Hva ville jeg ønsket meg mest akkurat på kvinnedagen? Ville jeg vært opptatt av likelønn, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? Eller mangelen på kvinnelige toppledere?
Neppe. Jeg ville ønsket meg ei veske fra Louis Vuitton. Det er jeg 99% sikker på. Og jeg kunne spart, ofret andre ting og jobbet for å realisere ønsket. Og fordømmelsen fra andre over slik materiell tenkning hadde vært et krydder til opplevelsen. Å vite noe andre ikke forstår er en fullkommen følelse.
Nå er jeg usedvanlig sent ute med å kommentere disse veskene. For tre uker siden var det en het potet både i medis generellt og på sosiale media spesiellt. Ungjentene fikk ikke ha med seg sine dyre vesker inn på butikken i skolefri. Jentene var opprørte, og alle andre fordømte denne trenden med dyre vesker. Jeg lot meg også opprøre, men etter å ha tenkt meg om, gjør jeg ikke det lenger.
Hvis min research på nettet stemmer, koster disse veskene 2000-3000 kroner. Hva andre vesker koster, har jeg null peiling på. Men om jeg har 500 kr, regner jeg med å kunne kjøpe meg ei veske som rommer det jeg trenger å ha med meg. Sløsing av penger å kjøpe Luis Vuitton natuligvis, men følelsen av å ha noe med enestående kvalitet og design er for en del verd pengene. Og antagelig er disse veskene tidløse og holdbare.
Selv har jeg ikke noe forhold til håndvesker. Men jeg har hatt, og har fortsatt, forhold til mange andre ting. Og det å eie noe virkelig bra, er godfølelse.
Jeg kjøpte i 1991 en blazer til over 4000 kroner. Den gangen fikk du en fin blazer på Dressmann for 500. Denne blazeren er i Harris Tweed, et ullstoff vevd på smale vevstoler på Ytre Hebridene. Blazeren har vært moderne og umoderne mange ganger de siste 25 årene. Den har vært brukt i omtrent alle tenkelige sammenhenger, mange kan ikke nevnes for andre enn de som var med. Og jeg har vært på skitur med den, kjørt telemarkssvinger ned bratte bakker den gangen man kombinerte skiopplevelsen med sosiale evenemanger. Og jeg kunne brukt den revejakt i England uten å skjemmes over antrekket.
Jakkestoff av aller,aller beste kvalitet.
Og ikke minst; jeg kunne hengt den inn i butikken igjen uten at noen kunne hevdet at den var brukt.
Slikt kunne jeg listet opp mye av, Jaguar i stedet for Granada, Liljedal skistaver i stedet for Skilom sine identiske til 2 kroner mindre i 1973, Landcruiser i stedet for Pajero på 80-tallet, Land Rover i stedet for Landcruiser på 2000-tallet, Lexus i stedet for Toyota nå, Arcteryx i stedet for Stormberg, Cho Oyo i stedet for Manaslu, Aclima i stedet for No Brand, osv, osv... Felles for alt er følelsen, objektivt sett ville jeg vært like bra, og noen ganger bedre hjulpet med det som ble valgt bort. Men da hadde jeg valgt bort den udefinerbare godfølelsen. En godfølelse som er verd de sydenturene jeg kanskje har forsaket for å få denne følelsen.
En helt annen diskusjon er hvorfor jentene er så opptatt av disse veskene. Og hvordan det har seg at så mange har råd til dem. Det er et sunnhetstegn at vi reagerer, det viser at svært mange av oss ser at vårt nåværende forbruk er både umoralsk og ødeleggende. Men vi kan ikke forvente at jentene tenker slik når vi i lang tid selv har tenkt slik. Mange reagerer fordi de ikke forstår godfølelsen disse veskene gir, og det fatter ikke jeg heller. Men jeg har kjøpt sykkelshorts til over 2000, det er det antagelig enda færre som forstår. Veldig mange av oss har nok slike preferanser, og mange av oss forstår ikke andre sine preferanser i så måte. Jeg har venner med motorsykkel til 200 000, eller bil til en halv milion, som syns det er vanvittig å kjøpe vanlig sykkel til 30 000.
Selv kjemper jeg fortsatt en kamp med fornuften om hvorvidt jeg skal kjøpe meg jakke fra Klättermusen til 7000,-. Selv om jeg har flere jakker som gjør jobben i fjellet under alle forhold. Men det vil i tilfelle være siste jakka jeg kjøper. Eller...
Selv om det virker usannsynlig, kommer det nok enda bedre jakker på markedet mens jeg fortsatt kan bruke slike.
Uten egentlig å ha bruk for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar