være mulig må jeg også være et resultat av innavl, incest, voldtekter, sannsynligvis drap og andre forferdelige handlinger.

Allikevel takker jeg hver eneste en av dere mine forgjengere for at akkurat jeg sitter her ved Mac'n og har det etter forholdene bra.

I tillegg til forferdelige handlinger har dere søkt lykken. Dere nedkjempet neandertalerne da dere befolket Europa. Og dere flyttet nordover da isen trakk seg tilbake. Dere utviklet handel med omverdenen, og lærte dere å dyrke jorda. Dere brøt ny jord og bygde landet. I dårlige tider søkte dere lykken i andre land og på andre kontinenter. Så sent som mine besteforeldre og foreldre gjorde dette. Og dere flyttet tilbake da dere trodde dette var det smarteste å gjøre.

Dette er ihvertfall en ærlig og tolerant mottaker av offentlige ytelser

Dere var nok ikke alltid velkomne der dere kom. Neandertalerne tok ikke mot dere med åpne armer. Ikke de nordamerikanske indianerne heller, for ikke å snakke om franskmennene og britene den gangen dere dro på vikingtokt. Og dere som som reiste ut senere, tok helt sikkert arbeidsplassen fra noen som hadde vært der lengre enn dere.

Etter som alle disse årene har gått, har vi stort sett blitt mer humane, mer tolerante og klokere. Og mange av oss er ikke lenger så redde for alt fremmed.

Og det er en utfordring for oss i disse dager med stor migrasjon. Folk kommer til Norge i et antall jeg og mine nålevende aldri har opplevd før.

Først ble vi stort sett opprørt over det som skjer i Middelhavet med flyktninger og andre som krysser havet i elendig farkoster.

Så kom de over Storskog i Finnmark. Da kom det nært oss og stemninga snudde litt. De første dagene ble disse migrantene oppfattet på samme vis som de som kom via Middelhavet og Europa. Folk stilte opp i lokalsamfunn som tok i mot migrantene i såkalte transittmottak. Migrantene fikk klær, leker og til og med nye venner.

Så sniker sannheten seg inn. Mange av disse er ikke reelle flyktninger, men rett og slett slike som våre egne forfedre stort sett har vært. De er på lykkejakt, eller økonomiske flyktninger som de kalles med litt mindre belastende ord. Og jobben for oss blir å sortere ut de som trenger beskyttelse fra de som  ikke gjør det.

Og dermed kommer vi omsider inn på at jeg har det bare etter forholdene bra.

Jeg har i skrivende stund nøyaktig 1900 venner på Facebook. Jeg vet hvem alle er, noen har jeg ikke møtt på 50 år, noen er venner jeg aldri har møtt, men som har forklart hvorfor de ønsker å være FB-venn med meg og noen er folk jeg selv ønsker å følge, først og fremst politikere. En del av mine venner er skjult på veggen min, som oftest fordi de fyller opp med candy crush og lignende. Ikke et galt ord om candy crush, men jeg er ikke særlig interessert. Akkurat som sikkert noen av mine 1900 venner skjuler nyhetsoppdateringer fra meg.

Jeg har vært ivrig på at ytringsfriheten er bortimot hellig. Derfor har jeg møtt alle mulige og umulige ytringer med overbærenhet. De saklige har jeg noen ganger diskutert med, de usaklige har jeg latt passere. Aldri likt eller kommentert da dette bare hjelper dem å spre budskapet sitt.

Slikt skal jeg heretter skjule

Men nå er jeg trøtt av grumset. Kanskje skyldes det høstdepresjon, men jeg takler ikke å møte språkbruken, hetsen og rasismen lenger. Det er legitimt å ha synspunkter på innvandringen/håndteringen av flyktningene/migrantene. Men for meg er det helt uaktuellt å møte grumset fra litt over en halv prosent av vennene mine. Det er nemlig snakk om 11 av 1900. To av dem er direkte ubehagelige og slettes fra vennelista mi fordi de aldri er annet enn ubehagelige. Fire av dem er ok folk som jeg kjenner godt, men som ikke styrer seg ved tastaturet. De øvrige fem er mer nøytrale som jeg bare skjuler foreløbig. Betenkelig er det at fire av de elleve koster samfunnet temmelig mye i trygdeytelser. De er livredd noen skal ta fra dem sugerøret de hevder å fortjene bare fordi de har prestert å bli født.

Heldigvis er det altså bare 0,5% av vennene mine som er slik. De øvrige er enten likegyldige, eller ganske engasjerte mot trollene. De mest engasjerte mot trollene vurderer jeg også å justere ned til bare de viktigste innleggene. Da slipper jeg å se at de er med på å spre grumset ved å kommentere eller til og med like.

2 likes på en måned. Bra!

Mitt bidrag her er ikke stort, men hadde mange gjort som meg, ville grumset bli borte fra Facebook ihvertfall. Ser at mange av innleggene til disse knapt får likes og kommentarer. Og da sprer  de seg ikke utover "menigheten".

De som får masse likes og kommentarer for migrasjonskritiske utspill er slike som Max Hermannsen, og han har tross alt et anstendig språkbruk. Og han sprer ikke særlig mye desinformasjon. Ensidig ja, men stort sett etterettelig informasjon. Det aksepterer jeg, selv om jeg stort sett er uenig med ham.

Slik er det også med Hege Storhaug som jeg i skrivende stund fikk en invitasjon til å like. Det har jeg tenkt å gjøre, selv om jeg langtfra er tilhenger av synspunktene hennes. Jeg liker for å følge med i debatten.

Det merkelige er at trollene aldri opererer på sidene til disse to. Eller er de rett og slett dyktige moderatorer som sletter grums etterhvert som det kommer inn?

Takk for nå dere elleve, jeg orker ikke mer. 

43,8 milliarder skal de militære bruke i 2016. Slike summer bør brukes fornuftig.

Jeg skriver uhyre sjelden om ting jeg har rede på. Skulle jeg gjort det, ville det ikke blitt skrevet mange ord fra undertegnedes side. Ikke hadde det kommet mye ord fra min munn heller om jeg var begrenset til emner jeg kan noe særlig om.

Årsaken til at jeg starter med å klargjøre mine begrensninger, er at jeg skal skrive litt om Forsvaret. Og mange vet at jeg har tilbrakt noen år i uniform, noen har til og med sett meg både som rittmester og major. Noen kunne derfor finne på å tro at jeg har stålkontroll. Slik er det definitivt ikke.

Takket være brukbar fysikk, kraftig stemme og en anelse pedagogiske evner, var jeg ingen dårlig offiser. Men jeg var ingen mann for de store tanker og anledninger. Med andre ord har jeg ikke bedre forutsetninger for å mene noe om militærvesenet, enn en hvilken som helst samfunnsborger i dette landet.

Litt sånn så vi ut i gamle dager. Men vi var mange.

Slik var det også med svært mange av mine jevnaldrende kolleger. Men noen av disse forble i systemet, som vi kalte det. Og disse er nå dagens generaler, eller dagens pensjonerte generaler. Det er disse som legger føringer for hvilket forsvar vi skal ha i årene fremover, og hvordan 43,8 milliarder kroner skal brukes opp i 2016 for å sikre fred og trygghet for landet vårt.

Enkelte av dem hevder at dette ikke rekker til å forsvare en bydel i Oslo. Hvis så er tilfelle, må pengene på et eller annet vis bli borte til andre formål.

Omtrent slik ser våre fåtallige soldater ut i dag

I min tid, som var under den kalde krigen, var forsvaret når det ble satt på krigsfot, flere hundre tusen mann. Nesten 70% av mennene avtjente verneplikten, og de var vernepliktige i 25 år. Rask hoderegning tilsier at dette utgjør nesten 500 tusen mann. Dagens forsvarsbudsjett tilsier at det kunne vært brukt nesten 100 tusen kroner pr mann pr år om vi hadde fortsatt på det viset vi drev den gangen.  Det måtte da gått an å bli noenlunde brukbare soldater for den summen?

Prisen på forsvarsmateriell har steget mer enn den generelle prisstigningen hevder generalene.
Da jeg var soldat, var jeg marginalt bedre utstyrt enn gutta på skauen under 2.verdenskrig. Men vi lærte oss å bruke utstyret slik at vi overlevde de fleste av naturens luner. Jeg frøs en hel del, og selv om jeg etter tiden min i militæret har vært mere ute enn da jeg var der, har jeg knapt frosset etterpå. Men det koster.

Og der ligger noe av problemet i dag. Vi kompenserte for manglende utstyr med trening og ferdigheter. I dag gjør Forsvaret som meg, kjøper det beste utstyret. Dessuten er dagens generasjon senioroffiserer første generasjon som på det private plan har gått for det beste. De sliter ikke ut mobiltelefonen, men kjøper ny når det kommer ny modell. Og de forsøker å gjennomføre det samme når det kommer til forsvarsmateriell.


Nato har som mål at medlemslandene skal bruke 2% av brutto nasjonalprodukt på sitt forsvar. Vi bruker ca 1,6% og offiserene er misfornøyde.

Noen av dem har jeg sett på sosiale medier vise til Latvia, som oppfyller målet til Nato. Latvia har et brutto nasjonalprodukt pr innbygger som er 1/3 av vårt. 2% av 30000 er 600, 1,6% av 90000 er 1440. (Bare eksempel) Vi bruker altså mer enn dobbelt så mye pr innbygger som Latvia. I tillegg er det nok andre offentlige tjenester som er bedre her enn der.

68 milliarder skal vi bruke på 52 slike. Som kan skytes ned...

Det finnes ikke noe land i verden som har råd til det forsvaret generalene i Norge ønsker seg

Nylig var jeg på omvisning i et nedlagt kystfort. Fortet var ett av tre som ble bygget på 80-tallet til den nette sum av en milliard hver. De to andre var støpt igjen, dette var fredet av riksantikvaren. På spørsmål fra meg om fortet enkelt kunne gjøres operativt igjen ved behov, fikk jeg til svar at det var for gammeldags. Det fantes nå våpen som kunne slå det ut, noe det ikke gjorde i 1985. Vi snakker her om en 30 meter høy betongkonstruksjon som ligger inne i fjellet hvilende på gummiklosser og som er nærmest selvforsynt med sågar luft som vann. For dere som kjenner begrepet er den ABC-sikker. Men siden det finnes våpen som kan slå den ut, er det altså uaktuellt å ta den i bruk igjen.

Med den tankegangen er det vel bortkastet å bruke 68 milliarder for å kjøpe nye jagerfly? For det finnes vel våpen som kan slå dem ut?

Dette er for gammeldags til å kunne tas i bruk igjen, (Fra Meløyvær Fort)

Dette er bare noen tanker og eksempler om et forsvar som ser ut til å kjempe for å berettige sin eksistens. Enhver høyere offiser bør være i stand til å plukke det jeg skriver fra hverandre.

Da den kalde krigen tok slutt, grep forsvaret begjærlig tak i  internasjonale operasjoner. Nå har folk flest sett at dette ikke var bare bra, og at det koster mer enn det smaker. Resultatene er vel også høyst diskutable. Derfor kom nok Putins mer agressive holdning som manna fra himmelen. Nå må vi omstrukturere hele forsvaret igjen. Flytte nordover, indre Troms skal igjen bli satsningsområde. I andre områder trenger vi ikke engang heimevern.




Jeg er tilhenger av et hensiktsmessig forsvar. Men nå syns jeg det er på ville veier.

Og jeg kan ikke forstå at Meløyvær fort er ubrukelig.