På fredag ble jeg på turen over Dovrefjell sittende å tenke på menn. Samtidig hørte jeg på det som for tiden er favorittdama mi, Marianne Faithfull...
Fokuset mitt var på hvem som var den tøffeste, fordi dette er en viktig egenskap for oss menn. Utallige tøffinger har krysset min vei gjennom årene. Jeg har bekjente som har vært spesialsoldater, himalayaklatrere, nordsjødykkere, medlemmer i Hells Angels, utforkjørere, spesialister i kampsport, alenefedre, ordførere, rallyførere, basehoppere, spanere, veteraner fra Vietnam, Korea, Afghanistan og andre andre kriger, ja det finnes knapt tøffe arenaer mine bekjente ikke har prøvd. Dessuten har jeg skålt med Max Manus som sammenlignet skyttermerket mitt og vernedyktighetsmedaljen min med sine egne utmerkelser... Men hvem er tøffest?
Dette spørsmålet har nok ubevisst opptatt meg veldig lenge. I et tidligere liv satt en god venn av meg og jeg ofte og diskuterte dette. Vi var stort sett enige om at ingen var i nærheten av like tøff som oss, men utpå kvelden brukte vi speilet for å prøve å avgjøre hvem som lignet mest på Clint Eastwood.
Vi to er fortsatt litt utpå kvelden, når alle andre har lagt seg, enige om at ingen er i nærheten like tøffe som oss.
Clint Eastwood er nemlig den eneste i historien som kan gå i for korte bukser uten å se komisk ut. For oss to var problemet å få kjøpt bukser som var korte nok...
Vi ble aldri helt enige om hvem som lignet mest, sannheten er vel at ingen av oss var i nærheten.
Kriteriene for hva som er tøft har forandret seg ganske mye siden jeg var yngre. Nå holder det ikke lenger å spille i punkband, eller å ha kort hår, eller løpe fort med ryggsekk og våpen. Heller ikke å løpe fortere enn andre dagen etter en fuktig fest, kvalifiserer til noe status.
Så under den timen jeg bruker over Dovrefjell falt jeg under vurderingen ned på to kandidater. To i høyeste grad overraskende kandidater selv for meg og som opererer på vidt forskjellige arenaer og som begge er offentlige personer.
Jeg snakker om parlamentarisk leder i Krf, Knut Arild Hareide og Hærens sersjantmajor Rune Wenneberg. Sistnevnte er ikke så godt kjent for almennheten som førstnevnte. Rune Wenneberg er Hærens øverste sersjant og leder overgangen til ny befalsordning i Forsvaret. Han ble kjent for mange da han oppildnet sine soldater med kampropet "Til Valhall" i Afghanistan for en tid tilbake og fikk stor negativ oppmerksomhet for dette. Selv om det bare er en ledelsesform som mange av oss har prøvd i det militære, og en ledelsesform som daglig blir brukt av trenere i fotball, håndball og andre lagidretter.
Imagen til Wenneberg er upåklagelig, staut, markert, klar og med topp skussmål fra sine kolleger. Imidlertid ser jeg at han faller litt ned på småtriks vi småbefal benyttet for å bedre imagen. Bereten er litt for liten og litt for langt ned i panna såfremt han ikke har uvanlig tynne fingre. Bereten skal, eller skulle i hvert fall, sitte to fingerbredder over øynene.
Og når slike ungdommelige triks brukes av en godt voksen, faller han litt i min vurdering. Det kan sammenlignes med å farge håret og bruke hetta på hettegenseren.
Knut Arild Hareide har ingen image som umiddelbart fremkaller adjektivet tøff. Tvert om har han blitt synonymt med pinglete. Og jeg har aldri stemt på ham, og jeg er heller ikke alltid enig med ham. Men jeg har møtt ham som miljøvernminister. Da sendte han byråkratene ut, noe som visstnok er høyst uvanlig for en minister. Og de protesterte uten at det hjalp.
Han har masse selvironi, bare se på hans opptreden nylig i Nytt på nytt. Og han turnerer pietistiske bestemødre fra Vestlandet med samme selvfølgelige autoritet som han gjør med Per Sandberg. Han fremmer feministiske og maskuline verdier med samme engasjement.
Og han er en moderne mann. Hverken menn eller kvinner vil umiddelbart være enige, men innerst inne vet vi at det er slik en moderne mann skal være.
Er han tøffest i Norge? Jeg kom ikke på noen tøffere på fredag.
Og jeg tenkte en hel time!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar