Afterski? Ikke nå lenger...

Sosiale medier ble i går tapetsert med bilder av blå himmel og hvit snø. Ihvertfall i min begrensede krets nevnte medier var det enda flere enn normalt som nøt godværet. Alt fra fotturer til toppturer med blanding av klatring og skigåing hadde min krets vært ute på.

Lite snø opp mot Kinnpiken

Og jeg var på ski helt alene. Noe som er helt optimalt for meg etter en arbeidsuke sammen med masse mennesker i alle aldre. Selv om jeg har hyggelige kolleger, hyggelige gjestekolleger og for det meste helt fantastiske elever, er det ikke til å stikke under en stol at det for meg er aller mest hyggelig på tur i eget selskap. Da har jeg ikke ansvar for annet enn meg selv, kan stoppe når jeg vil, gå så fort eller sakte jeg vil, og tenke i fred.

Ikke så blå himmel mot Snøhetta, sola kommer inn fra venstre.

Stort sett tenker jeg lite. Jeg prøver heller å undre meg. Undre meg over livet og hvorfor verden er som den er. Noen ganger prøver jeg til og med å forstå, men det er vanskelig for en enkel landsens gutt.

I perioder av livet har jeg vært kvalifisert for finalen i norgesmesterskapet i afterski. Også i grenen som kan kalles langdistanse afterski. 12 timer afterski har gått greit. Også gjentagne dager har vært gjennomført uten andre problemer enn at behovet for dagskort har minket etterhvert.

Men det er andre tider nå. Det optimale for meg er å kjøpe tretimers heiskort, kjøre disse tre timene i bakken, kanskje avbrutt av en kaffekopp, for deretter å ta en heisnær topptur. Og når jeg kommer ned igjen er afterskien i ferd med å avslutte.

Trollheimen

I strålende marsvær gikk jeg i går på Blåøret. Ikke på Blåørpiken som de fleste tror er Blåøret, men på selve Blåøret som er en meter høyere. Fra toppheisen i Stølen til Blåøret er det 3,5 km og 350 høydemeter, hvilket gir gjennomsnittlig 10% stigning. Det er overkommelig både opp og ned på langrennski. Men cruising ned igjen på mer solid utstyr er bedre. I tidligere tider kunne man snørekjøre bak tråkkemaskin inn, men dette er det slutt på. Og selv om jeg gjorde dette mange ganger da jeg var sprekere enn nå, savner jeg det ikke.

Blåørpiken sett fra Blåøret

Jeg gikk sakte innover i går. Stoppet ofte for å ta bilder av blå himmel og hvit snø. Hadde nesten to kilo speilreflekskamera med meg, og hadde til og med husket polariseringsfilter. Da blir det litt forstemmende å komme hjem og sjekke facebook og instagram der folk hadde tatt vel så fine bilder med mobilkamera. Imidlertid er det lettere å ta en pause når jeg kan kamuflere det med å fikle med et stort kamera. Eneste ulempen er at det ikke finnes selfiestang til slike kamera. Joda, jeg har stativ og fjernutløser, men det får være måte på fikling også...

Selfie med speilrefleks

Oppe på toppen slet jeg igjen med drillen. Her skulle jeg skifte ulltrøye, skifte hansker, justere stavreim til tykkere hansker, finne frem goggles, legge bort solbrillene, skifte lue, skrive i boka, ta noen bilder, ta selfie, ta av feller, sette inn stiv pløse i støvlene, sette bindinger og støvler i kjøremodus, fylle på litt karbohydrater og væske, samt flytte kamerabag fra mage til ryggsekk og snakke i telefonen. Alt dette uten å miste skiene som for å spare vekt ikke har skistoppere. Det eneste jeg klarte uten problemer var å gjøre alt dette uten å ta av skiene. Ellers var det rot og mangel på struktur. Heldigvis hadde jeg god tid.

Mitt spor er det fineste

På turen ned kunne jeg flere ganger stoppe og beundre sporet mitt. Og selv om mange hadde lagt spor før meg, var mitt spor det fineste.

Vel nede igjen, sjekket jeg en app på min generiske iPhone som fortalte at jeg hadde vært oppe i 68 km/t, noe som forteller meg at jeg begynner å bli tryggere på mine lette og korte ski. Samt at jeg kanskje i fremtiden bør ta med meg hjelm også på lettere toppturer.

For skader jeg hodet, blir det kanskje vanskelig å tenke.

Da må jeg kanskje gå på afterski igjen.