Årets svettlabb, årets rasshøl, årets ditt og årets datt

På slutten av året, etter at Nobelprisene er delt ut, startet en lang serie med kåringer. Riksaviser og lokalaviser, lokalsamfunn og andre føler seg kallet til å kåre en eller annen til et eller annet. Og med enkelte av disse kåringene blir det store diskusjoner. For meg rant det litt over for 2 år siden. Da ble Magnus Carlsen kåret til Norges største idrettsutøver og en travhest kom høyt opp på samme lista.

I år er jeg mer overbærende med samme liste. Petter Northug står øverst, og det er helt greit. Han er tilgitt utenforsportslige forhold av de aller fleste, og slike forhold er heller ikke trukket frem om andre på lista. Vi har altså lært oss å tilgi idrettsutøvere.

Verre gikk det da VG skulle kåre årets navn. Hvordan kåringen skulle skje, står greit i teksten vist nedenfor.

Det ble imidlertid kjempebråk da en leser lanserte Hege Storhaug. Hun fikk mest stemmer i avstemningen på nettet, men ble forbigått under meningsmålingen etter at avstemningen var ferdig. Ramaskrik fra kommentarfeltene naturligvis, selv om varsleren fra Bergen Politikammer, Robin Schaefer, var en verdig vinner. 

Enda verre gikk det da Aftenposten skulle kåre Årets osloborger. Muslimen Mohsan Raja fikk prisen for sin innsats da mottaksapparatet for flyktninger var nede i knestående på grunn av ekstraordinær pågang. Det viste seg at Mohsan hadde uttrykt meninger om kvinner og homofile som ikke var helt stuerene. Moralen er altså at hvis du gjør en ekstraordinær innsats på et felt, må du ha plettfri bakgrunn. Ihvertfall hvis det ikke skal bli reaksjoner i ettertid.

Slik er det også i andre sammenhenger. Gamle historier dras frem som argument for at folk ikke kan gjøre det dem gjør ell ha de meningene dem har. Det er ikke rom for å forandre mening. Se på Jens Stoltenberg, tvert han ble generalsekretær i NATO ble hans gamle syn på alliansen dratt frem. Her på Oppdal stemte en lokalpolitiker mot at snøscootertraseer skulle utredes. Da ble det raskt dratt frem at han hadde vært på heliskiing.

Selv har jeg aldri blitt nominert til noe som helst. Og det er jeg glad for. For uansett hvilken pris jeg kunne nomineres til, ville det vært noe i fortiden min som kunne slå tilbake og brukes mot meg. Hvis det ikke blir opprettet en pris for årets svettlabb eller årets rasshol. Begge uttrykkene er negativt ladet i mange sammenhenger, men i den rette maskuline settingen er de begge det nærmeste en i slike settinger kommer en kjærlighetserklæring.

Nå faller jeg ned på at det beste for meg hadde vært å bli Årets rasshol. For da har en en utrulig bred appell. Både blant meningsmotstandere, analentusiaster, homofile, heterofile machomenn og små barn. I tillegg til de få som er enig med meg naturligvis.

Jeg kan ikke bli årets rompe. Til det er jeg for gammel og nedsigen. Dessuten vil jeg ikke bli forbundet med noen higen etter et kroppsideal. For en fin akterdel er ei rompe, mens de fleste av oss har ei ræv.

Selv syns jeg at jeg er Årets rasshøl 2015. Det kler meg best.