Min ypperste motivator, Kjolesenteret på Hoff på Toten

Motivasjon for å gjøre noe ekstraordinært kan finnes på de utroligste plasser. Og jeg henter inspirasjon og motivasjon på merkelige måter. Sterkt på min liste over motivasjonskilder, står Kjolesenteret på det knøttlille tettstedet Hoff på Toten. Der står det en nesten 1000 år gammel kirke, akkurat nok hus til at fartsgrensen gjennom stedet er 50 km/t og et kjolesenter. Uten denne utpregede nisjebutikken ville jeg aldri lagt merke til, eller i det hele tatt husket stedet.
Nå er ikke jeg noen stor forbruker av kjoler, allikevel har denne butikken en egen plass i hjertet mitt. Nei, jeg har faktisk aldri vært inn der.

Starten på min kjærlighet til Kjolesenteret skriver seg fra en juninatt for ca 40 år siden. Som deltaker i Den store styrkeprøven på sykkel fra Trondheim til Oslo, kom jeg en ufyselig, regntung natt syklende over Toten. Med femdelt rett blokk bak(13-18) hadde jeg slitt hardt på turen, og på småveiene over Toten hadde jeg ingen aning om hvor jeg var.
Hvorfor jeg kom der på natta husker jeg ikke sikkert, enten hadde vi det året startet på kvelden og jeg syklet fort, eller jeg hadde startet tidlig på dagen og syklet veldig sakte. Begge alternativene er sannsynlige i min historie. Hitorie fordi jeg ikke uten å møte motstand kan skrive om min karriere. Men ettersom jeg er en frontfigur i bevegelsen med mottoet "Jo eldre jeg blir, desto bedre var jeg", heller jeg til at jeg hadde syklet fort fra Trondheim til Toten.

Men jeg var tom for krefter, kald og med motivasjon lik null for å sykle de siste 100 kilometerene. Tankene var gjennomført negative til hvert eneste tråkk som sto igjen. Og de 5 kilometerene opp Gjelleråsen syntes som et uoverkommelig hinder på veien mot Valle Hovin. Jeg hadde allerede begynt å regne i hode på alt som vi i dag har computere på sykkelen til å gjøre. Regnestykker jeg ikke likte, men som allikevel fikk meg flere kilometer fremover.

💗

Så kommer jeg til Kjolesenteret og begynner å tenke totalt forskjellig fra hva jeg har gjort etter Lillehammer. Hvordan er det mulig å drive en så smal butikk på et så lite sted? I vinduet hang det kjoler på rekke og rad.
Og i etterkant er det enda mer utrolig. For ingen hadde så langt tenkte tanken på internett og handel der. Riktignok lærte jeg noen år senere at det var noe som het Festiviteten, eller "Teten på Toten". Kanskje var det vanlig å bruke kjole der? Men det visste jeg heller ikke noe om der jeg satt på min Gitane med Reynolds 531 rør og full Campagnolo Record, forbundet med asfalten via Mavic felger og pariserdekk fra Vittorio.
Jeg spekulerte på dette helt ned til Minnesund, uten å merke at jeg samtidig spiste kilometer og mil.

Omtrent slik var sykkelen min.

På Minnesund kunne jeg lett ha brutt. Derfra var det lett å få skyss, enten til Oslo eller hjem.

Men kunne Kjolesenteret drives på Toten, noe som burde være umulig, skulle jaggu jeg klare å sykle til Oslo. Og det gorde jeg. Til en iskald dusj på Valle Hovin. Men det siste er en annen historie.

I helga som var, fulgte jeg en sprek gjeng som syklet rittet fra bak rattet i en Skoda. Og da kunne jeg for første gang stoppe og ta bilde av dette vidunderet av en butikk.

💖💖💖

En eller annen gang i livet skal jeg innom denne butikken. For den kommer nok til å leve til evig tid. Og jeg håper at jeg da kan få rede på hvordan dette er mulig.

Og jeg skal kjøpe meg en kjole. Til meg selv. 

💗