Drill

Det er ikke så veldig mye av det jeg lærte på mine 14 år og seks repetisjonsøvelser i Forsvaret jeg senere har hatt veldig god bruk for. Litt om tilnærming til sikkerhet for seg selv og andre, litt om å ta vare på andre under alle slags forhold, litt pedagogikk, litt lederskap, litt omkring organisering av undervisning og aktivitet og sist, men ikke minst; drill.

Drill er en fast måte å gjøre ting på som er gjennomtenkt, planlagt og øvd på så mange ganger at det går av seg selv. Helt enkle gjøremål som automatiseres til det kjedsommelige, en måte å gjøre ting på som fungerer uavhengig av de ytre omstendigheter og hva du tenker og føler.

På tur med skibestigningsutsyr, eller rando som alle sier i dag, er skifte fra oppover til nedover en ganske komplisert rekke av handlinger.  Er du da rotete av deg, slik jeg er, er det fort gjort å glemme noe eller gjøre ting feil slik at må begynne på igjen.

Godt voksen/overmoden/utgått på dato/gammel som jeg er, går jeg ikke lenger de mest hårreisende turene. Og etter dagens målestokk har jeg vel aldri gjort det. Men jeg går på tur og jeg liker å ha det på stell med hvordan turen gjennomføres. Derfor har jeg utviklet en drill for hva jeg gjør på toppen.

Noen ganger deler jeg den opp litt, sitter på toppen og spiser, fotograferer litt osv, men her utfører jeg alt jeg må for å rett og slett snu for å kjøre ned igjen:

Det første jeg alltid gjør, er å skifte til tørr undertrøye. Jeg venter ikke til jeg blir kald, jeg prøver ikke å bare kle på meg mer, jeg skifter. Litt kaldt er det, men finn frem denne tørre trøya først, kle av og på deg. Følelsen etterpå er fantastisk, uavhengig av om du skal sette deg ned eller bare snu. I samme omgang skifter jeg lue eller tar på hjelm. På turen opp bruker jeg hjelm såfremt det ikke er eksponert på noen måte med fare for steinsprang o.l. 

Så drar jeg av fellene. Jeg tar ikke av meg skiene, først og fremst fordi jeg ikke har skistoppere og ikke vil risikere at skiene sklir avgårde på egen hånd. 

Er det litt skrått, tar jeg av nederste ski først da det er lettere å snu nederste ski tilbake på plass. Så snur jeg meg slik at den andre skia bli nederst.

Jeg legger fellene sammen med limflatene mot hverandre, driver ikke og roter med denne duken mange bruker mellom. Og jeg legger fellene sammen inn mot midten, slik at det ikke blir så lange flak å jobbe med.

Deretter klikker jeg i bakbindingen, setter inn de ekstra pløsene som stiver av Dynafit-støvlene, strammer spennene og setter frambindingen i kjøremodus.

Så lukker jeg sekken, tar på meg hansker eller votter, tar på sekk og staver og klar til desserten på slike turer. For det er turen nedover, uavhengig av om du liker cruising i moderat bratte bakker som meg, eller mer utfordrende og bratt nedkjøringer.

Et godt råd til alle toppturentusiaster er altså å utvikle din egen drill. Utstyret er litt forskjellig, derfor kan det og variere hva som er den mest hensiktsmessige drillen.

Det er forskjell på å lade om AG3 og MG3, for å bruke eksempel fra Forsvaret.

God tur!

Jeg er så lei. Del 1.

Det er en god stund siden sist jeg kjørt fort med bil. Faktisk såpass lenge siden at om jeg står frem med detaljerte beskrivelser av tid og sted der jeg kjørte hinsides for fort, ville det vært foreldet etter straffeloven. Men jeg er altså slett ikke bedre enn andre, om politiet hadde tatt meg, ville jeg fått ubetinget fengsel.

Men nå kjører jeg forsvarlig og lovlig.

Årsaken til kjørestilen er sammensatt. Jeg har det omtrent aldri travelt, jeg har blitt mer fornuftig, jeg får ikke lenger noe spenning ut av risikoadferd i trafikken, jeg sparer ca 2000 kr pr år i drivstoffutgifter på å kjøre lovlig fremfor å holde meg innen grensen for førerkortbeslag og ikke minst gir det meg mer tid til å tenke uforstyrret.

Denne kjørestilen medfører at jeg får mange kommentarer fra passasjerer, slik som da passasjeren på en lengre kjøretur kunne fortelle meg at nå var det enda en med hatt som kjørte forbi meg. Uten at det går inn på meg i nevneverdig grad.

Kjørestilen medfører også at mange, svært mange, irriterer seg over at jeg sinker dem. Dette til tross for at jeg mer enn gjerne kjører til siden og slipper forbi bakenforliggende når det passer sånn.

Her mangler ene nullen

Mange av dem som irriterer seg er fem-nullere, altså de bilene med fire nuller i logoen og ett null bak rattet. De plager meg imidlertid ikke i nevneverdig grad, de skvetter forbi så fort det er bortimot forsvarlig.

De som plager meg er de tyngre kjøretøyene. Jeg trives veldig dårlig med 50 tonn tett bak meg. Og mange av dem kjører så tett på at jeg ikke tør bremse ned for å kjøre ut på en lomme for å slippe dem forbi.

En veldig vanlig kjøretur for meg starter på sentralplassen på Dombås. Jeg skal til høyre ut på E6 og videre gjennom rundkjøringen mot Oppdal. Der er det 40 km/t som er fartsgrensa. Kanskje ser jeg en lastebil som kommer langt nede til venstre, men selv min relativt trege bil er kvikt opp i 40. Så jeg legger i vei. Da kommer det ofte biler, kanskje ikke de aller største grunnet fartshump, men mindre yrkestransport i 60. Og de akseptere ikke at noen faktisk holder fartsgrensa. Så jeg opplever å være lettere skremt før jeg svinger til høyre i rundkjøringen.

Utrivelig syn for tett bak

Etter rundkjøringen er det en forholdsvis bratt bakke opp til den såkalte storsvingen, fartsgrensen er 50 km/t. Der kjører jeg ufortyrret inntil flata etter svingen. Da kommer vogntogene som skal bygge opp fart til motbakkene opp mot Dovrefjell. I enden av flata er det et kryss og en fotgjengerovergang som brukes av barna som kommer fra skolen omtrent på den tida jeg kjører der. Med en trailer omtrent på støtfangeren bak er det uhyggelig å tenke på den dagen jeg kanskje må bremse ned og stoppe ved overgangen.

Videre er det fortsatt 50 km/t noen hundre meter opp i bakken, før det først blir 60 og så to-felt og 80 km/t. Vogntoget ligger på støtfangeren inntil jeg akselrerer til 80.

Jeg har da fred inntil jeg kommer et stykke inn på flatene. Da kommer vogntoget durende i hastighet opp mot sin fartssperre. Jeg kjører ca 80 km/t etter gps, ikke etter speedometer som viser 86. Kommer de for nært tar jeg ikke sjansen på å kjøre til siden for å slippe forbi.

For kort avstand mellom vogntogene er utbredt

Ved andre tilfeller, senest under tur på Møre, er veiene såvidt svingete og kuperte at vogntogene ikke klarer å holde fartsgrensen. Noen få slipper deg forbi ved anledning, de fleste gjør det ikke. Og på nevnte tur kjørte to vogntog så tett sammen at det var umulig å kjøre forbi da det rett og slett ikke var plass til å smette inn mellom dem. Avstanden var så tett at det ville resultert førerkortbeslag om de rette så det. Denne avstanden er forøvrig ca 23 meter i 80 km/t.

Dere som kjører vogntog og andre tunge kjøretøyer, gjør en viktig jobb. Dere sørger for at vi andre for kjøpt det vi trenger og veldig mye vi ikke trenger. Men dere er ikke viktigere enn meg og andre veifarende. Og det gir dere ingen rett til hensynsløs fremferd i trafikken. Vi andre har like stor rett og plikt når vi, det være seg i bil, til fots, med traktor eller på sykkel, ferdes på offentlig vei som dere. Ja, det hender jeg sykler også og det er i Norge en forhatt gruppe av svært mange og alle slags bilister.

Men også syklistene har de samme rettigheter og plikter som dere andre veifarende.

Så vil sikkert mange komme å forsvare seg med rammebetingelsene for næringen. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at rammebetingelsene kan oppleves tøffe. Men det gir ingen rett til å oppføre seg som bøller. Og jeg forstår at det er behov for å ta ekstra fart når dere skal opp en bakke. Men dere må allikevel følge veitrafikkloven om dere skal få min respekt.

Dette gjelder naturligvis ikke alle som kjører tunge kjøretøyer. Men det gjelder foruroligende mange.

Og det er jeg inderlig lei av.

Pudder du liksom...

Påsken er på hell, og jeg har ikke ytret meg negativt om noe som helst hverken på blogg eller andre sosiale medier. Er jeg blitt tolerant og positivt innstilt? Så langt derifra, jeg har irritert meg hinsides enhver småirritasjon over hvor dårlig alle godt voksne, småfeite, wannabe, nyfrelste skiløpere har blitt til å beskrive snøforholdene når de legger ut sine obligatoriske skrytestatuser på sosiale medier.
Mer pudder enn i påsken i år har det aldri vært i henhold til disse som har funnet igjen skiene og glemt språket.

Vi har da aldri før i de senere årene kalt snø for pudder i Norge? Vi har da et rikere språk enn som så?
Pudder for meg er sånt enkelte pudrer nesen med og mange av oss har tatt på føttene for å unngå gnagsår.

Snø har så mange andre navn og og begrep knyttet til seg.

I dag gikk jeg en liten skitur uten å være innom en meter med det jeg med litt godvilje ville kalt pudder. Jeg hadde kornsnø, våt kornsnø ( det de mer hippe kaller sløsj), skare, fokksnø, løssnø med skare under, styresnø, det kom til og med noe dunsnø ned fra himmelen, is, kunstsnø og bristende skare, men altså ikke en meter med det jeg mener kan kalles pudder om man ellers mangler begrep og begrepsforståelse.

Nettutgaven av Powder Magazine. Med VPG-reklame😄

Antagelig kommer uttrykket fra det amerikanske magasinet Powder. Powder var i 1980 ren pornografi for skiinteresserte. Solgt på Narvesen til en ublu pris og inneholdt flere annonser enn redaksjonelt stoff. Men vi drømte om å kunne kjøpe det som var annonsert. Ikke bare fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe det, men det var rett og slett ikke å få kjøpt. Hanson boots, Olin ski og andre varer var ennå ikke på det norske markedet. Da det kom, var det ikke brukbart i forhold til mellomeuropeiske produkter, men det gjorde ikke så mye. På biltaket og på afterskien var det helt rett. Og det var tross alt det viktigste. Sosiale medier var ikke oppfunnet, heller ikke digitale kamera. Så historiene ble muntlige, og de beste historiene var det aldri tilskuere til. Vi hoppet fra gondoler og nedla damer tvert vi tok en tur opp uten at noen kjente var med.

Pudder, under tvil...

Når er det så jeg under stor tvil kan si at det er pudder? Da må det være løssnø minst til knærne. Så løs snø at du må ha litt fart for å kunne flyte oppå. Såpass mye at du ikke har støtte fra hard snø under.  Slike forhold det nesten aldri er i Norge. Så sjelden at vi ikke har noe godt norsk ord for å beskrive det, selv om jeg kommer til å kalle det bunnløs løssnø så lenge jeg lever. 

Dette er i hvert fall ikke pudder, styresnø ja, men ikke pudder. 

Men jeg må nok leve med at dere fortsetter å kalle fem centimeter styresnø for pudder. Etterhvert blir vel pudder navnet på all snø som ikke er bearbeidet av tråkkemaskiner og der du setter synlige spor.

Men nå er påsken snart over, og da slipper jeg den endeløse strømmen av skryt fra folk som har kjørt i pudder. 

Imidlertid er det ikke lenge til Kristi Himmelfartsdag. Da må jeg igjen irritere meg over blasfemien og respektløsheten fra alle dere som kaller dagen himmelspretten.

Jeg surner fortsatt rimelig lett, og det skal jeg fortsette med!😠

9.april

9.april er en dyster dag i vår historie. Norge gikk denne dagen i 1940 inn i 5 år med tysk okkupasjon. Historiens dom over forsvaret den gangen, er nådeløs. Og Arbeiderpartiet har fått mye av skylda for at vi ikke var forberedt. Det brukne geværs politikk, med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen, ble et feilslått utenrikspolitisk eksperiment. Vi bygget ned forsvaret like før det ble bruk for det. Få spørsmål er i etterkant stilt om hvorvidt vi hadde kommet oss bedre ut av situasjonen om forsvaret var bedre forberedt.

I dag stiller mange spørsmål ved hvilken vei vi går med Forsvaret. Eller rettere; noen få stiller disse spørsmålene. Folk flest er likegyldige i forsvarspolitikken. De er, som svært mange politikere, opptatt av de kortsiktige og egoistiske spørsmålene. Å fronte mer penger til forsvaret og finansiere det med høyere avgift på drivstoff, er politisk selvmord.

Jeg følger debatten omkring forsvaret ganske tett. Det meste av debatten foregår nå på ekkokammer som Aldrimer, Styrk Heimevernet og lignende grupper på nettet.
Jeg har gitt opp å delta i debatten. Kritiske kommentarer blir avfeid med at jeg ikke må mene noe om noe jeg ikke har rede på.
Og det er forsåvidt riktig at jeg ikke har rede på det. Gjennom 14 års tjeneste som militær, tjenestegjorde jeg aldri over brigadenivå. Det vil si at jeg aldri måtte tenke på strategiske valg for fremtiden. Men slik er det med de fleste som deltar i debatten.

Min gode venn Knut deltar med litt større tyngde. Knut og jeg har gått sammen på befalsskole, bodd på rom sammen, ligget i telt og stått på vakt sammen, vært 1'er og 2'er på kanon og mitraljøse sammen og utdannet fremtidige befalingsmenn sammen. Og vi var begge gode på skopuss, sengestrekk og andre grunnleggende soldatferdigheter. Men Knut fullførte militærtjenesten frem til pensjonsalder, mens jeg har gått i fjellet med fremtidens soldater,  beslutningstakere og de som skal dømme oss for våre valg. Og Knut har blitt freelancejournalist for Vi Menn og meningsbærer i tunge fora som Mineranett mens jeg skriver en blogg uten noen klar retning.

Skjermdump fra Mineranett

Og Knut har fått æren av å bli kalt museumsvokter av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.  Han har med andre ord påvirkningskraft. Og blir hyllet i diverse ekkokamre som latterliggjør meg.

Debatten står om hva slags forsvar vi skal ha, og hvor mye det skal koste. Sverre Diesen er fanebærer for høyteknologi, Knut er mer opptatt av folk på bakken, først og fremst hærstyrker. Jeg har som sagt ikke peiling, og vet ikke hva som er riktig. Det jeg vet er at det er vanskelig å spå om fremtiden, og at hvilken løsning som er best avhenger av hvilket scenario det blir den dagen vi får bruk for vårt forsvar til annet enn internasjonale operasjoner. I sistnevnte tilbyr vi jo våre kapasiteter til våre allierte, de må ta det de får. Og det de får er bra og bredt anerkjent.

Mange av debattantene rundt forbi har mindre peiling enn meg. Det de er mest opptatt av er antall kroner som bevilges og hvor forsvaret skal ha sine baser og kapasiteter. Lik det eller ikke, distriktspolitikk er i forsvarsdebatten for mange like viktig som hva vi får igjen for pengene i kapasitet. Nedleggelse av baser er alvorlig for kommunene som blir berørt.

Bruken av de pengene som i dag bevilges er sjelden debattert. Ingen som har tjenestegjort ei stund kan ha unngått å se pengebruk som ikke ga forsvarsevne. Og slik må det nødvendigvis bli når folk som som var gode til å lede en tropp, folk som hadde fysikk til å stå frem i situasjoner, folk som kunne et våpensystem ut og inn, plutselig får ansvar for å styre store budsjetter. Og mange er de offiserer som her kom til sitt inkompetansenivå.
Åpenbart sett utenfra er alle disse offiserene som når de ser de ikke blir generaler, blir sendt utenlands. Ikke i operasjoner, men til en eller annen stab i Europa eller i USA. Disse får solide utenlandstillegg, kompensasjon for ektefellens tap av karriere og legger gjennomsnittlig på seg 10 kg. Det siste er flåsete, men ikke helt uten sannhet. Hva de gjør, er de ikke i stand til å forklare en uvitende som meg, men de mener og tror fullt og fast at det de gjør er viktig for at Norge skal fortsette som et fritt land.
For ikke å snakke om NPM, new public management med markedsstyrt ledelse. Internfakturering, internprising og konkurranseutsetting har gitt mange arbeidsplasser, men lite forsvarsevne.

Min oppriktige mening er at det er liten vits i å bevilge enda mer penger før det ryddes i pengebruken. Og retningen må velges før det bevilges mer. De militære må bli flinkere til å fortelle politikerne hva de får for pengene, nå virker det ofte som om de opptrer som ungene før jul når de skriver ønskeliste.

Og så må ikke Senterpartiet få lov til å bruke forsvarspolitikken som distriktspolitikk. Og alle entusiastene som drømmer om hver mann sitt maskingevær, må ikke få påvirke. I går leste jeg på et forum om en som skrøt av at han i sin tid i Heimevernet hadde oppbevart både AG3, MG34, M72 og P38 hjemme. Dit vil ikke jeg, men jeg kjenner mange som mener det hadde vært fint.

Ettersom jeg er smertelig klar over alle mine kunnskapshull, har jeg etterhvert valgt å stole mer på folk som har peiling. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Forsvaret er for dyrt til å styres av føleri. Og jeg prøver å ikke bli likegyldig. Så jeg vil lytte til både Knut og Sverre. Slik også politikerere burde gjøre.

Det blir ikke ro omkring disse spørsmålene selv om forsvarsbudsjettet kommer opp på 2% av BNP. Og vi får ikke noe nytt 9.april, men vi kan godt få situasjoner der det bli bruk for militære kapasiteter på norsk territorium. Vi vet bare ikke hva som kommer, og hva det blir bruk for.
Forsvaret kan begynne å bruke visdomsordene min bestefar ga meg.

"Det er ikke spørsmål om hva du tjener, men hva du bruker og hvordan".

Du må ikke sove

Overskriften er hentet fra et dikt som Arnulf Øverland skrev i 1939 som en advarsel mot nazismen og fascismen i Europa.

Jeg bruker det i dag for å vekke foreldre og andre voksne som ikke vet, ikke bryr seg eller rett frem deltar i den mobbingen som foregår på sosiale medier.

På Oppdal foregår det i disse dager en bevisstgjøring omkring mobbeproblematikken. Men ut fra det jeg leser i lokalavisene påstår jeg at de fleste følger dårlig med. Og det er helt sikkert ikke noe enestående for den lille, idylliske fjellbygda vi bor i.

Mobbing på sosiale medier blir i mine øyne tatt for lett på.

Kanskje fordi det største mediet, Facebook, er overtatt av foreldre-, besteforeldre- og oldeforeldregenerasjonen. Her boltrer folk seg i ekkokamre der de kan få bekreftelse på absolutt alle sære meninger de måtte begjære, i åpne og lukkede grupper, på sider og i kommentarfelt. De legger ut pubertale, kvinnediskriminerende, rasistiske og undertrykkende innlegg uten tanke for hvem som ser det.
Og når de såkalt koser seg med i overkant mye ufortjent rødt i glasset, tar de tastaturet fatt og forteller en eller annen hvor kunnskapsløs, dum og stygg han/hun/hen er.
Og de er venner med sine barn, barnebarn og oldebarn som ser hva de driver med. De unge tar lærdom av dette. Enten ved å kopiere sine forfedres opptreden eller ved å ta avstand fra den. Det er herfra mange av påstandene om manglende kompetanse på sosiale medier blant voksne kommer.

De unge flykter fra Facebook. De er der, men er lite aktive. Det samme gjelder Twitter og Instagram. Snapchat er blitt populært, bildene forsvinner etter få sekunder og du er sikrere mot misbruk. Men ikke helt sikker. Det er ikke mye kompetanse du trenger for å ta en skjermdump, noe som forøvrig avsenderen ser at du gjør.

Men Snapchat er omdiskutert. Og det er foreldre og lærere oppmerksomme på.


Det tror jeg ikke de er på Jodel. Slik ser appen ut:

Og har dine håpefulle denne appen på smarttelefonen, kan det være grunn til bekymring. Kanskje mobber de? Eller kanskje blir de mobbet.

Jodel er en helt anonym tjeneste. Jeg kan dele tekst og bilder uten at noen vet hvem som har delt. I stedet for likes og delinger, samler du Karmapoeng. Og du kan stemme innlegg opp eller ned.

Dessuten er tjenesten stedbunden. Du velger deg et hjemsted, dette stedet kan du se jodler fra uavhengig av hvor du er. Mens du ellers bare ser jodler fra i nærheten av der du fysisk befinner deg.

Det aller meste som legges ut på Jodel er troskyldige ytringer om fest og moro. På Oppdal kan du også innimellom se ytringer om skiføret. Størst aktivitet er det i helgene når jakten på rus, moro og kjønn er på sitt mest intense. Kamerat- og venninnegjenger som tilbringer helga spør hvor de skal gå for finne nettopp dette. Meldingene er ofte lite tilslørte. De som vil ha fitte, forteller nettopp det. Og forslagene kommer, de fleste tøys og tull.

Men innimellom kommer det hatmeldinger og mobbemeldinger. Og anonymiteten er vanskelig å ta vare på i små bygdesamfunn. Initialer er vanlige å bruke, og skriver du at N.N. i kassa på Mega er løs, løsaktig, kåt eller lignende, ja så er det lett å finne ut hvem som blir påstått å ha disse egenskapene. Og når du skriver at en annen N.N. ble med X.X. hjem etter at puben stengte, og at Y.Y. som er samboer med X.X., er bortreist, ja da er det ikke veldig anonymt lenger.

A.R. er den ekleste 60-åringen på Oppdal.

Dette kunne blitt skrevet på Jodel. Og jeg ville tatt det til meg. Særlig etterhvert som andre jodlere upvoter og sier seg enig. Personlig vil jeg mye heller høre dette direkte fra en person jeg vet hvem er, enn å lese det anonymisert på Jodel. Slik tror jeg også de unge tenker når de leser initialene sine og blir beskrevet i særdeles nedsettende ordelag.

Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Jodel brukes også til meningsmålinger. Hvem har de fineste puppene på videregående? Så hagler det inn med initialer. Og du har sjelden mer enn to med samme initialer å velge mellom.


På Dombås er forholdene enda mindre. Jeg jobber der, og innimellom sjekker jeg Jodel. Nylig så jeg en rangeringe av lærere der det ble bedt om å hvem som var verste og beste læreren på ungdomsskolen. Jeg legger ut en skjermdump med bare positive meldinger. Jeg vil ikke bidra til å spre de ondsinnede uttalelsene andre steder i tråden. Ingen med litt kjennskap til skolen er i tvil om hvem det her gjelder. Også de som har fått negativ omtale er "anonymisert" på samme måte.


Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Er det så noe å gjøre med dette? Absolutt. I likhet med på andre sosiale medier kan vi brukere rapportere innlegg vi ikke syns har noe der å gjøre. Og jo flere som rapporterer samme innlegg, jo bedre. Jeg har rapportert innlegg på Jodel som har blitt fjernet 10 minutter senere.

Derfor oppfordrer jeg foreldre, lærere og andre voksne til å bli jodlere. Du trenger ikke jodle og samle karmapoeng. Du trenger bare å følge med. Og du trenger bare å snakke med de unge om hvorvidt de syns dette er greit. De fleste vil ikke det i møte med en voksen.

Du må ikke sove!