Når en spade ikke er en spade, og en penisforlenger blir en penisforminsker

Penisforlenger er et ord som som har kommet inn i språket sammen med vår foreløbig økende velstand. Et raskt nettsøk viser at penisforlenger er noe du kan kjøpe på Kondomeriet og lignende butikker, men i det daglige har det blitt en betegnelse på unødig dyre biler, motorsykler, båter, klokker, verktøy og alt mulig annet menn kan finne på å kjøpe for å imponere og vise frem at de er en ekte alfahann.

Nå har livet forlengst lært meg at de som i hovedsak imponeres av slike gjenstander, er andre menn. Når man da ikke er økonomisk bemidlet til å kjøpe disse moderne symbolene for å imponere andre menn, passer det godt å være heteroseksuell.

Noen ganger finner imidlertid også jeg ut at jeg skal pynte meg litt for imponere andre menn. Mannlige kolleger og mannlige venner blir den naturlige målgruppen. Disse menn i min nærmeste krets som pynter seg med biler, traktorer, firhjulinger, geværer, verktøy osv. Hva skulle jeg velge?

Øverst spaden som også imponerer damer, nederst min nyeste som faktisk fungerer.

Uten å egentlig ta valget, falt valget ned på en spade. Ikke en sånn spade du graver grøft med, men en snøspade til ha i sekken. Vinterstid har jeg med en sånn minst fire dager i uka, og jeg treffer stadig andre menn som lar seg imponere.

Spaden fra Rottefella, den gangen en spade var en spade.

Jeg kjøpte for ca 15 år siden en spade fra Life-Link. Den brøt radikalt med den gamle og hederskronede spaden fra Rottefella, som i bunn og grunn bare egner seg til å finpusse taket i en snøhule med. Moderne materialer og friske farger gjorde sammen med avtagbart og forlengbart telskopskaft, at denne spaden fra Life-Link var en åpenbaring. Fasongen var slik at den øste løssnø bedre enn en middels snøfreser, og det var livstidsgaranti på den. Altså lå alt til rette for at dette var den siste gangen i livet at jeg kjøpte turspade.

Dessuten imponerte den damer!
Ei utmerket venninne av meg, hun er forøvrig vel etablert med mann og barn, skulle på en sånn festlig greie ute i snøen like etter at jeg kjøpte denne spaden. Hun spurte så meg om jeg hadde en turspade å låne henne, og da jeg tok frem spaden var det lite tvil om at hun syntes den var fin. Og den dominerende historien fra festen i etterkant, er at spaden til Arne ble bedre passet på jo høyere promillen ble. Og prisen jeg hadde betalt, kom opp i adskillige tusen.

Etterhvert forsvant gleden over spaden. Den var alltid på salg, den bøyde seg, riktignok uten å brekke, ved belastning, og nektet plent å penetrere hard snø. Det eneste den kunne brukes til, var altså å øse sukkersnø.

Derfor måtte ny spade anskaffes. Og når slikt utstyr skal anskaffes, er det unødvendig å orientere seg på forhånd når man bor på Oppdal. På Vertical Playground, eller VPG som butikknavnet normalt forkortes til, finns både utvalget og ekspertisen. Det er en av de få butikkene der betjeningen har mer peiling enn meg, og de er i tillegg hyggelige. Så ny spade ble kjøpt, og for en åpenbaring den ble!

Den er dårligere til å øse løssnø med, den har ennå ikke imponert noen dame, men gutta på tur ble misunnelige. Sylskarpt blad, lett vekt, antiskli på skaftet var detaljer som ble kommentert og beundret. En kollega som ikke er så godt utstyrt, fikk låne min gamle spade på permanent basis.

En dag kom han og leverte tilbake spaden han hadde fått lånt. På fødselsdagen sin hadde han fått det han ønsket seg, ny spade. En spade fra NOBRAND med stygg farge, ubrukelige finesser og ubrukelig fasong, Så når han kom med den, og håpet på misunnelige blikk fra meg, dissekerte jeg den, og fjernet enhver glede over gaven.

Så siste dagen før påskeferie skjedde det noe. Jeg satt som vanlig med en kopp kaffe og filosoferte over livet da min kollega et kvarter før normal tid gledestrålende kom på jobb. Han lo like mye som han smilte, og kastet til meg påskenummeret av Opdalingen.

Spaden min var på salg! VPG hadde altså tatt seg den uhyrlige frihet og lagt ut spademodellen jeg stolt har båret i ryggsekken på salg. Til 299,-!!!! 

Når prisen for mitt vellykkede statussymbol og penisforlenger ramler til under 300 kr, blir gleden borte. Nesten som om den skulle vært kjøpt på Felleskjøpet eller i verste fall på Biltema.

Jeg vet litt om hva som rører seg innen finansnæringen. Der er regelen at den som har mest til slutt, har vunnet. Og penisforlengeren fremfor noe er bilen. Der er Tesla for billig. Regelen er at bilen ikke duger dersom den kan kjøpes for under 1,5 millioner. Ny eller brukt. I det øyeblikk du kan kjøpe tilsvarende bil som den du har til under 1,5 mill, er bilen din verdiløs både som statussymbol og penisforlenger.

Slik er det også med snøspader. Jeg sliter dem ikke ut, men det kan se ut som om jeg ikke har kjøpt min siste. 

Det er for viktig å la dem rundt meg ha noe å strekke seg mot. Og jeg tror jeg har funnet rette modellen. En modell jeg ikke viser frem før på første tur neste vinter.

Kan man kjøpe noe med garanti om at det ikke kommer på salg?

God påske!

Hvorfor vil ikke damer sprike?

Tittelen kan av enkelte oppfattes som spekulativ, og dere som fattet interesse på det grunnlaget kan avslutte lesingen nå.

Det jeg vil drøfte i dette innelegget er kvinners hang til å få oss menn til å bli mer kvinnelige. Greit nok, vi menn skal ta oppvasken, lage middagen, vaske tøy, stryke tøy, trille ungen, ha fødselspermisjon, underkaste oss kvinnelige sjefer, strikke, sy, hekle, vise omsorg og sitte når vi tisser.

Men nå skal vi altså tvinges til å sitte med beina samla!

Gjør vi ikke det risikerer vi å bli snikfotografert og hengt ut på diverse nettsteder. Og vi skal innpodes at dette er så galt og usømmelig at vi aldri mer kan sitte naturlig. For naturlig er det uten tvil å sitte med beina sprikende lett til siden. Og jo lavere stol, jo større vinkel mellom lårene. Allerede som barn lærer vi, og venner oss til, å sprike når vi sitter på potta. Og moderne potter er til og med utformet slik at det blir umilig å sitte der med lårene samlet.

Men på et eller annet tidpunkt har kvinner lært å sitte med beina i kryss eller med knærne tett sammen. Jeg har, tro det eller ei, sett kvinner sitte på toalettet. Og de sitter med tett samlede lår. At det spriker nedenfor knærne, får så være. Men hvorfor sitter de sånn når det er unaturlig?

For det stopper ikke der. Når de kjører bil, kjører de med lårene tett sammen. Jeg har sittet på med mange damer, til og med slike som ikke akkurat er berømt for å være dydige, men bil skal de kjøre med samla ben. I går prøvde jeg å kjøre de vel så 80 kilometrene fra Oppdal til arbeidsplassen med lårene sammenklemt. Etter 2 km ga jeg opp. Hadde jeg fullført distansen, ville jeg ikke vært gangbar i dag, kanskje til og med sykemeldt.

Men nå er det krefter blant damene som uvisst av hvilken grunn, skal ha oss menn til å gjøre det samme. De henger oss ut:

Hvorfor? Føler de at de har inntatt alle bastioner som betyr noe, men fortsatt leter etter måter å dominere oss menn på? Kvinnelig hersketeknikk?

De som kjenner meg, vet at jeg er tilhenger av likestilling. Men når likestillingen har gått så langt at vi menn blir den undertrykte part, har det gått for langt. Og de skal få kamp.

Heldigvis finns det unntak. Og ikke hvilket som helst unntak. Selveste statsministeren sitter som en skikkelig kar.

Hvis hetsen fra dere damer ikke stopper, eller dere kommer med en forklaring så god at jeg kan kjøpe den, har jeg kommet til følgende konklusjon:

Jeg stemmer Høyre ved neste valg!

Afterski? Ikke nå lenger...

Sosiale medier ble i går tapetsert med bilder av blå himmel og hvit snø. Ihvertfall i min begrensede krets nevnte medier var det enda flere enn normalt som nøt godværet. Alt fra fotturer til toppturer med blanding av klatring og skigåing hadde min krets vært ute på.

Lite snø opp mot Kinnpiken

Og jeg var på ski helt alene. Noe som er helt optimalt for meg etter en arbeidsuke sammen med masse mennesker i alle aldre. Selv om jeg har hyggelige kolleger, hyggelige gjestekolleger og for det meste helt fantastiske elever, er det ikke til å stikke under en stol at det for meg er aller mest hyggelig på tur i eget selskap. Da har jeg ikke ansvar for annet enn meg selv, kan stoppe når jeg vil, gå så fort eller sakte jeg vil, og tenke i fred.

Ikke så blå himmel mot Snøhetta, sola kommer inn fra venstre.

Stort sett tenker jeg lite. Jeg prøver heller å undre meg. Undre meg over livet og hvorfor verden er som den er. Noen ganger prøver jeg til og med å forstå, men det er vanskelig for en enkel landsens gutt.

I perioder av livet har jeg vært kvalifisert for finalen i norgesmesterskapet i afterski. Også i grenen som kan kalles langdistanse afterski. 12 timer afterski har gått greit. Også gjentagne dager har vært gjennomført uten andre problemer enn at behovet for dagskort har minket etterhvert.

Men det er andre tider nå. Det optimale for meg er å kjøpe tretimers heiskort, kjøre disse tre timene i bakken, kanskje avbrutt av en kaffekopp, for deretter å ta en heisnær topptur. Og når jeg kommer ned igjen er afterskien i ferd med å avslutte.

Trollheimen

I strålende marsvær gikk jeg i går på Blåøret. Ikke på Blåørpiken som de fleste tror er Blåøret, men på selve Blåøret som er en meter høyere. Fra toppheisen i Stølen til Blåøret er det 3,5 km og 350 høydemeter, hvilket gir gjennomsnittlig 10% stigning. Det er overkommelig både opp og ned på langrennski. Men cruising ned igjen på mer solid utstyr er bedre. I tidligere tider kunne man snørekjøre bak tråkkemaskin inn, men dette er det slutt på. Og selv om jeg gjorde dette mange ganger da jeg var sprekere enn nå, savner jeg det ikke.

Blåørpiken sett fra Blåøret

Jeg gikk sakte innover i går. Stoppet ofte for å ta bilder av blå himmel og hvit snø. Hadde nesten to kilo speilreflekskamera med meg, og hadde til og med husket polariseringsfilter. Da blir det litt forstemmende å komme hjem og sjekke facebook og instagram der folk hadde tatt vel så fine bilder med mobilkamera. Imidlertid er det lettere å ta en pause når jeg kan kamuflere det med å fikle med et stort kamera. Eneste ulempen er at det ikke finnes selfiestang til slike kamera. Joda, jeg har stativ og fjernutløser, men det får være måte på fikling også...

Selfie med speilrefleks

Oppe på toppen slet jeg igjen med drillen. Her skulle jeg skifte ulltrøye, skifte hansker, justere stavreim til tykkere hansker, finne frem goggles, legge bort solbrillene, skifte lue, skrive i boka, ta noen bilder, ta selfie, ta av feller, sette inn stiv pløse i støvlene, sette bindinger og støvler i kjøremodus, fylle på litt karbohydrater og væske, samt flytte kamerabag fra mage til ryggsekk og snakke i telefonen. Alt dette uten å miste skiene som for å spare vekt ikke har skistoppere. Det eneste jeg klarte uten problemer var å gjøre alt dette uten å ta av skiene. Ellers var det rot og mangel på struktur. Heldigvis hadde jeg god tid.

Mitt spor er det fineste

På turen ned kunne jeg flere ganger stoppe og beundre sporet mitt. Og selv om mange hadde lagt spor før meg, var mitt spor det fineste.

Vel nede igjen, sjekket jeg en app på min generiske iPhone som fortalte at jeg hadde vært oppe i 68 km/t, noe som forteller meg at jeg begynner å bli tryggere på mine lette og korte ski. Samt at jeg kanskje i fremtiden bør ta med meg hjelm også på lettere toppturer.

For skader jeg hodet, blir det kanskje vanskelig å tenke.

Da må jeg kanskje gå på afterski igjen.

Husker du?

I natt ble jeg sittende oppe litt for lenge igjen. Årsaken var et program på fjernsynet, ja for det heter vel fortsatt fjernsynet? Og det er ikke første gangen at dette nymotens fenomenet som blir benevnt som Gullrekka blir avløst av et program jeg bare må se. Attpåtil på NRK1, kanalen som fortsatt er mitt foretrukne underholdningsmedium. Andre kanaler brukes bare til noen ytterst få enkeltprogrammer, NRK1 brukes også som bakgrunnsselskap.

Jeg husker veldig godt 45 år tilbake. Da hadde NRK monopol og valgmulighetene var derfor ikke tilstede. Alle måtte følge med på nyhetene, Paradise hotel var ikke noe fordummende alternativ for dem som ikke ønsket å vite hva som foregikk i verden. Og vi utvidet horisonten med finsk fjernsynsteater, og Jon Herwig Carlsen ga oss ukentlig tre minutter med oppdatering på ishockey.

Smørsimen 1 og 2.

 Og bestefar så på Husker du. Ja ikke bare bestefar, det virket som om alle født før 1945 ble fenget av dette programmet som for meg var det første programmet i en lang rekke jeg vurderte som ytterst fordummende. Ivar Ruste, Odd Grythe, Børt Erik Thoresen med flere, sang gamle svisker med tekster om måneskinn og kjærlighet. Og jeg som var 14 år da serien startet, og 28 år gammel da programmet etter 130 sendinger ble avsluttet, lot meg opprøre over at den totale tomheten jeg opplevde ved å se på dette.

Nå, 30 år senere, sendes endelig programmer jeg kunne etterspurt den gangen. I natt var det en film med The Who. Det har tidligere blitt sendt filmer og konserter med andre gode band, ja til og med Rolling Stones har ved flere anledninger fått sendetid rundt midnatt mellom fredag og lørdag.

Heldigvis er disse bandene fortsatt mine favoritter. Og jeg som aldri koser meg, er helt oppunder kos når jeg ser disse gamle heltene. Når Pete Townshend trakterer gitaren på en måte som i tillegg til å skape godlyd, ville gitt ham verdensmestertittel i luftgitarspilling, er jeg direkte lykkelig. Se videon der de spiller Baba O'Riley. Hva han gikk på av stimulanser i den eldste versjonen, der også Keith Moon er med på trommer, er uavklart, men den gode Pete er fortsatt still going strong.

Still going strong er jeg også. I egne øyne ihvertfall. Men innimellom begynner jeg å undre meg på om at det skyldes dårlig selvinnsikt. For jeg syntes aldri de som sverget til Husker du var spesielt still going strong. Og nå har jeg altså fått mitt eget Husker du gjennom disse mimreprogrammene på NRK.

Jeg er imidlertid glad jeg prioriterte The Who på NRK fremfor fremfor Katy Perry på Telenor Arena. Og at det aldri var noe tema.

8.mars og jeg ønsker meg veske fra Louis Vuitton

På selveste kvinnedagen er det helt på sin plass å prøve å tenke som en kvinne. Og for å ta den helt ut velger jeg å være 14 år gammel. Sur, blasert, fordømmende overfor bedrevitere som bloggere i 57-årsalderen, overbevist om at verden er til for akkurat meg, og bittelitt opptatt av den nærmeste fremtiden.

Hva ville jeg ønsket meg mest akkurat på kvinnedagen? Ville jeg vært opptatt av likelønn, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? Eller mangelen på kvinnelige toppledere?

Neppe. Jeg ville ønsket meg ei veske fra Louis Vuitton. Det er jeg 99% sikker på. Og jeg kunne spart, ofret andre ting og jobbet for å realisere ønsket. Og fordømmelsen fra andre over slik materiell tenkning hadde vært et krydder til opplevelsen. Å vite noe andre ikke forstår er en fullkommen følelse.

Nå er jeg usedvanlig sent ute med å kommentere disse veskene. For tre uker siden var det en het potet både i medis generellt og på sosiale media spesiellt. Ungjentene fikk ikke ha med seg sine dyre vesker inn på butikken i skolefri. Jentene var opprørte, og alle andre fordømte denne trenden med dyre vesker. Jeg lot meg også opprøre, men etter å ha tenkt meg om, gjør jeg ikke det lenger.

Hvis min research på nettet stemmer, koster disse veskene 2000-3000 kroner. Hva andre vesker koster, har jeg null peiling på. Men om jeg har 500 kr, regner jeg med å kunne kjøpe meg ei veske som rommer det jeg trenger å ha med meg. Sløsing av penger å kjøpe Luis Vuitton natuligvis, men følelsen av å ha noe med enestående kvalitet og design er for en del verd pengene. Og antagelig er disse veskene tidløse og holdbare.

Selv har jeg ikke noe forhold til håndvesker. Men jeg har hatt, og har fortsatt, forhold til mange andre ting. Og det å eie noe virkelig bra, er godfølelse. 

Jeg kjøpte i 1991 en blazer til over 4000 kroner. Den gangen fikk du en fin blazer på Dressmann for 500. Denne blazeren er i Harris Tweed, et ullstoff vevd på smale vevstoler på Ytre Hebridene. Blazeren har vært moderne og umoderne mange ganger de siste 25 årene. Den har vært brukt i omtrent alle tenkelige sammenhenger, mange kan ikke nevnes for andre enn de som var med. Og jeg har vært på skitur med den, kjørt telemarkssvinger ned bratte bakker den gangen man kombinerte skiopplevelsen med sosiale evenemanger. Og jeg kunne brukt den revejakt i England uten å skjemmes over antrekket.

Jakkestoff av aller,aller beste kvalitet.

Og ikke minst; jeg kunne hengt den inn i butikken igjen uten at noen kunne hevdet at den var brukt.

Slikt kunne jeg listet opp mye av, Jaguar i stedet for Granada, Liljedal skistaver i stedet for Skilom sine identiske til 2 kroner mindre i 1973, Landcruiser i stedet for Pajero på 80-tallet, Land Rover i stedet for Landcruiser på 2000-tallet, Lexus i stedet for Toyota nå, Arcteryx i stedet for Stormberg, Cho Oyo i stedet for Manaslu, Aclima i stedet for No Brand, osv, osv... Felles for alt er følelsen, objektivt sett ville jeg vært like bra, og noen ganger bedre hjulpet med det som ble valgt bort. Men da hadde jeg valgt bort den udefinerbare godfølelsen. En godfølelse som er verd de sydenturene jeg kanskje har forsaket for å få denne følelsen.

En helt annen diskusjon er hvorfor jentene er så opptatt av disse veskene. Og hvordan det har seg at så mange har råd til dem. Det er et sunnhetstegn at vi reagerer, det viser at svært mange av oss ser at vårt nåværende forbruk er både umoralsk og ødeleggende. Men vi kan ikke forvente at jentene tenker slik når vi i lang tid selv har tenkt slik. Mange reagerer fordi de ikke forstår godfølelsen disse veskene gir, og det fatter ikke jeg heller. Men jeg har kjøpt sykkelshorts til over 2000, det er det antagelig enda færre som forstår. Veldig mange av oss har nok slike preferanser, og mange av oss forstår ikke andre sine preferanser i så måte. Jeg har venner med motorsykkel til 200 000, eller bil til en halv milion, som syns det er vanvittig å kjøpe vanlig sykkel til 30 000.

Selv kjemper jeg fortsatt en kamp med fornuften om hvorvidt jeg skal kjøpe meg jakke fra Klättermusen til 7000,-. Selv om jeg har flere jakker som gjør jobben i fjellet under alle forhold. Men det vil i tilfelle være siste jakka jeg kjøper. Eller...

Selv om det virker usannsynlig, kommer det nok enda bedre jakker på markedet mens jeg fortsatt kan bruke slike.

Uten egentlig å ha bruk for det.

I går smakte jeg bollemus

Jeg har venner av ganske vidt forskjellige slag. Det eneste de har felles, er at de ser ut til å vokse fra meg. Og når de først vokser fra meg, er det ikke måte på hvor mye de vokser.

Siste året har et par av mine venner snakket nesten utelukkende om sau. Siden disse to også er blant mine nærmeste kolleger, ble jeg ofte sittende med en følelse av å være utenfor, eller følelsen var mer å bli holdt utenfor. I bedre tider var samtalene av en art som ikke engang kan gjengis på internett, men siste året har jeg sittet taus og hørt på saueprat.

Skjermdump fra Sauefolk

Så fant jeg på Facebook en lukket gruppe som heter Sauefolk, en gruppe jeg sendte søknad om å bli medlem i, og ble akseptert tiltross for at jeg liker ulv i norsk natur. Sauefolk er inkluderende folk, og takhøyden er stor. Og muligheten for å være oppdatert på sau, gjorde at denne gruppa ble den første jeg sjekket når jeg sjekket inn på Facebook. Nå kunne jeg endelig komme med intelligente spørsmål og kommentarer til mine to venner. Livet så et par minutter lyst ut, inntil begge to sluttet å prate om sau. Ihvertfall i mitt nærvær. Samtaleemnene ble igjen mer varierte, og jeg kunne bidra som før.

Allikevel har særlig den ene av disse to venner og kolleger vokst mye på kort tid. Tidligere var han en kar som de to første timene på mandag var opptatt av festen som hadde vært i helga som var, for deretter å begynne sonderinger og planlegging for neste helg. Humoren var særdeles platt, og å prompe var hysterisk morsomt. Ubekymrede og vitale gikk vi rundt i verden, vi presterte en gang å underholde strippere på en strippeklubb med at vi var far og sønn på tur og derfor ikke kunne involvere oss med damene ettersom den andre var med. Begge lovte å komme tilbake alene neste kveld. Noe vi ikke gjorde, opptatt som vi var med nye eventyr.

Men nå har han vokst. Snart får han sitt tredje barn, han lever under stabile forhold, og utagerer bare litt mer enn gjennomsnittet. Måltidene blir inntatt i hjemmet, Statoil har mistet mye omsetning.

Denne vennen fyller mange funksjoner, en dag er han bare en venn, andre dager en samarbeidspartner, noen kvelder en svirebror og innimellom en kollega. Når han stiller som kollega må han være med ut i fjellet på tur med elever, og han må ha niste.

Før var nista ei flaske cola, ei stor plate med sjokolade og en pose med M. M'en ble brukt til å forferde elevene med, vi strødde usett en del M på bakken for deretter å se, lukte, smake og diskutere oss frem til hvilket dyr som hadde bæsja..

Men nå har det forandret seg. Under ufyselig forhold med snø, vind og lav temperatur dukket han opp med denne matboksen:

Jeg satt med samme matpakka som jeg har hatt i 40 år, brødskiver med hvit ost, og min andre kollega brettet ut matpapiret og åpenbarte samme matpakke som han har hatt i 35 år, brødskiver med brunost eller som han selv kaller det; rauost. 

Så kommer min sporadiske kollega med en fiolett (lilla?) matboks der vakre smørbrød med Dovrebrie og salat, samt karbonadesmørbrød med løk. Han regnet egentlig ikke med å få særlig skryt, og var forberedt på den tyn som kom.

Derfor hadde han tatt med boller til oss. Boller som ikke lignet noe jeg har sett eller smakt før.

Bollene var pyntet med godterier, de hadde øyne, snute og hale som en mus. Altså var det bollemus han spanderte på oss, musbolle var en uaktuell betegnelse. 

Som om ikke det var nok; etter å ha spist og nytt bollemus såpass at vi var halvveis inn i nytelsen, fant vi en sjokoladebit. Innbakt sjokolade i bollemus, er det mulig?

Min venn, kollega og samarbeidspartner har foretatt noe som nærmer seg en klassereise. Jeg er bekymret for at den dagen kan komme da han ikke lenger syns det er festlig å prompe. Eller at han sier absolutt nei til å bli med på en lovende fest fordi han skal strikke seg onepiece eller knyte kniplinger.

For husker jeg ikke helt feil har han allerede spandert kamferdrops.

Selv sakker jeg bare akterut. Og går baklengs inn i en fremtid jeg ikke forstår eller er en del av.

Men jeg kan uten å lyve fortelle at jeg har spist bollemus.

Kommunereformen gjør fremtiden mørk for meg.

Som ansatt i en kommune og bosatt i en annen, er det ikke til å komme fra at jeg følger kommunereformen med stor interesse. Alternativet med å slå sammen de to kommunene som har delt omsorg for min ringe person, ser ut til å ha blitt lagt helt dødt. Begge kommuner orientere seg i motsatt retning av hverandre. Kanskje var en avgjørende årsak til dette at eneomsorg for meg var for krevende?

Det høres jo flåsete ut å dra frem min spesielle situasjon i en så stor sak som kommunereformen. Selv har jeg gått fra å være en mangeårig tilhenger av sammenslåing til å spørre om hva som er hensikten. Og jeg ser ikke hensikten bedre etter et intervju med to ordførere som har tenkt å slå seg sammen. To utmerkede ordførere, to karer jeg kjenner personlig som fornuftige mennesker og som vil det aller beste for sine innbyggere. Men vet de egentlig hvorfor de vil slå seg sammen?

Det argumentet som ble flagget høyest var at det ble større kapasitet i administrasjonen. Der det før var to kontorer med tre saksbehandlere på hvert kontor, skulle det nå bli ett kontor med seks saksbehandlere. Var ikke innsparinger og stordriftsfordeler et argument? Skal disse seks samlokaliseres? I tilfelle vil det bli lengre arbeidsvei og større klimapåvirkning.

Misforstå meg rett, jeg er en stor tilhenger av byråkrati. Byråkratiet er med å sikre lik behandling for alle. Imidlertid er byråkratiet i mange kommuner overdimensjonert i forhold til innbyggertallet. Sammenslåing kunne redusert dette misforholdet. Men ordførerne har nok et behov for å berolige administrasjonen.

Muligens blir det i god kommunal tradisjon slik at de som er nærmest rådmann og ordfører blir skjermet, mens innsparingene skjer blant de ansatte som er langt unna kommunehuset og som produserer kommunale tjenester til innbyggerne.

Da ligger jeg dårlig til. Ingen er lengre unna ordfører og rådmann enn meg. Hadde jeg ikke kjent ordføreren privat, hadde han ikke visst hvem jeg er. I tillegg er jeg langt fra kommunens innbyggere. Jeg produserer ikke annet enn overfor asylsøkere og skoleelever fra andre deler av landet.

Håpet mitt er at jeg kanskje blir glemt. Blir jeg ikke glemt vil hundre og ett være ute. Kanskje burde jeg ikke nevne dette her, men jeg er sterk tilhenger av åpne prosesser og at alle skal bli sett. Selv om jeg kanskje må innse at fremtiden ligger bak meg.

Og at Oppdal, eller hva navnet blir i neste runde, vil måtte ta eneansvar for meg.