mandag 30. november 2015

Ja, jeg elsker Marianne

Eller jeg elsker Baroness Sacher-Masoch, eller Marian Evelyn Faithfull som er døpenavnet.  Den jeg snakker om er best kjent under navnet Marianne Faithfull. 

Baronessetittelen har hun etter sin ungarsk-østerikske grand grandonkel som skrev en erotisk novelle som igjen ble opphavet til begrepet masochisme.
Og jeg elsker henne. Jeg elsker historiene, mytene, musikken og ikke minst måten hun reiser seg på og hvordan hun eldes med stil. Elsker er et ord jeg omtrent ikke bruker, så Marianne er i en særdeles eksklusiv forsamling.

60-tallet


Marianne Faithfull var aldri noen drømmedame da jeg kom i puberteten. Vi var for gammeldags påvirket av synet på slike damer. Hun uttalte at det for publikum var beheftet med en viss romantikk å være kunstner og rusmisbruker om du var mann, men som kvinne i samme situasjon ble du dømt nord og ned. Dessuten var vi så puritanske på tidlig 70-tall at vi ikke kunne godta en så løsaktig kvinne. 

I 1980 kom albumet "Broken English", jeg var ikke umiddelbart i modus for å kjøpe dette. Men gav det en sjanse da jeg fikk rede på at hun hadde bodd i en leilighet uten strøm og vann sammen med en av medlemmene i punkgruppa The Vibrators. Opptatt som jeg var av punkbevegelsen, og tipset av en historieprofessor, gav jeg albumet en sjanse. Og jeg ble solgt og en hengiven fan av Marianne Faithfull. Medvirkende til dette var nok også den transformeringen jeg selv hadde tatt fra å være opptatt av vellykkede og normale mennesker, til å være dypt fascinert av mennesker som levde litt på sidelinja. Mennesker som gjorde ting litt anderledes.
Sammen med Anita Pallenberg på Stones-konsert i 1998
Og anderledes var, og er, Marianne. Hun gav ut sin første singel. "As tears go by", senere godt kjent fra reportoaret til The Rolling Stones, i 1964. Den var skrevet av Keith Richards, Mick Jagger og deres manager Andrew Loog Oldman. 
I 1965 giftet Marianne seg med Oldman, paret fikk en sønn samme år, hvorpå Marianne nesten umiddelbart flyttet inn til avdøde Brian Jones og hans vennninne Anita Pallenberg. Pallenberg giftet seg senere med Keith Richards. Marianne innledet et forhold til Mick Jagger, og ble verdensberømt som groupie. Det gikk jo rykter om forhold med alle medlemmene i Stones, naturligvis med unntak av Charlie Watts som aldri har gjort en skandale.
Parallelt med dette jetsetlivet gjorde hun en karriere som skuespiller ved teatret. Hun har faktisk spillt Ophelia i en Hamlet-oppsetning på teatret The Royal House i London.
Hun mistet et barn i 1968, slo opp med Mick Jagger i 1970, mistet foreldreretten til sønnen fra 1965, bodde på gata som uteligger, ble plukket av David Bowie for en sceneopptreden 1973, og kastet på gata igjen.
Hun bodde etterhvert på sofaen hos venner og sammen med han fra The Vibrators.
Til tross for sitt miserable liv som bostedsløs rusmisbruker, deltok hun i 3 filmer, spilte i 6 teateroppsetninger og ga ut countryalbumet Dreamin' my dreams.

Og så kom hun altså med "Broken English" i 1980. Og jeg ble forelsket.

Hun har vært innom alle sjangre, irsk folkemusikk, pop, rock, punk, jazz, heavyrock. 
Lista over folk hun har jobbet med er som en rock'n roll Hall of fame.

2009
I tillegg til de som allerede er nevnt, kan jeg nevne Chieftains, Nick Cave, Steve Earle, Metallica og ikke å forglemme Roger Waters fra Pink Floyd. Det samme er lista over partnere.
Og hun eldes med stil, uten å bli patetisk eller ta skjønnhetsoperasjoner. Det er vel bare Keith Richards som kan nærme seg henne i å bære spor av levd liv. Og hun kler seg som en voksen dame.

Til slutt en video fra 1980 der hun synger sin kanskje mest kjente låt, The ballad of Lucy Jordan. En sang om en A-4 husmor som går på veggen på grunn av sitt innholdsløse liv. Det kan ingen beskylde Marianne Faithfull for å ha hatt. En skam at denne videoen ikke engang har 1000 visninger.




Marianne Faithfull er den damen i verden jeg aller helst skulle møtt og hatt en prat med!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar