Husker du?

I natt ble jeg sittende oppe litt for lenge igjen. Årsaken var et program på fjernsynet, ja for det heter vel fortsatt fjernsynet? Og det er ikke første gangen at dette nymotens fenomenet som blir benevnt som Gullrekka blir avløst av et program jeg bare må se. Attpåtil på NRK1, kanalen som fortsatt er mitt foretrukne underholdningsmedium. Andre kanaler brukes bare til noen ytterst få enkeltprogrammer, NRK1 brukes også som bakgrunnsselskap.

Jeg husker veldig godt 45 år tilbake. Da hadde NRK monopol og valgmulighetene var derfor ikke tilstede. Alle måtte følge med på nyhetene, Paradise hotel var ikke noe fordummende alternativ for dem som ikke ønsket å vite hva som foregikk i verden. Og vi utvidet horisonten med finsk fjernsynsteater, og Jon Herwig Carlsen ga oss ukentlig tre minutter med oppdatering på ishockey.

Smørsimen 1 og 2.

 Og bestefar så på Husker du. Ja ikke bare bestefar, det virket som om alle født før 1945 ble fenget av dette programmet som for meg var det første programmet i en lang rekke jeg vurderte som ytterst fordummende. Ivar Ruste, Odd Grythe, Børt Erik Thoresen med flere, sang gamle svisker med tekster om måneskinn og kjærlighet. Og jeg som var 14 år da serien startet, og 28 år gammel da programmet etter 130 sendinger ble avsluttet, lot meg opprøre over at den totale tomheten jeg opplevde ved å se på dette.

Nå, 30 år senere, sendes endelig programmer jeg kunne etterspurt den gangen. I natt var det en film med The Who. Det har tidligere blitt sendt filmer og konserter med andre gode band, ja til og med Rolling Stones har ved flere anledninger fått sendetid rundt midnatt mellom fredag og lørdag.

Heldigvis er disse bandene fortsatt mine favoritter. Og jeg som aldri koser meg, er helt oppunder kos når jeg ser disse gamle heltene. Når Pete Townshend trakterer gitaren på en måte som i tillegg til å skape godlyd, ville gitt ham verdensmestertittel i luftgitarspilling, er jeg direkte lykkelig. Se videon der de spiller Baba O'Riley. Hva han gikk på av stimulanser i den eldste versjonen, der også Keith Moon er med på trommer, er uavklart, men den gode Pete er fortsatt still going strong.

Still going strong er jeg også. I egne øyne ihvertfall. Men innimellom begynner jeg å undre meg på om at det skyldes dårlig selvinnsikt. For jeg syntes aldri de som sverget til Husker du var spesielt still going strong. Og nå har jeg altså fått mitt eget Husker du gjennom disse mimreprogrammene på NRK.

Jeg er imidlertid glad jeg prioriterte The Who på NRK fremfor fremfor Katy Perry på Telenor Arena. Og at det aldri var noe tema.