Godt nytt år

I løpet av 2015 har jeg blitt eldre og surere, men adskillig mer oppdatert. Og jeg tenker enda mer. Og det er stadig mer jeg er misfornøyd med her i verden. Så jeg klarer nok ikke annet enn å skrive det av meg her på bloggen. 

Godt nytt år til min ene faste leser, og det samme til alle dere som slenger innom nå og da!

Årets svettlabb, årets rasshøl, årets ditt og årets datt

På slutten av året, etter at Nobelprisene er delt ut, startet en lang serie med kåringer. Riksaviser og lokalaviser, lokalsamfunn og andre føler seg kallet til å kåre en eller annen til et eller annet. Og med enkelte av disse kåringene blir det store diskusjoner. For meg rant det litt over for 2 år siden. Da ble Magnus Carlsen kåret til Norges største idrettsutøver og en travhest kom høyt opp på samme lista.

I år er jeg mer overbærende med samme liste. Petter Northug står øverst, og det er helt greit. Han er tilgitt utenforsportslige forhold av de aller fleste, og slike forhold er heller ikke trukket frem om andre på lista. Vi har altså lært oss å tilgi idrettsutøvere.

Verre gikk det da VG skulle kåre årets navn. Hvordan kåringen skulle skje, står greit i teksten vist nedenfor.

Det ble imidlertid kjempebråk da en leser lanserte Hege Storhaug. Hun fikk mest stemmer i avstemningen på nettet, men ble forbigått under meningsmålingen etter at avstemningen var ferdig. Ramaskrik fra kommentarfeltene naturligvis, selv om varsleren fra Bergen Politikammer, Robin Schaefer, var en verdig vinner. 

Enda verre gikk det da Aftenposten skulle kåre Årets osloborger. Muslimen Mohsan Raja fikk prisen for sin innsats da mottaksapparatet for flyktninger var nede i knestående på grunn av ekstraordinær pågang. Det viste seg at Mohsan hadde uttrykt meninger om kvinner og homofile som ikke var helt stuerene. Moralen er altså at hvis du gjør en ekstraordinær innsats på et felt, må du ha plettfri bakgrunn. Ihvertfall hvis det ikke skal bli reaksjoner i ettertid.

Slik er det også i andre sammenhenger. Gamle historier dras frem som argument for at folk ikke kan gjøre det dem gjør ell ha de meningene dem har. Det er ikke rom for å forandre mening. Se på Jens Stoltenberg, tvert han ble generalsekretær i NATO ble hans gamle syn på alliansen dratt frem. Her på Oppdal stemte en lokalpolitiker mot at snøscootertraseer skulle utredes. Da ble det raskt dratt frem at han hadde vært på heliskiing.

Selv har jeg aldri blitt nominert til noe som helst. Og det er jeg glad for. For uansett hvilken pris jeg kunne nomineres til, ville det vært noe i fortiden min som kunne slå tilbake og brukes mot meg. Hvis det ikke blir opprettet en pris for årets svettlabb eller årets rasshol. Begge uttrykkene er negativt ladet i mange sammenhenger, men i den rette maskuline settingen er de begge det nærmeste en i slike settinger kommer en kjærlighetserklæring.

Nå faller jeg ned på at det beste for meg hadde vært å bli Årets rasshol. For da har en en utrulig bred appell. Både blant meningsmotstandere, analentusiaster, homofile, heterofile machomenn og små barn. I tillegg til de få som er enig med meg naturligvis.

Jeg kan ikke bli årets rompe. Til det er jeg for gammel og nedsigen. Dessuten vil jeg ikke bli forbundet med noen higen etter et kroppsideal. For en fin akterdel er ei rompe, mens de fleste av oss har ei ræv.

Selv syns jeg at jeg er Årets rasshøl 2015. Det kler meg best.

Gratulerer med dagen og nye tenner!

25.desember er fødselsdagen til ganske mange, omtrent like mange som andre dager i året vil jeg tro. Men 25.desember er allikevel en spesiell dag også for alle oss som ikke har fødselsdag i dag. Det er 1.juledag i tillegg, og vi feirer dagen til en viktig person i verdenshistorien, nemlig Jesus. Fødselsdagen til Jesus klaffet bra for kirken den gangen for snart 1000 år siden da de forsøkte å justere vårt midtvintersblot. Hvorvidt kirken har lyktes med dette kan nok diskuteres...

En av dem som har satt sitt preg på julen de siste 25 årene er Shane MacGowan. Gjennom sangen Fairytale of New York, opprinnelig sammen med avdøde Kirsty McColl, nådde Shane ut til et større publikum enn oss hardcore fans av The Pogues. Her er en mindre kjent versjon med Camille OSullivan i tillegg til the Pogues.

Heller ikke her er Shane edru. Og at han er full er det andre han er kjent for i de brede lag. Livet hans har vel strengt tatt vært et sammenhengende midtvintersblot.

Det tredje han er kjent for er manglende tenner. Og hans vesende latter. Enkelte intervjuer består knapt av annet enn denne latteren. Det er komplett umulig å få noen fornuftig mening i det Shane sier. På YouTube kan dere finne en mengde intervjuer med denne fantastiske låtskriveren, men nesten ingen gir mening. At han i det hele tatt lever, er et større under enn at Keith Richards fortsatt er i full vigør. For i forhold til Shane er Keith en sunnhetsapostel. Kombinasjonen fyll og frastøtende utseende gjør at intervjuene er en form for sosialpornografi. Underholdningsverdien er utvilsomt tilstede, samtidig som det er trist at et så begavet menneske er så gjennomført destruktiv.

I året som er gått siden han ble 57 år, har han ikke vært så veldig aktiv på den musikalske fronten. Imidlertid har han lansert sin egen whiskey. Irish Whiskey med navnet Pogues, og med drinker som har fått navnet sitt etter sanger fra bandet. Som for eksempel Fairytale og Irish Rover. Dessverre har den ikke funnet veien til polhyllene her til lands forløbig.

Og i høst brakk han hoften og fikk en lengre rekonvalesens. Dette var like etter lanseringen av whiskeyen, så årsaken til skaden er det lett å spekulere i.

Men det største som har skjedd i året som gikk, er at han fikk seg nye tenner. Og nå ser han nærmest ut som en normalt ustelt kar i slutten av femtiårene. Det rare er at mens han manglet tenner, viste han  alltid frem stubbene. Nå er det en adskillig mer tilknappet Shane man ser på bildene, slik som på bildet over. Er han redd for å miste imagen? Ingen fare i så fall, Shane står fjellstøtt som artist. Billedlig, ikke bokstavlig. For stødig gange er ikke noe vi har sett av Shane. Han sjangler når han går og vakler når han står. 

Han er en dem som er født i 1957. Et raskt søk på Wikipedia viser at mange kjente politikere, vitenskapsmenn, forfattere, idretssutøvere og musikere er født dette året. Slik er det med alle år. Men 1957 er spesielt for meg. Tre for meg viktige personer ble født da. Sid Vicious, Shane MacGowan og jeg. Men bare Shane har samme fødselsdag som Jesus.

Gratulerer med dagen Shane. Og gratulerer med nye tenner. Og god jul. Håper dagen tilbringes i godt selskap på en pub i Dublin. Slik som her:

Normalt er jeg sjalu på alle som er i nærheten av Sharon Shannon. Men akkurat i dag unner jeg Shane det av hele mitt hjerte,

Forventningene ble ikke innfridd i år, men det ordnet seg.

Som mange vet har ikke jeg de største forventningene til julen. Faktisk er det slik at om jeg ikke prøver aktivt å tenke positivt, gruer jeg meg litt til advent og jul. Det er fort gjort å føle litt på at en står utenfor når en ikke har barn og barnebarn å bry seg om, ikke skal på julebord med kolleger og ikke ønsker seg annet enn snø til jul.

Imidlertid bruker jeg min evne til å se positivt på tingene. Og i slutten av november begynner jeg å glede meg til juleaften. For da skal jeg kjøpe og lese Vangsgutane. Min barndoms helter Steinar og Ola, tryggheten selv mor Sigrid, Sterk-Ola som alltid er der når han trengs, Breiset-bonden som er selve symbolet på den norske bonden og rabagasten Larris er skikkelser som for meg er viktige i julefeiringen.

For at jeg skal sitte forholdsvis blid og fornøyd med dette tradisjonrike julehefte på juleaftenen, er det viktig at heftet blir innkjøpt samtidig med julegavene, hvilket vil si i siste liten. Dette for at jeg ikke skal falle for fristelsen til å smuglese før tiden.

Skuffelsen i år ble formidabel. Det ser ut til at min enkle form for juleglede er helt gått ut på dato. Stativet med julehefter inneholdt ikke Vangsgutane.

Jeg kunne valgt Smørbukk eller Jul på Utedassen. Enkelte vil nok hevde at begge disse heftene hadde passet bedre enn Vangsgutane. Men det er min egen julestemning jeg jakter på, ikke hva andre måtte tro og mene er riktig for meg.

Som den tross alt positive mann jeg er, startet da jakten på julestemninga. På sosiale medier bombarderes jeg med perfekt jul i form av bakverk, gaver, pynt og forventningsfulle mennesker. Har jeg opplevd noe perfekt inn mot jul?

Jakten på det perfekte ligger nok i vår natur, og gjennom sosiale medier har vi blitt overivrige til å dele det perfekte med andre. Selv har jeg innimellom også opplevd det perfekte. Men noe står igjen, jeg har hverken møtt den perfekte damen, eller sett det perfekte juletreet. Inntil ganske nylig. Ja, ikke den perfekte damen da, jeg vet utmerket godt hvordan hun er, men begynner å miste troen på at hun finnes.

Men det perfekte juletre har jeg nå omsider sett med egne øyne. Et naturlig grantre, tettvokst med greiner slik at det ville blitt ubrukelig som trevirke senere i livet, stamme rett som en flaggstang, rundt omtrent som om det var dreiet i maskin, men bare omtrent. Det perfekte juletre har akkurat nok innslag av litt for lange greiner til at det ikke ligner de kunstige. Det perfekte juletre er pyntet med glitter og girlander fra toppen og ned. Og norske flagg hører med i tillegg til lys og kuler og skeive kurver flettet av barn som er akkurat passe lei klipp og lim.

Under treet ligger det akkurat passe med gaver til en familie på fire. Det vil si mellom 16 og 20. Og storparten av disse er myke og nyttige.

Og slik ser det perfekte tre ut. Og i mangel av Vangsgutane får minnet om det perfekte juletre som jeg fikk gleden av å oppleve to dager før juleaften, sørge for min julestemning i år. 

Det er ikke så mye som skal til når man tenker positivt.  

God jul til kjente og ukjente.

Hvis du syns at jeg er en radd(iss), er du et rass(høl)

Det er en tydelig polarisering i debatten som foregår på sosiale medier og i avisenes kommentarfelter. Og behovet for å sette folk båser, beskrive dem med hersketeknikkvennlige navn og generalisere ser ut til å være stort.

Radd og rass er nye navn som sprer seg godt nå.

Radd er utledet av raddis, og jeg mener bestemt at det er en aktiv nettdebattant fra Vestlandet ved navn Fromeide, som har lansert det. Så aktiv som vedkommende er, er det nok praktisk å forkorte med et par bokstaver. Kanskje er heller ikke Fromeide helt stø på touch-metoden for å skrive på QWERTY-tastatur og da er enhver forenkling velkommen. Også for meg, selv om jeg skriver etter beste evne og bare kan skylde på slurv og manglende evne til å skrive bedre for stavefeil og språklige blemmer.

Raddis er en gammel betegnelse fra 1970-tallet. En raddis var en radikal person, helst fra m-l bevegelsen eller ytterste venstre i SV. Kanskje oppsto begrepet raddis allerede på SF og SUF sin tid på 60-tallet.

Radd eller rass? Noen vil nok hevde begge deler

Ingen som kjenner meg fra 70-- og 80-tallet i forrige årtusen, ville den gangen kalt meg en raddis. Imidlertid tenkte jeg ikke vesensforskjellig den gangen fra det jeg gjør nå, saken er at svært mange andre har beveget seg i retning rassen. Jeg er stolt av å tenke noenlunde likt, upåvirket av nye strømninger. Slik er det også med Kåre Willoch som bidrosterkt  til at raddissen forsvant som begrep, men som så 30 år senere blir anklaget for å være en raddiss.

Da Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtland i 1981 og det ble tilnærmet frislipp på kreditt oppsto begrepet soss og frik. Og da var det først og fremst hvordan du kledde deg og oppførte deg som satte deg i en av de to båsene. Hadde du litt for fin jakke var du soss, brukte du samme jakke når den var utslitt var du frik. Meget nedsettende kunne frikere bli betegnet som raddisser. Men begrepet raddiss var på vei ut.

Inntil det ble tatt frem igjen en stund ut i Jens Stoltenberg sin 8 år lange statsministerperiode. Da fikk etterhvert som velstanden steg i rekordfart, sosialistene skylden for alt det var mulig å være misfornøyd  med. Og det nedsettende ordet raddiss tatt i bruk igjen. Nå er det da forkortet til radd.

Radden er en person som tror på likeverd mellom raser og kjønn. Radden tror på den norske modellen for velferd. Radden forstår at mennesker er ulike, og tar avstand fra mye av egoismen. Dessuten tror han menneskelig aktivitet påvirker miljøet.
Noen tror og mener bestemt at radden har et slags sugerør ned i statskassa.

Rassen har også en lang historie, kanskje lenger enn radden. Men navnet brukt slik som nå, er nytt.
Rassen er et rasshøl, men i respekt for endetarmsåpningen, forkortes det til rass. En rass, rassen osv.
Dessuten er mange rasser rasister, og navnet fyller dermed mange bruksområder.

Ettersom polariseringen øker, er det ikke mange midt i mellom. Engasjerte mennesker er enten rass eller radd.

Og jeg vil heller være en raddiss enn et rasshøl.

Hvorfor hater dere med livets harde skole Arbeiderpartiet?

I forbindelse med omrokeringene i regjeringen i dag, ble jeg positivt overrasket av førsteinntrykket jeg fikk av Sylvi Listhaug som innvandrings- og inkluderingsminister. Og raus som jeg er, delte jeg dette i en status på Facebook. Tidligere har jeg sagt meg enig med Christian Gedde-Dahl i en sak, og begge disse er politikere jeg har respekt for, selv om jeg sjelden har vært enig med dem i sak.

Da jeg delte mitt inntrykk av Listhaug, begynte tankene mine å gå, eller rettere løpe. Til et annet politisk parti, et parti jeg heller ikke alltid er enig med, nemlig Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet blir hatet. Og lederskikkelsene der blir utsatt for en hets jeg ikke forstår. Landsforæder er av de peneste uttrykkene som blir benyttet om Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Grei unnskyldning for landsforæderi?

Samtidig med hetsen blir det innimellom henvist til Andres Behring Breivik. De fleste passer på å fortelle at de tar avstand fra handlingene hans, men at de er enige i mye av tankegodset til massemorderen.

Hvor tar de denne holdningen og disse tankene fra? Landsforæder? Og har Arbeiderpartiet skylda for alt de mener er galt i Norge?

Arbeiderpartiet har stått i fremste rekke under gjennomføringen av de fleste reformer som har ført oss dit vi er, siden de ble stiftet i 1887. Alminnelig stemmerett for begge kjønn, arbeidstidsbestemmelser, folketrygden, fri abort, likestilling mellom kjønnene osv. Svært ofte til protester fra høyresiden i norsk politikk.

Jens Evensen, som havrettsminister i en regjering fra Arbeiderpartiet, fikk forhandlet frem den delelinjen som nå er årsaken til at vi sitter på et fond verd mellom 7 og 8 tusen milliarder. Dette i motsetning til Carl I. Hagen som da delingslinjen var klar, foreslo å selge rettighetene til oljen for 10 milliarder. Det hadde kanskje vært i nærheten av landsforæderi.

Nei dette hatet mot Arbeiderpartiet er uforståelig for meg. Arbeiderpartiet som står nærmere Høyre enn Frp rent politisk. Det punktet de er litt, men mindre og mindre, uenig om, er hvordan overskudd i næringslivet skal fordeles og beskattes. Forøvrig er det hos begge vekst for enhver pris som prioriteres.

Det som også er merkelig er at storparten av disse som hater Ap har samme utdannelse som meg, nemlig livets harde skole. Men jeg har nok ikke studert hardt nok, eller ikke gjort hjemmeleksene.

Dere som hater AP: Det er tankene, meningene og holdningene til massemorderen ABB dere bringer videre.

Hvem er tøffest?

Selv om jeg ikke er så glad i å rangere mennesker, hender det jeg gjør det. Noen rangeringer holder jeg for meg selv, andre deler jeg muntlig med utvalgte venner, mens noen og blir delt offentlig. Tdligere har jeg her delt denne om damer, mens det er lite jeg har delt om menn.
På fredag ble jeg på turen over Dovrefjell sittende å tenke på menn. Samtidig hørte jeg på det som for tiden er favorittdama mi, Marianne Faithfull...

Fokuset mitt var på hvem som var den tøffeste, fordi dette er en viktig egenskap for oss menn. Utallige tøffinger har krysset min vei gjennom årene. Jeg har bekjente som har vært spesialsoldater, himalayaklatrere, nordsjødykkere, medlemmer i Hells Angels, utforkjørere, spesialister i kampsport, alenefedre, ordførere, rallyførere, basehoppere, spanere, veteraner fra Vietnam, Korea, Afghanistan og andre andre kriger, ja det finnes knapt tøffe arenaer mine bekjente ikke har prøvd. Dessuten har jeg skålt med Max Manus som sammenlignet skyttermerket mitt og vernedyktighetsmedaljen min med sine egne utmerkelser... Men hvem er tøffest?

Dette spørsmålet har nok ubevisst opptatt meg veldig lenge. I et tidligere liv satt en god venn av meg og jeg ofte og diskuterte dette. Vi var stort sett enige om at ingen var i nærheten av like tøff som oss, men utpå kvelden brukte vi speilet for å prøve å avgjøre hvem som lignet mest på Clint Eastwood.

Vi to er fortsatt litt utpå kvelden, når alle andre har lagt seg, enige om at ingen er i nærheten like tøffe som oss.

Clint Eastwood er nemlig den eneste i historien som kan gå i for korte bukser uten å se komisk ut. For oss to var problemet å få kjøpt bukser som var korte nok...

Vi ble aldri helt enige om hvem som lignet mest, sannheten er vel at ingen av oss var i nærheten. 

Kriteriene for hva som er tøft har forandret seg ganske mye siden jeg var yngre. Nå holder det ikke lenger å spille i punkband, eller å ha kort hår, eller løpe fort med ryggsekk og våpen. Heller ikke å løpe fortere enn andre dagen etter en fuktig fest, kvalifiserer til noe status.

Så under den timen jeg bruker over Dovrefjell falt jeg under vurderingen ned på to kandidater. To i høyeste grad overraskende kandidater selv for meg og som opererer på vidt forskjellige arenaer og som begge er offentlige personer.

Jeg snakker om parlamentarisk leder i Krf, Knut Arild Hareide og Hærens sersjantmajor Rune Wenneberg. Sistnevnte er ikke så godt kjent for almennheten som førstnevnte. Rune Wenneberg er Hærens øverste sersjant og leder overgangen til ny befalsordning i Forsvaret. Han ble kjent for mange da han oppildnet sine soldater med kampropet "Til Valhall" i Afghanistan for en tid tilbake og fikk stor negativ oppmerksomhet for dette. Selv om det bare er en ledelsesform som mange av oss har prøvd i det militære, og en ledelsesform som daglig blir brukt av trenere i fotball, håndball og andre lagidretter.

Imagen til Wenneberg er upåklagelig, staut, markert, klar og med topp skussmål fra sine kolleger. Imidlertid ser jeg at han faller litt ned på småtriks vi småbefal benyttet for å bedre imagen. Bereten er litt for liten og litt for langt ned i panna såfremt han ikke har uvanlig tynne fingre. Bereten skal, eller skulle i hvert fall, sitte to fingerbredder over øynene.

Og når slike ungdommelige triks brukes av en godt voksen, faller han litt i min vurdering. Det kan sammenlignes med å farge håret og bruke hetta på hettegenseren.

Knut Arild Hareide har ingen image som umiddelbart fremkaller adjektivet tøff. Tvert om har han blitt synonymt med pinglete. Og jeg har aldri stemt på ham, og jeg er heller ikke alltid enig med ham. Men jeg har møtt ham som miljøvernminister. Da sendte han byråkratene ut, noe som visstnok er høyst uvanlig for en minister. Og de protesterte uten at det hjalp.

Han har masse selvironi, bare se på hans opptreden nylig i Nytt på nytt. Og han turnerer pietistiske bestemødre fra Vestlandet med samme selvfølgelige autoritet som han gjør med Per Sandberg. Han fremmer feministiske og maskuline verdier med samme engasjement. 

Og han er en moderne mann. Hverken menn eller kvinner vil umiddelbart være enige, men innerst inne vet vi at det er slik en moderne mann skal være.

Er han tøffest i Norge? Jeg kom ikke på noen tøffere på fredag. 

Og jeg tenkte en hel time!

En middelmådighet opplever den ene gangen i året der han føler seg på topp.

Jeg har nevnt det før, jeg er høyst middelmådig. Ikke på noe felt av de mange jeg har prøvd i livet, har jeg utmerket meg som noen ener. Etterhvert har jeg lært meg å leve godt med det.

Imidlertid er jeg heldig som lever i en tidsalder der behovet for praktiske ferdigheter er små. Behovet er der, men alle trenger ikke inneha disse ferdighetene. Det blir mye kostbarere når man ikke er "handyman", men i vår tid overlever man uten dem. Og jeg har forlengst funnet ut at som snekker, bilmekaniker, rørlegger og alle andre praktiske yrker, er jeg null verd. Derfor beundrer jeg bilmekanikeren mer enn historieprofessoren.

Men en ting kan jeg. Så bra at jeg er overbevist om at maksimum 1% av befolkningen er i nærheten av å være like god. Da er det synd at dette er noe jeg gjør bare en gang i året. Og ettersom det aldri er noen som ser på og at jeg aldri får noen anerkjennelse for det, må jeg i alle fall dele det med min ene faste leser og de andre som dropper innom. Håper det ikke oppfattes som altfor mye selvskryt.



Jeg er veldig god til å legge på kjettinger. Mange har nok aldri gjort det, jeg lærte det i militæret. Sidelenker, tverrlenker, ZZ-kjetting og DT og DTZ var begrep jeg var og er familiær med. Alle som innimellom må legge på kjetting, gruer seg, det gjør ikke jeg.

En gang brukte jeg, sammen med noen kolleger, 24 timer på 170 km fra Alta til Porsangmoen. Vi la om, og bygget nye kjettinger fordi tverrlenken røk tvert av, 21 ganger på turen. Det var under frakt av en bergepanservogn på semitrailer. Vognføreren kjørte forøvrig iført redningsvest, ettersom han ikke stolte på mine forsikringer om at broene holdt 70 tonn selv om de bare var klassifisert for 40...


Nå legger jeg kjettinger på traktoren en gang i året. Da er jeg alltid i godt humør, selv om det ikke ser slik ut på bildet. For når jeg skal ta selfie, må jeg konsentrere meg så mye. Da er jeg plutselig knapt middelmådig igjen.

Det gode humøret kommer av at jeg akkurat der og da gjør noe jeg mestrer. Og arbeidet henger sammen med at en ny årstid omsider har kommet. Med muligheter for å utfolde seg i aktiviteter jeg ihvertfall er middelmådig i. Som å gå på ski og kjøre på ski og brøyte snø med traktoren. Dette er aktiviter jeg vet at jeg kan, ihvertfall på et middelmådig nivå.

Men på slutten av en såvidt bra dag sniker alltid et ubegagelig spørsmål seg inn:

Hvorfor kunne jeg ikke blitt best på noe som gir bred kredabilitet? Som å spille gitar, som å danse, eller som å tjene penger i konsulentbransjen.

Jeg er den jeg er: Ubrukelig som håndverker, middelmådig på det meste annet og sabla god til å legge på kjetting. 

Samt fornøyd med meg selv