mandag 16. november 2015

Jeg er glemt, men jeg øver til Idol!

Dessuten kjører jeg saktere og saktere.

I et blogginnlegg fra 2013 beskrev jeg hvordan gjennomsnittshastigheten på jobbreisen min var på 77 km/t. I et annet innlegg fra samme år forsvarte jeg at jeg kjørte bitte littegrann for fort. Nå er situasjonen forandret. Jeg kjører saktere enn fartsgrensen. Faktisk bare 71 km/t i snitt. Jeg slipper frem de som har det travelt, trailere som kjører i 90 slippes forbi på fem plasser jeg har rekognosert meg frem til. På tur sørover for eksempel kjører jeg til siden i Rislisvingan, på Drivstua, på Kongsvold, Hjerkinn og Dovregubbens Hall. 

Jeg har nemlig alltid god tid, selv om jeg stadig har mindre av min tilmålte tid igjen. Og tiden i bilen brukes hovedsaklig til å tenke. I dag tenkte jeg mest på at jeg er glemt av storsamfunnet. 

Det er vedtatt en nasjonal transportplan som gjelder frem til i 2025. Denne planen innebærer ingenting for veien jeg stort sett bruker. 20 km nord for der jeg bor, og 50 km sør for der jeg arbeider, avsluttes utbedringene av E6. På de 160 kilometrene mellom Otta og Ulsberg blir det etter alle solemerker ingen andre utbedringer enn litt flekkvis ny asfalt hver sommer. På denne strekningen bor det 10 tusen mennesker som transportmessig er glemt. Vi skal i minst 10 år til slingre oss fram på en vei som for 30 år siden var brei og snorende rett, men som i dag er smal og svingete.



Helt utmerket spør du meg. Vi slipper nemlig bompenger i det daglige. Noe som kommer godt med i et næringssvakt område med lav median- og gjennomsnittsinntekt



Som på ovenstående bilde ser bomregningen min ut på en normalmåned. Ingen passeringer.

På en i overkant vovet måned i sommer, med en tur til Trondheim og en tur på Vestlandet, så den slik ut:


Bare en tur til Halsnøy for å finne ut at ferga videre gikk bare hver fjerde time, kostet 200 kroner tur/retur. Her var det altså bygget en undersjøisk tunnel for å forbinde 2000 øyboere med fastlandet. Langt fra alle hovedferdselsårer ligger dette, og jeg snudde altså på fergeleiet. I stedet for å vente 3 timer på ei ferge, snudde jeg og kjørte en omvei på 90 km. Samtidig som jeg sparte minst 2 timers reisetid. 


Oppdal og på Dovrefjell ville det fort blitt 200 kroner i bompenger hver vei, noe som fort ville kostet meg 92 000 i bompenger hvert år. Kanskje ville jeg spart 30 timer i løpet av året, men så langt kan jeg ikke fakturere 3000 kr/t.


Så jeg tenker heller 10 min ekstra hver dag. Noe som trengs av den enkle grunn at jeg tenker litt saktere enn jeg gjorde for noen år siden. Men det blir stadig færre tanker jeg ikke har tenkt før.


Derfor øver jeg nå til Idol. Selvinnsikten er på linje med andre med andre Idol-deltakere. Og selv er jeg sikker på at potensialet er der. Bare jeg får teksten og melodien til å sitte.

Og når veien blir stadig dårligere, og tankene mine stadig færre, får jeg stadig mer tid til å øve. Og at øvelse gjør mester vet vi som har levd lenger enn vi har igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar