En middelmådighet opplever den ene gangen i året der han føler seg på topp.

Jeg har nevnt det før, jeg er høyst middelmådig. Ikke på noe felt av de mange jeg har prøvd i livet, har jeg utmerket meg som noen ener. Etterhvert har jeg lært meg å leve godt med det.

Imidlertid er jeg heldig som lever i en tidsalder der behovet for praktiske ferdigheter er små. Behovet er der, men alle trenger ikke inneha disse ferdighetene. Det blir mye kostbarere når man ikke er "handyman", men i vår tid overlever man uten dem. Og jeg har forlengst funnet ut at som snekker, bilmekaniker, rørlegger og alle andre praktiske yrker, er jeg null verd. Derfor beundrer jeg bilmekanikeren mer enn historieprofessoren.

Men en ting kan jeg. Så bra at jeg er overbevist om at maksimum 1% av befolkningen er i nærheten av å være like god. Da er det synd at dette er noe jeg gjør bare en gang i året. Og ettersom det aldri er noen som ser på og at jeg aldri får noen anerkjennelse for det, må jeg i alle fall dele det med min ene faste leser og de andre som dropper innom. Håper det ikke oppfattes som altfor mye selvskryt.



Jeg er veldig god til å legge på kjettinger. Mange har nok aldri gjort det, jeg lærte det i militæret. Sidelenker, tverrlenker, ZZ-kjetting og DT og DTZ var begrep jeg var og er familiær med. Alle som innimellom må legge på kjetting, gruer seg, det gjør ikke jeg.

En gang brukte jeg, sammen med noen kolleger, 24 timer på 170 km fra Alta til Porsangmoen. Vi la om, og bygget nye kjettinger fordi tverrlenken røk tvert av, 21 ganger på turen. Det var under frakt av en bergepanservogn på semitrailer. Vognføreren kjørte forøvrig iført redningsvest, ettersom han ikke stolte på mine forsikringer om at broene holdt 70 tonn selv om de bare var klassifisert for 40...


Nå legger jeg kjettinger på traktoren en gang i året. Da er jeg alltid i godt humør, selv om det ikke ser slik ut på bildet. For når jeg skal ta selfie, må jeg konsentrere meg så mye. Da er jeg plutselig knapt middelmådig igjen.

Det gode humøret kommer av at jeg akkurat der og da gjør noe jeg mestrer. Og arbeidet henger sammen med at en ny årstid omsider har kommet. Med muligheter for å utfolde seg i aktiviteter jeg ihvertfall er middelmådig i. Som å gå på ski og kjøre på ski og brøyte snø med traktoren. Dette er aktiviter jeg vet at jeg kan, ihvertfall på et middelmådig nivå.

Men på slutten av en såvidt bra dag sniker alltid et ubegagelig spørsmål seg inn:

Hvorfor kunne jeg ikke blitt best på noe som gir bred kredabilitet? Som å spille gitar, som å danse, eller som å tjene penger i konsulentbransjen.

Jeg er den jeg er: Ubrukelig som håndverker, middelmådig på det meste annet og sabla god til å legge på kjetting. 

Samt fornøyd med meg selv