Kommunereformen gjør fremtiden mørk for meg.

Som ansatt i en kommune og bosatt i en annen, er det ikke til å komme fra at jeg følger kommunereformen med stor interesse. Alternativet med å slå sammen de to kommunene som har delt omsorg for min ringe person, ser ut til å ha blitt lagt helt dødt. Begge kommuner orientere seg i motsatt retning av hverandre. Kanskje var en avgjørende årsak til dette at eneomsorg for meg var for krevende?

Det høres jo flåsete ut å dra frem min spesielle situasjon i en så stor sak som kommunereformen. Selv har jeg gått fra å være en mangeårig tilhenger av sammenslåing til å spørre om hva som er hensikten. Og jeg ser ikke hensikten bedre etter et intervju med to ordførere som har tenkt å slå seg sammen. To utmerkede ordførere, to karer jeg kjenner personlig som fornuftige mennesker og som vil det aller beste for sine innbyggere. Men vet de egentlig hvorfor de vil slå seg sammen?

Det argumentet som ble flagget høyest var at det ble større kapasitet i administrasjonen. Der det før var to kontorer med tre saksbehandlere på hvert kontor, skulle det nå bli ett kontor med seks saksbehandlere. Var ikke innsparinger og stordriftsfordeler et argument? Skal disse seks samlokaliseres? I tilfelle vil det bli lengre arbeidsvei og større klimapåvirkning.

Misforstå meg rett, jeg er en stor tilhenger av byråkrati. Byråkratiet er med å sikre lik behandling for alle. Imidlertid er byråkratiet i mange kommuner overdimensjonert i forhold til innbyggertallet. Sammenslåing kunne redusert dette misforholdet. Men ordførerne har nok et behov for å berolige administrasjonen.

Muligens blir det i god kommunal tradisjon slik at de som er nærmest rådmann og ordfører blir skjermet, mens innsparingene skjer blant de ansatte som er langt unna kommunehuset og som produserer kommunale tjenester til innbyggerne.

Da ligger jeg dårlig til. Ingen er lengre unna ordfører og rådmann enn meg. Hadde jeg ikke kjent ordføreren privat, hadde han ikke visst hvem jeg er. I tillegg er jeg langt fra kommunens innbyggere. Jeg produserer ikke annet enn overfor asylsøkere og skoleelever fra andre deler av landet.

Håpet mitt er at jeg kanskje blir glemt. Blir jeg ikke glemt vil hundre og ett være ute. Kanskje burde jeg ikke nevne dette her, men jeg er sterk tilhenger av åpne prosesser og at alle skal bli sett. Selv om jeg kanskje må innse at fremtiden ligger bak meg.

Og at Oppdal, eller hva navnet blir i neste runde, vil måtte ta eneansvar for meg.