Forventningene ble ikke innfridd i år, men det ordnet seg.

Som mange vet har ikke jeg de største forventningene til julen. Faktisk er det slik at om jeg ikke prøver aktivt å tenke positivt, gruer jeg meg litt til advent og jul. Det er fort gjort å føle litt på at en står utenfor når en ikke har barn og barnebarn å bry seg om, ikke skal på julebord med kolleger og ikke ønsker seg annet enn snø til jul.

Imidlertid bruker jeg min evne til å se positivt på tingene. Og i slutten av november begynner jeg å glede meg til juleaften. For da skal jeg kjøpe og lese Vangsgutane. Min barndoms helter Steinar og Ola, tryggheten selv mor Sigrid, Sterk-Ola som alltid er der når han trengs, Breiset-bonden som er selve symbolet på den norske bonden og rabagasten Larris er skikkelser som for meg er viktige i julefeiringen.

For at jeg skal sitte forholdsvis blid og fornøyd med dette tradisjonrike julehefte på juleaftenen, er det viktig at heftet blir innkjøpt samtidig med julegavene, hvilket vil si i siste liten. Dette for at jeg ikke skal falle for fristelsen til å smuglese før tiden.

Skuffelsen i år ble formidabel. Det ser ut til at min enkle form for juleglede er helt gått ut på dato. Stativet med julehefter inneholdt ikke Vangsgutane.

Jeg kunne valgt Smørbukk eller Jul på Utedassen. Enkelte vil nok hevde at begge disse heftene hadde passet bedre enn Vangsgutane. Men det er min egen julestemning jeg jakter på, ikke hva andre måtte tro og mene er riktig for meg.

Som den tross alt positive mann jeg er, startet da jakten på julestemninga. På sosiale medier bombarderes jeg med perfekt jul i form av bakverk, gaver, pynt og forventningsfulle mennesker. Har jeg opplevd noe perfekt inn mot jul?

Jakten på det perfekte ligger nok i vår natur, og gjennom sosiale medier har vi blitt overivrige til å dele det perfekte med andre. Selv har jeg innimellom også opplevd det perfekte. Men noe står igjen, jeg har hverken møtt den perfekte damen, eller sett det perfekte juletreet. Inntil ganske nylig. Ja, ikke den perfekte damen da, jeg vet utmerket godt hvordan hun er, men begynner å miste troen på at hun finnes.

Men det perfekte juletre har jeg nå omsider sett med egne øyne. Et naturlig grantre, tettvokst med greiner slik at det ville blitt ubrukelig som trevirke senere i livet, stamme rett som en flaggstang, rundt omtrent som om det var dreiet i maskin, men bare omtrent. Det perfekte juletre har akkurat nok innslag av litt for lange greiner til at det ikke ligner de kunstige. Det perfekte juletre er pyntet med glitter og girlander fra toppen og ned. Og norske flagg hører med i tillegg til lys og kuler og skeive kurver flettet av barn som er akkurat passe lei klipp og lim.

Under treet ligger det akkurat passe med gaver til en familie på fire. Det vil si mellom 16 og 20. Og storparten av disse er myke og nyttige.

Og slik ser det perfekte tre ut. Og i mangel av Vangsgutane får minnet om det perfekte juletre som jeg fikk gleden av å oppleve to dager før juleaften, sørge for min julestemning i år. 

Det er ikke så mye som skal til når man tenker positivt.  

God jul til kjente og ukjente.