Strøtanker fra en voksen mann som ikke har gitt opp å følge med i utviklingen, men som likevel stiller seg selv og andre mange spørsmål om hvor vi er på vei!
På årets siste dag vurderte jeg tidligere i dag å ta dobbel dose blodtrykksmedisin. Det koker bokstavelig talt snart over av irritasjon og sinne over hvor folk har fokuset sitt. Attpåtil skjer dette den dagen ryggplagene mine, som satte inn siste arbeidsdag før jul, ser ut til å slippe taket før jeg om et par dager er tilbake i arbeid. Snakk om å få uttelling for feriedagene. Eneste positive er at jeg fikk bruke frikortet i helsevesenet jeg fikk like før jul.
Nei, det er ikke noe verdensproblemer jeg irriterer meg over. Folk gir stort sett faen så lenge de kan velte seg i ribbefett, pinnekjøtt, lutefisk, kalkun og lovlige rusmidler, kaste plast, kaste mat, kjøre bil, utrydde ulv, så lenge de kan trøste seg med at problemene er så store at spiller null rolle hva du selv, nordmenn, ja sågar vi hvite, kristne gjør. Det er så mange kinesere at de må skjerpe seg først.
Da er det for mange viktigere å engasjere seg i hvorvidt det heter godt nytt år eller godt nyttår. Det er viktigst å løse I-landsproblemene.
Og ikke nok med det, eksperter uttaler seg også om når vi skal slutte å si god jul, når det heter gledelig jul og når vi skal begynne å komme med hilsener for det nye året. I en avis var det til og med på minuttet. Klokka 11.59 på en eller annen dag skulle skifte skje. Dessuten er det spørsmål om vi skal slutte med gode ønsker 5. eller 6. januar. Alt skal reguleres ser det ut til. Alt som ikke er viktig.
For å ikke være uhøflig velger jeg å ønske alle, fra hun som selger =OSLO til Donald Trump, lykke til i 2018.
Men mest til førstnevnte av de to. Og alle som befinner seg et sted mellom de to.
Så får jeg komme tilbake med MINE ønsker for 2018 når jeg blir i bedre humør.
Jeg sliter litt med overskrifta. Som en forholdsvis veloppdragen mann som unngår å bruke tabuord i det daglige språket, er det veldig vanskelig å bruke det i en overskriften på et innlegg som kan leses av alle med tilgang til internett. Men noen ganger flytter også jeg egne grenser.
Jeg kjenner en dame som hadde lignende vegring for å ta ordet pule i sin munn. Hun måtte rett og slett øve seg for å kunne si det på en naturlig måte uten å føle skam. Derfor angrep hun problemet med å øve seg i nærvær av folk hun følte seg trygg på. Det var nemlig nødvendig, følte hun, å kunne si pule i nærvær av sine kvinnelige kolleger på jobben. Om det var noen med lange ører i nærheten av oss når øvingene pågikk, ga det sikkert mat til samtaler i andre fora...
Det hersker overhodet ingen tvil om at en del av det som har kommet frem i lyset i forbindelse med #metoo og de beslektede kampanjene er forkastelige hendelser. Jeg er imidlertid også opptatt av det omdømme vi menn har fått som følge av den senere tids avsløringer. Som jeg skrev tidligere, er det ikke bare menn som står for uønsket adferd i dagens samfunn. Men det er vi menn som må ta støyten, som blir stigmatisert og som må forsvare oss. Mitt forrige innlegg i sakens anledning ble lest av mange, faktisk var det en del damer som bekreftet mine inntrykk, men det har lite gjennomslag. Jeg står nesten alene i å fronte denne vinklingen.
Gjennom i hele mitt liv å ha arbeidet med ungdom og etterhvert barn, kan jeg ikke unngå å se at kjønnsrollene forandrer seg. I takt med likestillingen, som jeg i utgangspunktet er tilhenger av, ser jeg at jenter/kvinner har tatt igjen gutter/menn og på svært mange områder passert oss.
Nå har Davy Wathne sluttet i TV2. Davy er en eldre mann fra en annen tid. Slik som mange av oss andre. Vi har levd i en tid der tonen har vært direkte og røff. Ikke alle taklet det like bra, men for mange av oss har det vært slik vi ville ha det. Og vi har ikke fulgt med i tiden. I møte med yngre, både kvinner og menn, faller vi gjennom. Den tonen vi har, faller ikke alltid i god jord.
Jeg gikk gjennom mine 14 år og 6 lange repetisjonsøvelser i Forsvaret det mange tror var en god skole. Og det var det, men ikke på den måten mange tror. Jeg var i grønne klær akkurat i den perioden de første kvinnene gjorde sitt inntog i stridende avdelinger. Det var ikke lett å vite hvordan vi skulle ta dette. Derfor ble en del av oss til og med sendt på kurs. Ingen skal si det ikke ble tatt på alvor. Og jeg lærte for første gang om det som er sentralt i #metoo-kampanjen, at menn i maktposisjoner kan utnytte denne til noe den ikke skal brukes til. Og vi lærte litt om trakassering, men verden var ikke kommet så langt som i dag, litt røff språkbruk ble ikke nevnt som et problem. Antagelig regnet kursholderne, som korrekt var, med at vi forholdvis veloppdragne modererte oss i kvinners nærvær. Dette er tross alt 36 år siden.
Litt moro ble det likevel ut av det. Og ikke minst innovasjon.
Når vi lå ute i telt, var det viktig med gode rutiner for kroppslige funksjoner. Det ble opprettet latriner, det var fast plass for pissegrop. Sistnevnte var to skritt frem og to til venstre for teltåpningen.
Under en vinterøvelse, der det for første gang tjenestegjorde en kvinne i bataljonsstaben, var jeg på et møte på kommandoplassen. En venn av meg var stabstroppsjef og hadde ansvaret for å opprette og drive kommandoplassens mange forskjellige funksjoner.
Da jeg ankom, dro han meg og noen andre til side for å vise oss hvordan han hadde løst problematikken med pissegrop. To skritt foran og til høyre for teltåpningen var det montert en slange med trakt på toppen i passende høyde for at damer kunne pisse stående. I tillegg var det satt opp skilt med damer til venstre og herrer til høyre. Vi moret oss kostelig over påfunnet, hvorvidt det ble tatt i bruk, vet jeg ikke. Vedkommende dame nådde forøvrig langt i Forsvaret.
Litte visste imidlertid Tom om at ideen hans over 30 år senere ble videreutviklet til produktet som er avbildet nedenfor...
Denne sketsjen med Trond Kirkvaag som sutrer over å få pule når han opprinnelig ikke fikk, kan tjene som innledning til neste historie.
En kar jeg kjenner godt var sjef for en av skolene i Forsvaret da de for første gang hadde to kvinnelige elever.
Den gang var det viktig med godt omdømme, både for kvinner og menn. Plettfri og moralsk oppførsel var en del av det å være militær leder. Promiskuøs oppførsel ble sett ned på og likestillingen var ikke kommet lenger enn at slik oppførsel var verre for kvinner enn for menn.
Den ene kvinnen var nærmest et dydsmønster, den andre det stikk motsatte. Hun tok for seg av medelever og andre tilgjengelige menn som raskt skapte rykter. Og det var praksiser som vi den gang knapt hadde hørt om, og langt mindre prøvd. Hennes venninne og medelev syntes dette var så problematisk at hun varslet sjefen.
Sjefen kvidde seg naturlig nok for hvordan han skulle ta opp saken, dessuten var det knyttet litt prestisje i å få disse to damene gjennom utdannelsen. Løsningen ble å innkalle begge damene til en samtale på teppet til sjefen. (Militære sjefer på et visst nivå hadde den gangen teppe foran skrivebordet, korreks hos sjefen ble benevnt som å måtte møte på teppet)
Nøyaktig hvordan samtalen forløp vites ikke, men da problemet med den enes promiskuøse oppførsel ble tatt opp, kom svaret som gjorde at sjefen fikk problem med å ta samtalen videre:
- Jammen, æ like å pule.
Ikke vet jeg om TV2-sjefen eller Jonas Gahr Støre fikk lignende reaksjoner når de nylig måtte samtale med sine undersåtter om problemene. Det tror jeg ikke. Og jeg tviler på hendelsene er sammenlignbare. Davy har nok rett og slett vært grov i kjeften, Trond har nok vært i overkant glad i damer og vært gjennomført klossete i sin forsøk på sjekking.
Klossete sjekking er noe vi alle har sett. Jeg kjenner flere menn som blir innpåslitne i en grad som gjør meg flau på deres vegne.
Dessuten ser jeg det nesten hver dag i arbeid med de unge. Når guttene skal baske ei jente ned i snøen for deretter å føre snø innunder klærne ved halsen, er det alltid den jenta de har et godt øye til som blir utsatt for plagingen.
Selv har jeg som nevnt i mitt tidligere innlegg, fått høre fra en dame at jeg tafset for lite.
La oss, før det går for langt, besinne oss. All oppmerksomhet er ikke overgrep. Og uønsket adferd kommer fra begge kjønn. Selv om jeg vet at menn fortsatt er overrepresentert innen tafsing og griseprat og klossete tilnærmelser. Jeg vet ikke hvordan situasjonen i Forsvaret er nå, men jeg tror god oppdragelse og kursing sammen med bevisstgjøring er veien å gå.
Og jeg er glad mitt tilfelle av å gå over streken forlengst er foreldet. Jeg husker det, fordi det fortsatt gir meg snev av dårlig samvittighet. Heldigvis snakker jeg innimellom med denne damen, og hvis hun følte seg trakassert, skjuler hun det godt. Faktisk tror jeg det bare er jeg som husker det. Eller er det bare en drøm?
Jeg klappet nemlig på Oppdals desidert fineste rompe da jeg midt på dagen og midt i sentrum gikk forbi eieren av denne.
Da første uttaket til Ol 2018 nylig ble offentliggjort skjer det igjen, lille Dovre med 2700 innbyggere har 5% av de forhåndsuttatte. Skulle Oslo hatt tilsvarende uttelling ville de hatt over 40 deltakere klare for Pyongyang, Oppdal ville hatt 5. Oppdal har ingen, Oslo noen få tiltross for at mange idrettsutøvere flytter dit. I Ol i Sotsji 2014 var det også to fra Dovre med, i tillegg til to lesjinger som hadde lagt grunnlaget sitt i Dovre ved å være medlem i Dombås I.L. og gjort mye av treningen sin på Dombås skiarena.
Faksimile fra Vigga
Tilfeldig? Neppe, jeg tror ikke på slike tilfeldigheter. En gang, ja, men historien gjentar seg. Og en ytterligere eliminasjon av tilfeldigheter er det faktum at de to som nå er uttatt, ikke var med til Sotsji i 2014. Og ikke nok med det, de to forhåndsuttatte deltar ikke i trauste idretter som langrenn eller alpint. Å være dovring er ikke som mange tror noe traust og bakoverlent, disse to deltar i de mest ungdommelige og innovative idrettene på det olympiske programmet, freeski og snowboard.
Dovre har en spesiell plass i historien. Fra kong Nor som ifølge myten var den første som samlet Norge til et rike, via Harald Hårfagre som bedre dokumentert gjentok nasjonssamlingen mange generasjoner senere og som hadde sin oppfostring i Dovre, videre med Eidsvoldsmennene som sverget enighet og trosskap så lenge Dovre besto og til tyskernes angrep på Norge i 1940. Også Tyskland forsto Dovres betydning og forsøkte tidlig å få kontroll der.
Jeg har bodd lenge i Dovre og har fortsatt mitt daglige arbeid der. Det trives jeg med, men har alltid hatt et litt kritisk blikk på mye av det som skjer. For alt er ikke bare idyll. Dovre sliter med det meste av det utkantene ellers i Norge sliter med. Befolkningsnedgang, butikk-død, nedleggelse av arbeidsplasser, forgubbing, manglende enighet i det næringslivet som er, og ikke minst en befolkning som er pessimister til utviklinga. Viljen til å lete etter det positive og de lyspunktene som kommer til tross for høye kommunale avgifter, eiendomsskatt og fraflytting, mangler hos mange av mine venner i Dovre.
For det er ikke bare innen idrett Dovre markerer seg. Også annen kultur stå sterkt. Da Sparebank1 Lom og Skjåk skulle dele ut talentstipender til kulturutøvere i alle seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal, var det 40 utøvere som fikk stipend. Men de tre stipendene på 50 000 kroner gikk alle til Dovre.
Per Anders til venstre, Marie til høyre. (Billedutsnitt fra GD)
Johanne fikk nok en anerkjennelse for sin skiferdighet, mens organist Per Anders Håvelsrud og danseren Marie Olsen Bye var de to andre. Alle tre går sine egne veier. Johanne kunne blitt en av mange skiskyttere eller langrennsløpere med suksess, Per Anders kunne valgt et mer trendy instrument. Men de velger sin egen vei. Per Anders som for eksempel midt i sommerferien for noen år siden sendte meg en forespørsel om jeg hadde Ibsens skuespill Når vi døde våkner. Nerdete og utenfor hovedveien. Johanne som var vel etablert i ski- og skiskyttermiljøet, velger bort dette for i stedet å jibbe sammen med gutta. Marie som trosser leserinnlegg mot amerikanisering av kulturen, danser Hiphop selv om hun sikkert kunne blitt en vinner i springar på Landskappleik.
De står for sine valg slik Kong Nor, Harald Hårfagre og Eidsvoldsmennene gjorde før dem.
Og Johanne er i tillegg nominert til idrettsgallaen. Og når jeg ser videoen fra hennes slopestylerun i X-games skjønner jeg hvorfor. Så lett og selvfølgelig som hun gjør det umulige på ski er jeg glad jeg er så gammel at ingen forventer jeg kan kopiere slik skikjøring om jeg skulle nevne at jeg er brukbar på ski.
Alt dette kommer ikke av seg selv eller tilfeldigheter. Dovre kommune har støttet frivilligheten på en måte som innimellom har høstet kritikk. Fordeling mellom idrett og annen kultur er stadig diskusjonstema. Men tydeligere bevis på at det har virket, finner du ikke.
Så dovringene kan gå 2018 i møte med hevet hode, optimisme og stolthet. Dere har fått det til. Og jeg kunne uten problem skrevet to innlegg til om suksesshistorier i Dovre.
God jul til alle venner og uvenner i Dovre.
Denne helvetes oppdalingen beundrer det dere har fått til
Det har i morgentimene kommet litt snø. Tørre og fine opp mot 50 cm nysnø. Kald og lett og fin å se på. Flott å kjøre på ski i. Lett å måke. Tetter ikke snøfresen. Du kan til og med kjøre bil på ubrøyta veg. Da kommer den opp og over panseret.
Akkurat slik snø vi drømmer om. Slik den alltid var før. Slik den sjelden er nå.
Og folk priser den. De aller fleste liker slik snø. Særlig nå inn mot jul er den prikken over i'en for å skape stemning. Julestemning.
Etter å ha brøytet ferdig, med traktor og spade, forviller jeg meg inn på sosiale medier. Da kjenner jeg at loop-recorderen min får noe å jobbe med. Kanskje ringer de snart fra St.Olavs hospital og lurer på hva som skjer. For jeg lar meg irritere. Ikke bare irritere, jeg blir så innst inni helvete forbannet.
Og vurderer igjen å fjerne en haug med venner på Facebook. Blokkere dem på Twitter, fjerne dem i alle fora. Slik jeg en gang gjorde med de mest hatefulle innvandringsmotstanderne.
"Sjå snø'n hainn ligg, så fin og kvit"
PUDDER!!!!
Med en dose velvilje, en mye større dose enn den jeg er i besittelse av, kan snøen som sist kom på Oppdal, under tvil benevnes som pudder. Men i takt med eksplosjonen av nye toppturentusiaster, de som har investert i skibestigningsutstyr, for det er så dyrt at det er en investering, har begrepet pudder totalt mistet sin betydning som betegnelse på snø. I påska i fjor var det i følge mange, pudder overalt. Jeg var også på ski, men så ikke noe i nærheten. Pudder har rett og slett blitt en betegnelse på all snø som ikke er bearbeidet av prepareringsmaskiner og hvor skiene dine setter spor.
"Av og til er en cm nok" synger Anne Grete Preus. For den nye generasjonen på skibestigningsutstyr er det mer enn nok til at de skryter på seg løssnøkjøring. Strengt tatt vet de ikke at det heter skibestigningsutstyr heller, de har randonnée eller bare rando. De er ikke engang på skitur, de er på rando i denne puddersnøen sin. For en som debuterte på slikt utstyr i 1983, blir historieløsheten nesten ikke til å bære.
Så jeg vurderte å fjerne venner og følgere på sosiale medier etterhvert som de skrev pudder om løssnøen. Heldigvis kan jeg skrive av meg frustrasjonen ved tastaturet. For hvis jeg skal fjerne både hatefulle innvandringsmotstandere og de som kaller bittelitte grann løssnø pudder, ja da blir jeg veldig venneløs. Fjerner jeg også dem som kaller tyrolertravers for zip-line, nærmer antallet venner seg null. Og nå kjenner jeg blodtrykket stige igjen, retteprogrammet tror tyrolertravers er feil, mens zip-line går rett hjem...
Kanskje jeg skal ta meg en tur i nysnøen? På skibestigningsskiene mine? Sette opp en enkel tyrolertravers og kjenne tilfredstillelsen av å vite noe nesten ingen annen vet?
Vi var tre karer satt satt på et skjenkested i Trøndelag og hygget oss med noen øl og trivelig prat da en lettere påseilet og etterhvert særdeles innpåsliten dame gjorde oss selskap ved bordet. Hun var klar for det meste, kanskje til og med for alle tre. Men responsen var dårlig, vi var tross alt tre veldig ordentlige karer. For de finns og selv om kampanjen #metoo kanskje antyder noe annet, er vi faktisk i flertall.
Vi prøvde å overse damen, snakket oss i mellom og snudde oss vekk. Men hun var altså klengete hinsides normal oppførsel. Og uønsket. Den ene av oss er svært sterk i muntlig, og da hun satte seg inntil ham kikket han tydelig ned i utringningen og uttalte på klingende trøndersk:
- du har itj så store puppa, men dæm æ lang og fin!
Ingen kan ha unngått å få med seg denne kampanjen der kvinner står frem med sine opplevelser av uønsket seksuell oppmerksomhet. Det som startet med at kvinner i amerikansk underholdningsindustri fortalte om at de hadde blitt presset av mektige menn i bransjen for å fremme sin karriere, har utviklet seg til noe helt annet.
Nå forteller kvinner om alle former for uønsket seksuell oppmerksomhet. Til og med landsmoderen, Gro Harlem Brundtlandt, kan forteller en 57 år gammel historie om at hun ble strøket på halsen av en legekollega.
Mye av det som kommer frem, er slikt de fleste har opplevd. Forkastelig ja, men klumsete sjekkeforsøk fra menn, må nok dere kvinner leve med. Det er langt fra å bli strøket på halsen til overgrep og utnytting av posisjoner til å oppnå sex.
Jeg mener selv at jeg er grunnleggende skikkelig. Faktisk så skikkelig at jeg har fått tilbakemelding på at jeg er for skikkelig. Dessuten er jeg så heldig at jeg var i Forsvaret den gangen kvinner for alvor gjorde sitt inntog der. Noen av oss fikk reise på et kurs for å lære hvordan vi skulle møte disse unge kvinnene på en god måte. Og jeg lærte om at maktposisjoner kan utnyttes, at det vi gjør i beste hensikt kan misforstås og hvordan vi skulle unngå å havne i situasjoner som kunne bli vanskelig i ettertid. Å være grunnleggende skikkelig og attpåtil ha gjennomgått kurs, har nok hjulpet meg til å unngå det mange som jobber med barn og unge frykter mest; å bli beskyldt for å ha krenket unge mennesker seksuelt.
Når denne kampanjen først har kommet dit den er, savner jeg at menn forteller om sine opplevelser av å ha blitt utsatt for uønsket oppmerksomhet.
Slik oppmerksomhet har jeg fått fra heteroseksuelle menn, homoseksuelle menn, biseksuelle menn og fra kvinner. Uten at jeg har tatt veldig mye skade av det. Det er ubehagelig der og da, men storparten hadde jeg glemt inntil #metoo kampanjen tok av. For alt dette er mye verre enn det Gro ble utsatt for. Og det meste er verre enn de historiene om menn som har trykket seg inntil damer med erigerte peniser.
#metoo nr.1
Jeg opplevde i 15-årsalderen at en voksen mann som trodde jeg var jente, befølte meg på en bygdafest. Resultatet av det var at jeg ikke gikk på særlig mange flere bygdafester, og på denne måten havnet litt på etterskudd på kjønnsmarkedet.
#metoo nr.2
En litt eldre mann som en kveld mislyktes med å finne seg dame, ga tydelig uttrykk for at han kunne ta til takke med en yngre mann. Innpåsliten var han, og et sjokk for en uforferdet ung mann som knapt hadde hørt om slike som likte begge kjønn. Kontant avvist, og vi er fortsatt på talefot.
#metoo nr.3
En eldre homofil mann gjør et klossete forsøk på tilnærmelser og på å få meg med hjem til seg. Avvist og vi er på hils 30 år etter og har alltid vært det. Men det ble oppfattet ubehagelig da det skjedde.
#metoo nr.4
En dame ønsker alltid meg og andre menn velkommen med fuktige kyss på munnen når vi møtes på fest. Ubehagelig og pinlig, men ikke nok til at jeg blir hjemme.
metoo nr.5
En for meg ukjent yngre dame, godt påseilet, setter seg ved siden av meg i sofaen på pub. Begynner å prate, fortsetter med å beføle meg, drar etterhvert av seg trusa og tar hånden min dit den ikke skal være. Jeg drar hånden til meg, hun setter seg til å åpenlyst onanere. Har ikke sett vedkommende hverken før eller siden. Og jeg er såpass skikkelig at jeg syns dette var ubehagelig, støtende og direkte usexy.
#metoo nr.6
Damer som har lagt inn silikon i brystene har meget bestemt bedt meg ta på dem. Attpåtil på offentlig sted. Pinlig både for dem og meg. Men jeg tok ingen skade av det.
#metoo nr.7
Flere ganger opp gjennom årene har jeg opplevd damer som trykker pupper og romper og andre kroppsdeler mot meg på en veldig trakasserende måte. Satt seg overskrevs i fanget på meg og oppført seg langt utenfor alminnelig anstendighet. Såpass langt utenfor at om jeg som mann hadde gjort tilsvarende, ville jeg blitt anmeldt.
#metoo nr.8
En som flere ganger har vært borddamen min, begynte en gang å undersøke bukselommene mine under bordet. Der fant hun ingenting...
Slik kunne jeg fortsatt en stund til, og alle disse historiene kan bekreftes av folk som følger meg eller er venner med meg på sosiale medier.
Det skal dere slippe, men poenget mitt er at slik kampanjen har utviklet seg, er det ikke lenger en kjønnskamp der noen med makt utnytter den svakere part. Det har blitt fortellinger om møter med menn som ikke oppfører seg slik vi ønsker. Men kvinner viser også ofte slik adferd. Det er imidlertid kvinnene som styrer kampanjen og den stigmatiserer i vesentlig grad oss menn og gjør at vi kan være engstelig for gi et enkelt kompliment eller en uskyldig klem.
Som tidligere nevnt, er jeg grunnleggende en skikkelig kar. Jeg prøver etter beste evne å oppføre meg anstendig og utnytter aldri noen.
Jeg har opplevd å bli intenst kurtisert av en dame på 17 da jeg selv var i 50-årene. Det som startet med en hyggelig samtale over en øl på en pub der damen strengt tatt var for ung til å ha adgang, utviklet seg til at hun ville ha meg med hjem. Noe jeg avslo, med unnskyldningen at ølsalget ikke var over før om en time.
Jada, jeg har vært på strippeklubb. En gang kom en dame iført en kjole som hang sammen med borrelåser. Jeg fikk pakke opp først, det vil si at jeg skulle fjerne første bit av kjolen. Til mine mannlige venners skuffelse, fjernet jeg den på en strippeklubb minst interessante biten. Jeg rev av en 20x20 cm lapp midt på ryggen. Jeg er skikkelig på grensen til det kjedelige.
På noe som var litt mer enn bare strippeklubb var jeg engang sammen med en over 20 år yngre kar. Da tilbudene kom, unnskyldte vi oss høflig med at det ikke sømmet seg når vi var der som far og sønn. Vi var skikkelige karer.
Og det er de aller fleste.
Mange menn har nok opplevd lignende historier som meg. I forbindelse med #metoo hadde jeg kanskje trodd at noen sto frem. Kanskje har noen gjort det, men da har det gått under min radar.
Du er en fabelaktig skiløper. Faktisk helt på høyde med Johan Grøttumsbråten, Harald Grønningen og Oddvar Brå. Kanskje mangler du litt på nivået til Thorleif Haug, men det er vanskelig å sammenligne forskjellige epoker.
Så selv om du var halvannet minutt bak i dag, er du uten tvil den største langrennsløperen av de som er aktive i dag.
Du er imidlertid et dårlig forbilde. Faktisk i mange sammenhenger er du som type ikke en slik vi ønsker å se opp til.
Når vi lekte på ski i yngre dager, tok vi ofte navnet til våre idoler. Og det gjør barn fortsatt. Hver vinter hører jeg mine elever si at de vil være Petter Northug jr. Du er den eneste som jevnt og trutt blir nevnt. Det er ingen som sier de vil være Martin Johnsrud Sundby. Heller ikke Marit Bjørgen. Ikke engang Therese Johaug er det noen som vil være. Men deg ser de opp til og vil kopiere. De gå om kapp og kommenterer seg selv. -Og der kommer Northug og går forbi alle på oppløpet...
Da er det synd du ikke er noe godt forbilde utenfor sporet. For den oppvoksende slekt ser hva du gjør utenfor løypa og. Og det er ikke lite.
I denne omgang vil jeg bare ta dine eskapader på sosiale medier. Der er du aktiv. Såpass aktiv at jeg er sikker på at det tar tid som kunne vært brukt til bedre ting. Jeg f.eks, hadde blitt veldig mye sprekere om jeg hadde brukt tiden jeg bruker på sosiale medier til trening. Jeg er aktiv selv, og vet at det tar mye tid. Men det får være ditt valg.
Verre er det at du sparker nedover i full offentlighet. Spøk og artigheter javel, men i det offentlige rom er det ikke pent.
Jeg har stort sett befunnet meg i røffe miljøer i hele mitt voksne liv. Ting blir sagt direkte, tabber blir aldri glemt og det er stor takhøyde internt. Slik jeg er sikker på at det også er høyt under taket på langrennslandslaget.
Jeg kan imidlertid ikke uttale meg om venner, kolleger og sjefet i det offentlige rom på samme møte som jeg gjør i lukkede fora. Da ville jeg fått korreks, og uten at jeg hadde beklaget og endret adferd, ville jeg mistet venner og jobb.
Jeg er ikke noe forbilde, men jeg ønsker likevel å være forbilledlig. Jeg ønsker ikke at barn og unge skal lære mobbing og dårlig nettkultur av meg. Og selv om jeg har bommet ved et par anledniger i det offentlige rom, tror jeg at jeg stort sett holder meg på riktig side av streken. Om jeg har mobbet noen, kan jeg ikke se å ha mobbet nedover. Men det gjør du når snakker ned, og attpåtil bruker bitende ironi overfor dine mindre merriterte landslagskolleger.
Du får ha riktig lykke til med sesongen. Jeg håper og tror at du vil vise deg fra en bedre side enn i dag. Kanskje vil du også prioritere skiløping fremfor sosiale medier.
Vi er mange nok dårlige skiløpere som opererer der. Alt fra undertegnede til Donald Trump.
Når vi skal møtes for å lære mer, er det mange som i forfengelighet benevner det som at de skal på seminar eller symposium eller noe annet fint. Da blottlegger arrangør og deltakere sin manglende dannelse for oss som har et minimum av allmennkunnskap. At seminar er en religiøs utdanningsinstitusjon er det få som vet, og at symposium er et drikkegilde for menn, er enda mindre kjent.
Men ikke for den gjengen dannede mennesker som hvert år møtes for øke allmennkunnskapen på høstkurs i Norsk leirskoleforening. Å være leirskolelærer er gjevt. I det militære var det i min tid aller gjevest å være rittmester, vi var 150 i landet. Leirskolelærere er vi enda færre av. Men på kurs fyller vi på med eiere, rektorer, brukere og andre ansatte ved leirskoler slik at vi får en unik forsamling mennesker med stor dedikasjon for det de driver med.
Vi kunne kalt det seminar, for selv om religion ikke er noe stort tema, er vi slett ikke verdslige. Vi danser ikke rundt gullkalven, vi hegner heller til naturen. Men deler av kurset foregikk i kapellet.
Vi kunne også kalt det symposium. Eller kanskje kveldssymposium. Men det hadde blitt feil det også. I de forsiktige drikkegildene våre er det full likestilling mellom kjønnene.
Så det blir kurs. Det vet de fleste hva er. Og vi driver med allmennkunnskap. Noe som gir oss den vanskelig målbare egenskapen dannelse. Ikke i den forfinede, poserende, forfengelige utgaven vi kan finne innen deler av samfunnet, men den virkelige dannelsen skapt av høy allmennkunnskap.
Her lå tre av oss. Legg merke til nattbordet, leselampa og klesskapet.
For mange er kurs en anledning til å bo på flotte hoteller. Men ikke for oss. For mange av oss var det ikke engang det som kan kalles nøktern standard. Ingen annen yrkesgruppe ville tatt dette med godt humør. Men vi som lå på flatseng på rekke og rad langs veggen, sov godt. Faktisk i overkant godt.
Maten varierte fra pølse med brød til storveies lokalmat. Kjøttsuppe med grøt har for eksempel jeg aldri vært i kontakt med før. Men godt var det. Og jeg tviler på at noen gikk ned i vekt, tiltross for fjelltur og gruvetur.
Hvert år besøker vi nye områder av landet og blir kjent der. I år var Knaben sin tur. Knaben i Kvinesdal, bygget rundt utvinning av molybden. Molybden som var ukjent for mange, selv om det er av de vanligste grunnstoffer. Dessuten fikk vi innblikk i hvordan gruvesamfunn bygges raskt opp og legges enda raskere ned. Og hvilken virkning dette har for stedet og kommunen.
Vi lærte om smelteverk. Og så hvordan et fransk industrikonsern frakter råvarer fra Afrika til Norge for foredling, og deretter ut i verden igjen for salg på verdensmarkedet. Og klarer nesten å overbevise meg om at dette er en klimavennlig måte å gjøre det på. Og overbeviser meg om at norsk måte å drive slikt på, med fulle ISO-sertifiseringer og fokus på HMS kan konkurrere med utlandet.
Og vi lærte av hverandre. Gjennom både styrte og spontane erfaringsutvekslinger lærte vi nyttige og unyttige ferdigheter og kunnskap av hverandre. Hvor mange oppdalinger har for eksempel kunnskaper om nye regler for sertifisering av båter?
Og noen prøvde å døgne. Uten helt å lykkes denne gangen. Men det var ikke langt fra.
Her studeres karaokemenyen
Folkene på kurset er ikke A4. Det er ikke mange urbane her, latte var ikke nevnt. Men mange liker allikevel ulv. Materielle ting ser ikke ut til å ha høy prioritet. Og når det er 20 minutter mellom siste time og transport til festmiddag, prioriteres litt tullprat og en skarp en høyere enn dusjing og klesskift. Uniformen er godt brukte turklær. Festen kvelden før festmiddagen lignet dunjakkedisco'n på Turtagrø. Men musikken var karaoke, underholdningen ikke spesielt god standup.
Folkene er i alle aldre, nesten. De yngste er i 20-årene, de eldste har passert 70. Noen synger, noen er møteplagere som ber om ordet for å si det samme som forrige taler, noen snorker, noen er stille av seg mens andre bare har utestemme. Og opptil flere er bedrevitere, ja vi har faktisk Bedreviternes bedreviter blant oss.
Alle disse fabelaktige menneskene er samlet i en forening, Norsk leirskoleforening. Dette er ingen fagforening, men en forening som arbeider for at leirskole med høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle elever i norsk grunnskole.
Og da må vi ha landsmøte. Og der lage handlingsplaner, godkjenne regnskap og budsjett og velge dem som skal fronte saken gjennom å være i styret. En særdeles viktig oppgave i en virkelighet der nåværende regjering i sin uvitenhet, nesten fjernet leirskole med et pennestrøk.
Og dette styret skal velges i en forsamling mennesker av så høy kvalitet at det er vanskelig å velge.
Det klarte vi også denne gangen, takket være en fantastisk jobb av valgkomitéen.
Og da ny valgkomité skulle velges, ble undertegnede valgt med akklamasjon. Jeg har altså verdens viktigste og vanskeligste jobb.
For leirskole er viktig. På kurset fikk jeg til og med repetert derivasjon. Og slik er det når ungene er på leirskole også. Kunnskap får praktisk anvendelse, andre ferdigheter enn de man øver i vanlig skole blir synlige. Og i vår måloppnåelsesstyrte verden blir slikt viktig. Selv om det vi oppnår ikke er målbart.
Jeg vet at jeg i dag er et mer enn dannet menneske enn jeg var forrige lørdag.
Det har nærmest gått inflasjon i å føle seg krenket. Den siste store krenkelsesdebatten skyldtes Siv Jensens valg av kostyme til et karneval eller kostymeparty. En debatt jeg aldri helt forsto. Vi har jo ofte kledd oss ut, og indianer har det vært populært å være i slike lag. Og klesdrakter til andre urbefolkninger brukes også. Hadde jeg vært same, hadde jeg sikkert vært krenket av Otto Jespersens samiske versjon av TV-programmet "Hver gang vi møtes". Og hadde jeg vært finnmarking ville jeg blitt krenket av TV-serien "Monster". Sistnevnte eksempel med adskillig større rett enn både indianere og samer.
Blir samer krenket av dette? Ikke det jeg har hørt
Dessuten har vi nå omtrent utryddet bruken av ordet neger. Neger som var det eneste ordet jeg kunne for å beskrive en person med mørk hudfargem, og som jeg aldri la noe negativt i. Litt verre var det å kalle en neger en svarting, slik Vebjørn Rodal i sin tid benevnte Kipketer. Imidlertid la ikke vår olympiske mester noe krenkende i bruken av svarting, selv om jeg forstår at det kunne virke krenkende på spjælingen fra Danmark med mørk hudfarge.
Men lista ville blitt lang om jeg skulle listet opp alle tilfeller der det som ble oppfattet krenkende, slett ikke var ment slik. Dette handler i dag om meg. Jeg har blitt krenket på det groveste i riksdekkende media. Først i Dagsnytt kl 1600 da jeg satte meg i bilen for å reise fra jobb. Deretter da jeg kom hjem kl 1700, i programmet "Her og nå", begge på NRK P1, som er kanalen for den som vil høre nyheter og seriøse innslag forøvrig. Og nå i skrivende stund skal krenkelsen gjentas i selveste Dagsrevyen!
De lokalkjente vil kanskje bemerke at jeg har kjørt for fort. Og det er helt korrekt. Krenket, sint, fornærmet, stigmatisert og med selvfølelses på bunnivå justerte jeg cruise-kontrollen 5 km/t opp. Så i stedet for mine vanlige 78km/t var jeg antagelig oppe i 83 km/t i sinne og frustrasjon. Men bra jeg fikk den timen i 83km/t, da fikk jeg bort det umiddelbare sinnet som ville ført til at dette innlegget hadde vært overøst med bannskap og stygge ord.
Trist, lei seg og sint. Og ikke minst krenket
En eller annen førsteamenuensis ved navn Kolshagen, presterte å uttale at slike som meg var AKTIVT VALGT BORT! Smak på uttrykket, AKTIVT VALGT BORT! Vi var altså ikke bare valgt bort, vi var aktivt valgt bort.
Av hvem? Jo, av damene. Aktivt valgt bort av damene.
Fra menneskehetens spede begynnelse har vi utviklet oss gjennom utvalg. De peneste, mest intelligente og mektigste har parret seg med hverandre. På denne måten har vi sakte, men sikkert utviklet oss.
Nå er det definert som et samfunnsproblem at 1 av 6 kvinner og 1 av 4 menn er barnløse ved 45-års alderen. Antallet øker, og mest hos menn.
Mens menn som Kolshagen, førsteamenuensis og greier, ifølge ham selv blir aktivt valgt, ikke bare en gang, men flere ganger, blir slike som meg aktivt valgt bort. Slike som meg er menn på landsbygda med lav inntekt og lav utdannelse.
Uten å nevne andre årsaker enn dametekke, men rett og slett ved skryte av sitt eget dametekke og nedsable slike som meg, klarte denne, ikke bare amanuensis, men førsteamanuensis må vite, å krenke meg på det groveste. Og skryte uhemmet av sine egne muligheter for å få flere kull med barn. For mine, dine og våre barn var visstnok det mest sexy som fantes.
Og jeg er tilhenger av å tro på fakta. Kolshagen jobber på Folkehelseinstitittet, senter for fruktbarhet og helse. Så da er det troverdig, selv om jeg var fristet til å skylde på "fake news". Dessuten bekrefter det egne observasjoner av at damer etter samlivsbrudd søker seg mot gifte eller skilte menn.
Så jeg ble krenket, såret, sint, lei meg og mistet både selvtillit og selvfølelse av å høre på denne Kolshagen. Men jeg prøvde å jobbe med meg selv, og klarte nesten å komme meg opp igjen før Dagsrevyen. Men da Kolshagen viste seg på skjermen, kom den avgjørende nedturen.
Denne, i egne øyne, Guds gave til kvinnene, var en tørrpinne av kar på mellom 40 og 50, pløsete i ansiktet, null atletisk kroppsbygning, snarere undersetsig og med skulderlangt ustelt hår. Og iført en dressjakke det var umulig å se om den var grå eller brun, det jeg ofte kaller lærerbrun. Og han eksisterer ikke på Google.
Særlig bedre for meg ble det ikke da Hareide la frem sitt forslag til statsbudsjett, der familiene ble tilgodesett med 2 000 000 000 kroner ekstra...
Hvis det er slik at dere kvinner virkelig foretrekker typer som Kolshagen fremfor slike som meg, er jeg lei meg for at jeg ikke er homofil.
Ingen mann kan nemlig ha så dårlig smak. Eller har kanskje førsteamanuensisen en helt elendig selvinnsikt og et voldsomt oppblåst ego?
Jeg ble i alle fall dypt krenket og føler meg kraftig stigmatisert.
Aller helst hadde jeg sett at vi som var her i Norge på den tiden jeg ble født, kunne vært grunnlaget for en passelig kristen, passelig veloppdratt og sånn passelig homogen befolkning. Verden skulle vært slik at vi kunne levd med minst den levestandarden vi har i dag, uten at vi måtte ha tatt alle mulige hensyn til verden rundt oss.
Det vi mangler selv for å opprettholde vår måte å leve på, burde vært lett tilgjengelig fra verden utenfor til en billig penge, og våre varer burde omverdenen være villig til å betale dyrt for.
Og skulle vi fått behov for å se negre, muhammedanere og andre som ikke var på en prikk lik oss selv, eller fått behov for å oppleve annen kultur enn nasjonalromantikk, kunne vi reist utenlands for å oppleve det. Naturligvis måtte vi da ha blitt mottatt med respekt der vi kom.
4 millioner nordmenn kunne levd i et paradis. En ønskedrøm rett og slett. Men verden fungerer naturligvis ikke slik. Eller kanskje det er mulig?
En anseelig mengde nordmenn tror det. Og de aller fleste mennesker i verden ville helst vært sammen med folk av egen kultur og væremåte på et sted der de kunne levd et greit liv. Men verden forandrer seg og har alltid gjort det. Og vi må løse det som kommer.
Rammevilkårene våre har forandret seg mye siden vi som et veidefolk vandret ut av Kongo og etterhvert havnet i Levanten, området som i dag er Midt-Østen, for 120 tusen år siden. Men vi er fortsatt i bunn og grunn tilpasset livet slik det var den gangen. Vi er opportunister og egoister som setter ideelle hensyn til side.
På et eller annet tidspunkt i historien, kanskje i forbindelse med at vi ble jordbrukere, fant vi det nødvendig med bredere samarbeid enn tidligere. En ser kanskje for seg at ulik kompetanse kunne brukes til felles nytte. Dessuten ble vi knyttet til ett sted, vi fulgte ikke etter maten, men dyrket jorden og holdt husdyr. Mindre risiko, men stort sett mer arbeid ble resultatet. Og begrepet eiendomsrett til jord oppsto. Nødvendigheten av å verne om ikke bare sitt liv, men også eiendom, ble etterhvert sentral. Så dannet vi forbund med flere, og etterhvert ble nasjonene bygd.
Og vi vernet om først oss selv, så familen, flokken, stammen, og etterhvert nasjonen. Vi sloss også oss imellom, og kampen om kontroll over ressursene var det vi sloss om. Religion kunne være den mest åpenbare arsaken til ufreden, men dypest sett var det en kamp om ressursene.
Etterhvert gikk nasjonene sammen i allianser, noen skjøre, andre solide, eller robuste som det gjerne heter nå. Vi har utviklet oss hele tiden, og humanismen har stått sterkere og sterkere, vi bryr oss om hverandre. Til en viss grad. Svært mange, de aller fleste, er svært uvillige til å redusere egen kontroll over ressurser de mener er deres. Vi har vært, og er fortsatt, ikke villige til å dele.
Og vi vil ikke se dem vi må dele med. Vi vil ikke se dem i Norge.
Løsningen på verdens problemer er ikke lett å finne. Undertegnede har strengt tatt ingen formening om det. Realistisk sett tror jeg ikke drømmen beskrevet i innledningen er mulig. Derfor vil jeg heller ikke stå på det som et krav. Vi må ta vår del av verdens problemer.
Og jeg tror vi bare har sett starten. I fremtiden vil krig og etterhvert klimaendringer drive et voldsomt antall mennesker på flukt.
Vi kan ikke skyte dem som kommer, slik vi gjorde i tidligere tider. De som kommer må bli tatt imot med respekt og verdighet. Og jeg tror ikke vi kan kreve at de er norske i det øyeblikk de står på norsk jord. Nordmenn som har forlatt Norge har vist oss hvordan det er å bosette seg i andre land. I USA er det nordmenn som er mer norske, som har flere tradisjoner og vaner som vi forbinder med Norge, enn hva storparten av oss som ble værende har i dag. Og ikke alle nordmenn integrerte seg i særlig grad. Noen ble til og med værende i parallellsamfunn som i Ørkenen Sur i New York.
Norsk parallellsamfunn i New York, Ørkenen Sur
I Ørkenen Sur levde nordmenn som trengte hjelp med sine liv. Denne hjelpen fikk de ikke fra Norge(mange var akterutseilte norske statsborgere) og ikke fra USA.
Men USA kom opp med en plan, Marshallplanen. Fra 1947 til 1951 gjennomførte USA en plan for å gjøre Europa levelig igjen etter 2.verdenskrig. Og det hjalp. Bare noen få, undertegnede var av dem, utvandret i troen på bedre i liv på andre siden av Atlanteren. Og mange av oss kom tilbake.
Aha... Jeg vil ha hjelp i nærområdene? Naturligvis vil jeg det. Og ikke bare nødhjelp, men en ordentlig plan for å gjøre områdene levelige. Og en plan for å hindre nye områder i å bli ubeboelige. Jeg er motstander av dagens plan som stort sett ser ut til ha som mål å skremme folk fra å komme hit. Det er direkte trist at Norge lager tegneserier for å fortelle hvor vanskelig livet er som utlending i Norge. Folk vil fortsette å komme, de fleste rett og slett fordi det er umulig å leve videre der de er. At noen er opportunister, må vi nok dessverre regne med.
Nå eksisterer det ikke noen helhetlig plan for å styrke utsatte områder. Derfor vil det fortsette å komme mennesker i en grad vi må tilbake til innvandringen etter istiden for å finne maken til. Og i et antall vi aldri tidligere har sett.
Heldigvis er alle de mange hundre asylsøkere og flyktninger jeg har arbeidet med, skikkelige mennesker. Med to unntak. De fleste av dem er veldig forskjellig fra meg, naturlig nok. Men jeg har ingen problemer med å forholde meg til dem.
Jeg konkluderer derfor med at også innvandringen er noe som går greit i min tid. Og kanskje at det akkurat for meg er best å fortsette arbeidet med å skremme folk fra å komme hit. Akkurat som det for meg er best å utnytte oljeforekomstene maksimalt før de blir verdiløse. Og mye annen politikk som ser ut til å ha som mål at akkurat jeg skal få et godt liv.
Av en eller annen grunn har jeg med alderen blitt mindre egoistisk. Derfor etterlyser jeg en plan og en politikk som sikrer dine, jeg har ingen, etterkommere et godt liv.
Tidligere delte vi folk i de som arbeidet, de som kriget og de som ba. Jeg har vært i de to førstnevnte klasser uten at det hjalp, kanskje må jeg gå inn i sistnevnte klasse?
For lykkes vi ikke med å håndtere innvandring og utvandring, blir det stygt.
Beklager om mange tror det er noe som feiler meg. Takk uansett for en overveldende mengde ønsker om god bedring. Vissheten om dem vil hjelpe meg den dagen det virkelig trengs. Fakta er vel at jeg er like frisk som, eller endog friskere enn, storparten av dere som har reagert på innlegget på Facebook i går. Realiteten er at man leter etter feil som kanskje ikke finnes på hjertet mitt. I går fikk jeg satt inn en hjerterytmeregistrator i kroppen. Med batterilevetid tre år... Uregelmessigheter blir automatisk registrert og oversendt via nettet til St.Olav i Trondheim som ringer meg om det er noe alarmerende. Denne overføringen virker overalt der det er telefondekning.
Jeg er, med noen begrensninger, på jobb i dag. Den viktigste begrensningen for øyeblikket er at kroppshygienen er satt litt på vent. Det spiller ikke så stor rolle, det er bare en til her. Og vi har et avslappet forhold til dette, vi dusjer til jul om det trengs eller ikke. Og så skal jeg være litt forsiktig fysisk. Men det mener mange jeg allerede er... Egentlig er det faktisk godt å være på jobb med visse begrensninger. Det burde flere av dere prøve i stedet for å sykmelde dere. Som regel har du en restarbeidsevne når du er litt redusert... Det er litt morsomt at jeg først og fremst huskes for min sykling på enhjulssykkel. Jfr kommentarfeltet. Men noe skal man vel huskes for.
Bildet til venstre er altså mer dramatisk enn sannheten. Til høyre er forøvrig det utstyret som er utenfor kroppen. Endelig får jeg skikkelig igjen for alle skatte- og avgiftskronene jeg har betalt gjennon årene.
Ønsker om god bedring trenger jeg altså foreløpig ikke, men du verden så godt det er å vite at de er der...
Joda, det er søndag og det er 1.oktober. Men dagen er så uendelig mye mer.
1.oktober er den internasjonale eldredagen. FN har definert tema for dagen slik: 'Stepping into the future: Tapping the Talents, Contributions and Participation of Older Persons in Society.' For å ta steget inn i fremtiden skal altså talent, bidrag og deltagelse fra de eldre tas i bruk.
Jaggu sa jeg smør, sa kjerringa hun fikk smult på bordet.
Så langt har jeg ikke funnet et ord om dagen i nettavisene. Vi glemmes.
Du skal ikke bli veldig 'voksen' før det dukker opp et visst stigma fra omgivelsene.
I 1997 ble jeg 40 år gammel. Ikke lenge etter stakk jeg en varm dag innom en kafé for å kjøpe en is etter en 12 mils tur på sykkel. Slike sykkelturer hadde jeg da med ujevne mellomrom tatt i 25 år. Allikevel bemerket den forøvrig helt utmerket 15 år yngre damen bak disken at jeg var kommet i panikkalderen. Og det til tross for at hun visste at jeg innimellom syklet slike turer. Men jeg var altså i hennes øyne stemplet som tilårskommen. I hvert fall følte jeg på stigmaet.
Torsdag i uka som gikk, var jeg på toppen av Snøhetta. På kvelden traff jeg en annen forøvrig utmerket 15 år yngre dame. Hun lurte på om jeg hadde blitt båret opp. Og om jeg hang i et horn på veggen og ble tatt frem innimellom som en sjuende far i huset. Jeg ler med, men føler på stigmaet.
Mine elever i 12-årsalderen er ofte opptatt av hvor gammel jeg er. Som regel konkluderer de med at jeg er gammel og gjerne litt eldre enn bestefar. Og for to uker siden foreslo en kar at jeg kanskje var 80 år gammel. En annen skulle være mer høflig og mente jeg neppe var mer enn 70. Heldigvis var det ei jente som knuste de to med blikket og tippet 48.
At jeg er på Facebook godtar de fleste. Facebook har blitt de eldres arena. At jeg i tillegg er aktiv på Instagram og har konto på Snapchat, er mer forunderlig, men ikke helt ute. Men at jeg skriver blogg, er synlig på Twitter og har en Klout-score på 60 er knapt til å tro for en del unge. Og slett ikke for dem på 30. At jeg ikke er den eneste 60-åringen med lignende synlighet på internett, er for den jevne 50-åring ikke til å tro.
At jeg bruker Mac, men behersker PC, er tilsvarende rart for enkelte. Likeså at jeg ikke har tastetelefon fra Doro, men iPhone7 pluss.
Jevnt og trutt får jeg spørsmål om når jeg skal tre tilbake og pensjonere meg. Kanskje ikke så rart når mange jevnaldrende allerede er pensjonister og svært mange av de som fortsatt står i jobb, er aktive på forskjellige pensjonskalkulatorer. Samtidig blir vi stadig gjort oppmerksom på at vår pensjonsordning ikke er økonomisk bærekraftig. Om ikke lenge må de få som arbeider, betale 60% skatt for finansiere pensjonen til de som ikke jobber. Men svært få vil ta det innover seg.
Heldigvis har jeg en sjef som ønsker å beholde meg i arbeid en god stund til. Jeg finner glede i å delta, og mener selv jeg fortsatt kan bidra. Og jeg er ikke utdatert.
En sak er det fysiske. Jeg deltok for litt siden en smule i en nettdebatt om pensjonsalder. Der gikk jeg inn for større fleksibilitet, men ble kraftig imøtegått av en som mente jeg ikke visste hva jeg pratet om. Alle med kroppsarbeid var visst utslitt i 60-årsalderen. At det strengt tatt er svært få som fortsatt har tungt kroppsarbeid, og at jeg faktisk er av dem som har tyngst fysisk arbeid, var jeg på det tidspunktet ikke i humør til å forklare vedkommende. Ikke ville han tatt det til seg heller.
Vi eldre holder oss stadig friskere og mer ajour. Og 30-åringene som syns vi er gammeldagse og utdaterte kunnskapsmessig, vet ikke hva de snakker om. Vi som er så gamle at vi ikke gikk videregående skole, men yrkesskole, gymnas og handelsskole, fikk en kunnskapsbase du må på høyskoler og universitet for å få i dag. Og mange av oss har holdt kunnskapene ved like.
Vi såkalt eldre følger med på det som skjer. Vi ser fortsatt nyheter på TV, vi leser aviser, vi setter oss i stor grad inn i alt det nye som skjer. Mens 30-åringene i stor grad ser på realitysøppel, bruker ekkokammer på Facebook som nyhetskilde og er påståelige verdensmestre i stedet for å være åpne og en smule ydmyke.
Men greit nok, eller fair enough: Hvis vi ikke er gode nok, får vi bare tre tilside. Enn så lenge er pensjonsordningene gode for oss, vi kan være egoistiske og ikke ofre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner en tanke.
Disse vil neppe takke oss for å ha brukt opp velferden.
Men vi slipper antagelig å oppleve harmen. Når krybba er tom, bites hestene. Statens pensjonsfond holder vel såpass mange år at vi som nå er 60 slipper å oppleve tom krybbe.
Jeg har allerede avgitt min stemme, og jeg tror det skal mye til for at jeg skulle angre på mitt valg. Valget er gjort for lenge siden, og ut fra kriterier jeg beskrev i dette innleget fra en tid tilbake. Nå står et uhyre spennende valg foran oss.
I dag er det to saker som dominerer blant de politiske ytringene på Facebook. Den ene er lite delt av mine venner, mens veldig mange er i bortimot harnisk over den andre. De har tydeligvis fått en SMS fra Arbeiderpartiet. Det har ikke jeg, men jeg ville ikke blitt særlig opprørt om jeg hadde fått det. Jeg har stemt Arbeiderpartiet, men det er så lenge siden at det bortimot var i annet liv. Ikke husker jeg om det var Høyre eller Arbeiderpartiet jeg stemte på sist av de to store heller. Men at det er rundt 30 år siden tror jeg nok. Men på 30 år har jeg overhodet ikke klart å opparbeide det hatet mange tydeligvis har mot Arbeiderpartiet. Tvert om respekterer jeg dem, og jeg mener fortsatt at den jevne nordmann med usikkert engasjement innen utenrikspolitikk, klima- og miljøpolitikk og innvandringspolitikk,faktisk burde gi sin stemme til Arbeiderpartiet.
Faksimile fra Dagens Næringsliv
Men jeg forstår at jeg ikke er folk flest. De irriterer seg grenseløst over denne SMS'n. Selv får jeg masse uønsket SMS. Meldinger fra banken om at jeg har regninger til forfall i nettbanken, meldinger fra butikker som vil selge meg noe jeg ikke trenger eller ikke har råd til, eller unødige meldinger om at jeg har vunnet et småbeløp på Lotto. Men det irriterer meg overhode ikke.
Etter at valgkampen startet har vi blitt utsatt for masse valgmateriell som må være adskillig verre. I går fikk jeg for eksempel et drops jeg ikke likte særlig godt av Senterpartiet. Uten å gå i harnisk på sosiale medier av den grunn. Jeg har betraktet de fleste utspill fra mine meningsmotstandere med en viss grad av overbærenhet.
Ikke har jeg råd til en ny Range Rover Velar, ikke trenger jeg noe nytt til utendørsaktivitetene min og 65 kr snur ikke opp ned på livet mitt. Men jeg får beskjed.
Den andre store saken er Christian Tybring Gjedde sitt bilde fra valgkampboden til Arbeiderpartiet på Karl Johan. Dette ble likt og delt av mange av mine venner i går. Og skulle vel bevise at Arbeiderpartiets velgere stort sett besto av fremmedkulturelle. Da den godeste Christian Tybring Gjedde ble tatt med bukse nede fordi bildet var et falsum, og slettet bildet fra sin profil på Facebook, ble det helt stille. Ikke en gang avisene, som visstnok er venstreradikale, har nevnt dette i ettertid. Et adskillig mer problematisk valgkamputspill vil jeg si. Det kom tross alt fra partiet som matet uhyret fra 22.juli 2011 med lignende mat.
Et annet spørsmål som forundrer meg i denne valgkampen, er om det ikke er lov å eie mer enn andre når man er leder i Arbeiderpartiet. Drittpakkene som med god timing har kommet om Støres privatøkonomi, er noe jeg ikke forstår. Forventes det at alle, slik som Bjarne Brøndbo gjorde, skal gå inn i Høyre når formuen når et visst nivå? Hva med Kjell Inge Røkke som er åpen om at han stemmer Arbeiderpartiet? Og selv om det er en stund siden saken var fremme, kan ikke Rasmus Hansson kjøre gammel Honda CRV? Må alle politikere være nøyaktig som kjernevelgeren? Er alle korrekte Høyre-velgere formuende? Er alle som stemmer Rødt kroppsarbeidende og uformuende? SV er kanskje for damer med mastergrad og flagrende gevanter? Må politikerne følge normen og være klin lik dem man ønsker å jobbe for? Må man være dårlig i norsk for å jobbe i lokallagene til FrP?
Kanskje alle Frp-velgere kvalifiserer til å miste barnetrygden? For om de testes i norsk, ser jeg jo at kunnskapene er for dårlige. I hvert fall i Stovner FrP.
Jeg kunne aldri vært politiker. Til det har jeg gjort for mye rart gjennom livet. Og det meste kunne journalister og meningsmotstandere lett gravd frem. Om jeg skulle drevet valgkamp, ville jeg ikke fått tid til annet enn å kommentere gamle synder. Og jeg både flyr og kjører bil, Jeg har sittet på med jagerfly, jeg har kjørt snøscooter i fjellet og kjørt biler med mange hundre hestekrefter. Og jeg er åpen om at jeg syns det var moro. Men jeg ga min stemme til MDG i år.
Men jeg burde kanskje ikke gjort det, nå må jeg innrømme at tvilen kom snikende. Hvorfor skal en barnløs, enslig eldre mann tenke så langt fremover? Hvorfor skal jeg i trygge Oppdal bli skremt av været som herjer i Florida? Selv om jeg tror på fakta og vitenskapen, hadde det vært adskillig enklere å fornekte den.
Jeg burde rett og slett gitt faen og tenkt bare på meg selv!
Fire av fem nordmenn stemmer ved stortingsvalg. Og jeg er altså en av fire. Med mitt tvisyn og tvil har jeg vært innom de aller fleste politiske partier som i dag er representert på Stortinget, faktisk er det bare to som aldri har fått min stemme. Noen vil hevde jeg vingler, andre vil konkludere som meg at det ikke er all verdens forskjell på mange av partiene. Jeg har stemt avhengig av hva jeg anså som viktigst valgdagen.
I år slo det meg at jeg burde ha startet et eget politisk parti. Ingen av partiene deler mitt syn i alle de viktige sakene. Problemet er at ingen annen jeg kjenner heller gjør det, og at det derved hadde blitt et omfattende arbeid å samle tilstrekkelig antall underskrifter til å få godkjent partiet. Og jeg var for sent ute.
Legg til bildetekst
Nok å velg i, men det mangler en
Slik verden har blitt, anser jeg utenriks- og forsvarspolitikken som svært viktig. Og jeg er tilhenger av EU og Nato. Disse to organisasjonene er omtrent like perfekte som Arbeiderpartiet og Høyre, men de har ingen reelle alternativer, det har imidlertid de nevnte partier. EU og Nato er de viktigste bidragsyterne til at vi har hatt en langvarig fred i Europa, kanskje først og fremst EU. Jeg vet at mange oppfatter EU som først og fremst et økonomisk samarbeid, men så styrende som økonomi har vært de siste 100 årene, har den bidratt til fred. Utjevning av forskjeller mellom landene er en bærebjelke i å unngå konflikter. EU er i Europa den viktigste faktoren i dette arbeidet.
Nato har gjort mye jeg er uenig i. Libya er i mine øyne det største feilgrepet. Og Nato er blitt for mye et redskap for USA og deres imperialistiske interesser. Men foreløpig har vi ikke noe alternativ. Og jeg tror ikke det mulig for Norge å bygge opp tilstrekkelig forsvarsevne alene. Min drøm vil være et EU som også er en militær allianse. Akkurat nå er vi imidlertid avhengig av Nato. Og mine valgmuligheter begrenser seg i den norske partifloraen.
Og så er jeg opptatt av miljø- og klimapolitikk. Her tror jeg nøkkelen er å endre måten vi lever på. Evig økonomisk vekst er ikke mulig om vi skal nå målene. Alle kan ikke leve som oss, og det kan heller ikke vi. Verden har nok for alle sitt behov, men altfor lite til dekke alles begjær, sa Gandhi for lenge siden. En fremsynt mann denne Gandhi.
Tidlig på 2000-tallet uttalte Arbeiderpartiet at vårt forbruk skulle tredobles frem mot 2050. Siden har de ikke gjentatt det, men tanken om evig vekst ligger der. Eller egentlig er det ikke evig vekst, men 4 år med vekst som er målet. Da blir man letter gjenvalgt.
Ikke mange av partiene går til valg på å minke velstanden. Og de er knapt EU- og Nato-tilhengere...
Migrasjon opptar meg. Det er vanskelig at mange ønsker seg til Norge. Men ingen ansvarlige vil skyte dem som kommer ved grensa. Mange vil passivt ta livet av dem ved å la dem drukne i Middelhavet og det syns jeg er skremmende. Og enkelte vil sette menneskerettighetene til side når de først har ankommet. Like skremmende. Dessuten tror jeg den migrasjonsbølgen vi har hatt de senere årene, og som vi selv gjennom destabilisering av andre land har skapt, bare er en begynnelse. Klimaendringer vil gjøre deler av gloden ubeboelig, og da kommer det flere. I menneskets 150 tusen år gamle historie har vi hatt mange folkevandringer forårsaket av endrede levekår, og flere vil helt sikkert komme. En human politikk på dette området, vil jeg ha. Ingen partier i dag har gode nok løsninger, men noen har i alle fall en menneskelig og uegoistisk tilnærming til problemene. Jeg frykter også dette, men jeg prøver ikke å spre min frykt. Og av alle de mange hundre flyktninger og migranter jeg har truffet i mitt arbeid, er det bare én jeg har fryktet. Og de aller fleste er hyggelige. Og, ikke minst, noen har historier som er så rystende at det skjærer i hjertet.
Rettferdig fordeling av ressursene er viktig for meg. Utviklingen med stadig større forskjeller er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Selv om alle stort sett har fått litt bedre materielle kår de siste 20 årene, er det ikke riktig i mitt hode at noen får en uforholdsmessig stor del av kaka. Fortsetter dette vil tilslutt ett menneske alene eie alle verdier i verden. Og for å bruke et ord jeg egentlig avskyr, verdiskapningen fordeles dårligere enn noen gang før i historien. Eiere tar en større en del enn de som faktisk skaper verdiene. Dette vil jeg endre gjennom stemmeseddelen. Jeg ønsker meg et skattesystem som vrir skatteleggingen fra inntekt til eiendom, formue og arv. Det hevdes ofte at vi da skattlegger objekter det allerede er betalt skatt på, men det er ikke noe argument. Når jeg kjøper drivstoff, tobakk, alkohol, bil og alt annet jeg trenger, betaler jeg med penger jeg allerede har skattet av.
Vrir vi ikke skattesystemet i den retning jeg ønsker, vil verdiene helt ubønnhørlig ende opp på stadig færre hender. Og det ønsker ikke jeg. Den historiske skjevheten i fordeling av eiendom må reverseres.
Disse fire hovedpunktene utgjør hovedparametrene mine for å ta valget. Masse andre småsaker som barnehageplasser, foreldrepermisjon, lærertetthet, sexkjøpslov, narkotikapolitikk, segway, vannscooter, kommunesammenslåing og ulv er bare krydder i valget. Dette kan vi alltids få orden på.
Kanskje skal jeg kopiere Anders Lange som stiftet forløperen til Frp på sine eldre dager. Han utga en avis, Hundeposten, som svært få hadde hørt om og enda færre hadde lest. Jeg skriver en blogg som har marginalt høyere lesertall enn Hundeposten. Hvis jeg pensjonerer meg om to år, noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg fikk denne ideen, kunne egen liste ved Stortingsvalget i 2021 være en idé. Anders Lange ble 69 år før han fikk stiftet sitt parti, jeg kan klare det før.
Men jeg er mindre rabiat og karismatisk enn Anders Lange. Jeg vet ikke nå hvordan jeg skal gå frem for å få de nødvendige (1000?) underskrifter.
