Strøtanker fra en voksen mann som ikke har gitt opp å følge med i utviklingen, men som likevel stiller seg selv og andre mange spørsmål om hvor vi er på vei!
På årets siste dag vurderte jeg tidligere i dag å ta dobbel dose blodtrykksmedisin. Det koker bokstavelig talt snart over av irritasjon og sinne over hvor folk har fokuset sitt. Attpåtil skjer dette den dagen ryggplagene mine, som satte inn siste arbeidsdag før jul, ser ut til å slippe taket før jeg om et par dager er tilbake i arbeid. Snakk om å få uttelling for feriedagene. Eneste positive er at jeg fikk bruke frikortet i helsevesenet jeg fikk like før jul.
Nei, det er ikke noe verdensproblemer jeg irriterer meg over. Folk gir stort sett faen så lenge de kan velte seg i ribbefett, pinnekjøtt, lutefisk, kalkun og lovlige rusmidler, kaste plast, kaste mat, kjøre bil, utrydde ulv, så lenge de kan trøste seg med at problemene er så store at spiller null rolle hva du selv, nordmenn, ja sågar vi hvite, kristne gjør. Det er så mange kinesere at de må skjerpe seg først.
Da er det for mange viktigere å engasjere seg i hvorvidt det heter godt nytt år eller godt nyttår. Det er viktigst å løse I-landsproblemene.
Og ikke nok med det, eksperter uttaler seg også om når vi skal slutte å si god jul, når det heter gledelig jul og når vi skal begynne å komme med hilsener for det nye året. I en avis var det til og med på minuttet. Klokka 11.59 på en eller annen dag skulle skifte skje. Dessuten er det spørsmål om vi skal slutte med gode ønsker 5. eller 6. januar. Alt skal reguleres ser det ut til. Alt som ikke er viktig.
For å ikke være uhøflig velger jeg å ønske alle, fra hun som selger =OSLO til Donald Trump, lykke til i 2018.
Men mest til førstnevnte av de to. Og alle som befinner seg et sted mellom de to.
Så får jeg komme tilbake med MINE ønsker for 2018 når jeg blir i bedre humør.
Jeg sliter litt med overskrifta. Som en forholdsvis veloppdragen mann som unngår å bruke tabuord i det daglige språket, er det veldig vanskelig å bruke det i en overskriften på et innlegg som kan leses av alle med tilgang til internett. Men noen ganger flytter også jeg egne grenser.
Jeg kjenner en dame som hadde lignende vegring for å ta ordet pule i sin munn. Hun måtte rett og slett øve seg for å kunne si det på en naturlig måte uten å føle skam. Derfor angrep hun problemet med å øve seg i nærvær av folk hun følte seg trygg på. Det var nemlig nødvendig, følte hun, å kunne si pule i nærvær av sine kvinnelige kolleger på jobben. Om det var noen med lange ører i nærheten av oss når øvingene pågikk, ga det sikkert mat til samtaler i andre fora...
Det hersker overhodet ingen tvil om at en del av det som har kommet frem i lyset i forbindelse med #metoo og de beslektede kampanjene er forkastelige hendelser. Jeg er imidlertid også opptatt av det omdømme vi menn har fått som følge av den senere tids avsløringer. Som jeg skrev tidligere, er det ikke bare menn som står for uønsket adferd i dagens samfunn. Men det er vi menn som må ta støyten, som blir stigmatisert og som må forsvare oss. Mitt forrige innlegg i sakens anledning ble lest av mange, faktisk var det en del damer som bekreftet mine inntrykk, men det har lite gjennomslag. Jeg står nesten alene i å fronte denne vinklingen.
Gjennom i hele mitt liv å ha arbeidet med ungdom og etterhvert barn, kan jeg ikke unngå å se at kjønnsrollene forandrer seg. I takt med likestillingen, som jeg i utgangspunktet er tilhenger av, ser jeg at jenter/kvinner har tatt igjen gutter/menn og på svært mange områder passert oss.
Nå har Davy Wathne sluttet i TV2. Davy er en eldre mann fra en annen tid. Slik som mange av oss andre. Vi har levd i en tid der tonen har vært direkte og røff. Ikke alle taklet det like bra, men for mange av oss har det vært slik vi ville ha det. Og vi har ikke fulgt med i tiden. I møte med yngre, både kvinner og menn, faller vi gjennom. Den tonen vi har, faller ikke alltid i god jord.
Jeg gikk gjennom mine 14 år og 6 lange repetisjonsøvelser i Forsvaret det mange tror var en god skole. Og det var det, men ikke på den måten mange tror. Jeg var i grønne klær akkurat i den perioden de første kvinnene gjorde sitt inntog i stridende avdelinger. Det var ikke lett å vite hvordan vi skulle ta dette. Derfor ble en del av oss til og med sendt på kurs. Ingen skal si det ikke ble tatt på alvor. Og jeg lærte for første gang om det som er sentralt i #metoo-kampanjen, at menn i maktposisjoner kan utnytte denne til noe den ikke skal brukes til. Og vi lærte litt om trakassering, men verden var ikke kommet så langt som i dag, litt røff språkbruk ble ikke nevnt som et problem. Antagelig regnet kursholderne, som korrekt var, med at vi forholdvis veloppdragne modererte oss i kvinners nærvær. Dette er tross alt 36 år siden.
Litt moro ble det likevel ut av det. Og ikke minst innovasjon.
Når vi lå ute i telt, var det viktig med gode rutiner for kroppslige funksjoner. Det ble opprettet latriner, det var fast plass for pissegrop. Sistnevnte var to skritt frem og to til venstre for teltåpningen.
Under en vinterøvelse, der det for første gang tjenestegjorde en kvinne i bataljonsstaben, var jeg på et møte på kommandoplassen. En venn av meg var stabstroppsjef og hadde ansvaret for å opprette og drive kommandoplassens mange forskjellige funksjoner.
Da jeg ankom, dro han meg og noen andre til side for å vise oss hvordan han hadde løst problematikken med pissegrop. To skritt foran og til høyre for teltåpningen var det montert en slange med trakt på toppen i passende høyde for at damer kunne pisse stående. I tillegg var det satt opp skilt med damer til venstre og herrer til høyre. Vi moret oss kostelig over påfunnet, hvorvidt det ble tatt i bruk, vet jeg ikke. Vedkommende dame nådde forøvrig langt i Forsvaret.
Litte visste imidlertid Tom om at ideen hans over 30 år senere ble videreutviklet til produktet som er avbildet nedenfor...
Denne sketsjen med Trond Kirkvaag som sutrer over å få pule når han opprinnelig ikke fikk, kan tjene som innledning til neste historie.
En kar jeg kjenner godt var sjef for en av skolene i Forsvaret da de for første gang hadde to kvinnelige elever.
Den gang var det viktig med godt omdømme, både for kvinner og menn. Plettfri og moralsk oppførsel var en del av det å være militær leder. Promiskuøs oppførsel ble sett ned på og likestillingen var ikke kommet lenger enn at slik oppførsel var verre for kvinner enn for menn.
Den ene kvinnen var nærmest et dydsmønster, den andre det stikk motsatte. Hun tok for seg av medelever og andre tilgjengelige menn som raskt skapte rykter. Og det var praksiser som vi den gang knapt hadde hørt om, og langt mindre prøvd. Hennes venninne og medelev syntes dette var så problematisk at hun varslet sjefen.
Sjefen kvidde seg naturlig nok for hvordan han skulle ta opp saken, dessuten var det knyttet litt prestisje i å få disse to damene gjennom utdannelsen. Løsningen ble å innkalle begge damene til en samtale på teppet til sjefen. (Militære sjefer på et visst nivå hadde den gangen teppe foran skrivebordet, korreks hos sjefen ble benevnt som å måtte møte på teppet)
Nøyaktig hvordan samtalen forløp vites ikke, men da problemet med den enes promiskuøse oppførsel ble tatt opp, kom svaret som gjorde at sjefen fikk problem med å ta samtalen videre:
- Jammen, æ like å pule.
Ikke vet jeg om TV2-sjefen eller Jonas Gahr Støre fikk lignende reaksjoner når de nylig måtte samtale med sine undersåtter om problemene. Det tror jeg ikke. Og jeg tviler på hendelsene er sammenlignbare. Davy har nok rett og slett vært grov i kjeften, Trond har nok vært i overkant glad i damer og vært gjennomført klossete i sin forsøk på sjekking.
Klossete sjekking er noe vi alle har sett. Jeg kjenner flere menn som blir innpåslitne i en grad som gjør meg flau på deres vegne.
Dessuten ser jeg det nesten hver dag i arbeid med de unge. Når guttene skal baske ei jente ned i snøen for deretter å føre snø innunder klærne ved halsen, er det alltid den jenta de har et godt øye til som blir utsatt for plagingen.
Selv har jeg som nevnt i mitt tidligere innlegg, fått høre fra en dame at jeg tafset for lite.
La oss, før det går for langt, besinne oss. All oppmerksomhet er ikke overgrep. Og uønsket adferd kommer fra begge kjønn. Selv om jeg vet at menn fortsatt er overrepresentert innen tafsing og griseprat og klossete tilnærmelser. Jeg vet ikke hvordan situasjonen i Forsvaret er nå, men jeg tror god oppdragelse og kursing sammen med bevisstgjøring er veien å gå.
Og jeg er glad mitt tilfelle av å gå over streken forlengst er foreldet. Jeg husker det, fordi det fortsatt gir meg snev av dårlig samvittighet. Heldigvis snakker jeg innimellom med denne damen, og hvis hun følte seg trakassert, skjuler hun det godt. Faktisk tror jeg det bare er jeg som husker det. Eller er det bare en drøm?
Jeg klappet nemlig på Oppdals desidert fineste rompe da jeg midt på dagen og midt i sentrum gikk forbi eieren av denne.
Da første uttaket til Ol 2018 nylig ble offentliggjort skjer det igjen, lille Dovre med 2700 innbyggere har 5% av de forhåndsuttatte. Skulle Oslo hatt tilsvarende uttelling ville de hatt over 40 deltakere klare for Pyongyang, Oppdal ville hatt 5. Oppdal har ingen, Oslo noen få tiltross for at mange idrettsutøvere flytter dit. I Ol i Sotsji 2014 var det også to fra Dovre med, i tillegg til to lesjinger som hadde lagt grunnlaget sitt i Dovre ved å være medlem i Dombås I.L. og gjort mye av treningen sin på Dombås skiarena.
Faksimile fra Vigga
Tilfeldig? Neppe, jeg tror ikke på slike tilfeldigheter. En gang, ja, men historien gjentar seg. Og en ytterligere eliminasjon av tilfeldigheter er det faktum at de to som nå er uttatt, ikke var med til Sotsji i 2014. Og ikke nok med det, de to forhåndsuttatte deltar ikke i trauste idretter som langrenn eller alpint. Å være dovring er ikke som mange tror noe traust og bakoverlent, disse to deltar i de mest ungdommelige og innovative idrettene på det olympiske programmet, freeski og snowboard.
Dovre har en spesiell plass i historien. Fra kong Nor som ifølge myten var den første som samlet Norge til et rike, via Harald Hårfagre som bedre dokumentert gjentok nasjonssamlingen mange generasjoner senere og som hadde sin oppfostring i Dovre, videre med Eidsvoldsmennene som sverget enighet og trosskap så lenge Dovre besto og til tyskernes angrep på Norge i 1940. Også Tyskland forsto Dovres betydning og forsøkte tidlig å få kontroll der.
Jeg har bodd lenge i Dovre og har fortsatt mitt daglige arbeid der. Det trives jeg med, men har alltid hatt et litt kritisk blikk på mye av det som skjer. For alt er ikke bare idyll. Dovre sliter med det meste av det utkantene ellers i Norge sliter med. Befolkningsnedgang, butikk-død, nedleggelse av arbeidsplasser, forgubbing, manglende enighet i det næringslivet som er, og ikke minst en befolkning som er pessimister til utviklinga. Viljen til å lete etter det positive og de lyspunktene som kommer til tross for høye kommunale avgifter, eiendomsskatt og fraflytting, mangler hos mange av mine venner i Dovre.
For det er ikke bare innen idrett Dovre markerer seg. Også annen kultur stå sterkt. Da Sparebank1 Lom og Skjåk skulle dele ut talentstipender til kulturutøvere i alle seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal, var det 40 utøvere som fikk stipend. Men de tre stipendene på 50 000 kroner gikk alle til Dovre.
Per Anders til venstre, Marie til høyre. (Billedutsnitt fra GD)
Johanne fikk nok en anerkjennelse for sin skiferdighet, mens organist Per Anders Håvelsrud og danseren Marie Olsen Bye var de to andre. Alle tre går sine egne veier. Johanne kunne blitt en av mange skiskyttere eller langrennsløpere med suksess, Per Anders kunne valgt et mer trendy instrument. Men de velger sin egen vei. Per Anders som for eksempel midt i sommerferien for noen år siden sendte meg en forespørsel om jeg hadde Ibsens skuespill Når vi døde våkner. Nerdete og utenfor hovedveien. Johanne som var vel etablert i ski- og skiskyttermiljøet, velger bort dette for i stedet å jibbe sammen med gutta. Marie som trosser leserinnlegg mot amerikanisering av kulturen, danser Hiphop selv om hun sikkert kunne blitt en vinner i springar på Landskappleik.
De står for sine valg slik Kong Nor, Harald Hårfagre og Eidsvoldsmennene gjorde før dem.
Og Johanne er i tillegg nominert til idrettsgallaen. Og når jeg ser videoen fra hennes slopestylerun i X-games skjønner jeg hvorfor. Så lett og selvfølgelig som hun gjør det umulige på ski er jeg glad jeg er så gammel at ingen forventer jeg kan kopiere slik skikjøring om jeg skulle nevne at jeg er brukbar på ski.
Alt dette kommer ikke av seg selv eller tilfeldigheter. Dovre kommune har støttet frivilligheten på en måte som innimellom har høstet kritikk. Fordeling mellom idrett og annen kultur er stadig diskusjonstema. Men tydeligere bevis på at det har virket, finner du ikke.
Så dovringene kan gå 2018 i møte med hevet hode, optimisme og stolthet. Dere har fått det til. Og jeg kunne uten problem skrevet to innlegg til om suksesshistorier i Dovre.
God jul til alle venner og uvenner i Dovre.
Denne helvetes oppdalingen beundrer det dere har fått til
Det har i morgentimene kommet litt snø. Tørre og fine opp mot 50 cm nysnø. Kald og lett og fin å se på. Flott å kjøre på ski i. Lett å måke. Tetter ikke snøfresen. Du kan til og med kjøre bil på ubrøyta veg. Da kommer den opp og over panseret.
Akkurat slik snø vi drømmer om. Slik den alltid var før. Slik den sjelden er nå.
Og folk priser den. De aller fleste liker slik snø. Særlig nå inn mot jul er den prikken over i'en for å skape stemning. Julestemning.
Etter å ha brøytet ferdig, med traktor og spade, forviller jeg meg inn på sosiale medier. Da kjenner jeg at loop-recorderen min får noe å jobbe med. Kanskje ringer de snart fra St.Olavs hospital og lurer på hva som skjer. For jeg lar meg irritere. Ikke bare irritere, jeg blir så innst inni helvete forbannet.
Og vurderer igjen å fjerne en haug med venner på Facebook. Blokkere dem på Twitter, fjerne dem i alle fora. Slik jeg en gang gjorde med de mest hatefulle innvandringsmotstanderne.
"Sjå snø'n hainn ligg, så fin og kvit"
PUDDER!!!!
Med en dose velvilje, en mye større dose enn den jeg er i besittelse av, kan snøen som sist kom på Oppdal, under tvil benevnes som pudder. Men i takt med eksplosjonen av nye toppturentusiaster, de som har investert i skibestigningsutstyr, for det er så dyrt at det er en investering, har begrepet pudder totalt mistet sin betydning som betegnelse på snø. I påska i fjor var det i følge mange, pudder overalt. Jeg var også på ski, men så ikke noe i nærheten. Pudder har rett og slett blitt en betegnelse på all snø som ikke er bearbeidet av prepareringsmaskiner og hvor skiene dine setter spor.
"Av og til er en cm nok" synger Anne Grete Preus. For den nye generasjonen på skibestigningsutstyr er det mer enn nok til at de skryter på seg løssnøkjøring. Strengt tatt vet de ikke at det heter skibestigningsutstyr heller, de har randonnée eller bare rando. De er ikke engang på skitur, de er på rando i denne puddersnøen sin. For en som debuterte på slikt utstyr i 1983, blir historieløsheten nesten ikke til å bære.
Så jeg vurderte å fjerne venner og følgere på sosiale medier etterhvert som de skrev pudder om løssnøen. Heldigvis kan jeg skrive av meg frustrasjonen ved tastaturet. For hvis jeg skal fjerne både hatefulle innvandringsmotstandere og de som kaller bittelitte grann løssnø pudder, ja da blir jeg veldig venneløs. Fjerner jeg også dem som kaller tyrolertravers for zip-line, nærmer antallet venner seg null. Og nå kjenner jeg blodtrykket stige igjen, retteprogrammet tror tyrolertravers er feil, mens zip-line går rett hjem...
Kanskje jeg skal ta meg en tur i nysnøen? På skibestigningsskiene mine? Sette opp en enkel tyrolertravers og kjenne tilfredstillelsen av å vite noe nesten ingen annen vet?
