9.april

9.april er en dyster dag i vår historie. Norge gikk denne dagen i 1940 inn i 5 år med tysk okkupasjon. Historiens dom over forsvaret den gangen, er nådeløs. Og Arbeiderpartiet har fått mye av skylda for at vi ikke var forberedt. Det brukne geværs politikk, med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen, ble et feilslått utenrikspolitisk eksperiment. Vi bygget ned forsvaret like før det ble bruk for det. Få spørsmål er i etterkant stilt om hvorvidt vi hadde kommet oss bedre ut av situasjonen om forsvaret var bedre forberedt.

I dag stiller mange spørsmål ved hvilken vei vi går med Forsvaret. Eller rettere; noen få stiller disse spørsmålene. Folk flest er likegyldige i forsvarspolitikken. De er, som svært mange politikere, opptatt av de kortsiktige og egoistiske spørsmålene. Å fronte mer penger til forsvaret og finansiere det med høyere avgift på drivstoff, er politisk selvmord.

Jeg følger debatten omkring forsvaret ganske tett. Det meste av debatten foregår nå på ekkokammer som Aldrimer, Styrk Heimevernet og lignende grupper på nettet.
Jeg har gitt opp å delta i debatten. Kritiske kommentarer blir avfeid med at jeg ikke må mene noe om noe jeg ikke har rede på.
Og det er forsåvidt riktig at jeg ikke har rede på det. Gjennom 14 års tjeneste som militær, tjenestegjorde jeg aldri over brigadenivå. Det vil si at jeg aldri måtte tenke på strategiske valg for fremtiden. Men slik er det med de fleste som deltar i debatten.

Min gode venn Knut deltar med litt større tyngde. Knut og jeg har gått sammen på befalsskole, bodd på rom sammen, ligget i telt og stått på vakt sammen, vært 1'er og 2'er på kanon og mitraljøse sammen og utdannet fremtidige befalingsmenn sammen. Og vi var begge gode på skopuss, sengestrekk og andre grunnleggende soldatferdigheter. Men Knut fullførte militærtjenesten frem til pensjonsalder, mens jeg har gått i fjellet med fremtidens soldater,  beslutningstakere og de som skal dømme oss for våre valg. Og Knut har blitt freelancejournalist for Vi Menn og meningsbærer i tunge fora som Mineranett mens jeg skriver en blogg uten noen klar retning.

Skjermdump fra Mineranett

Og Knut har fått æren av å bli kalt museumsvokter av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.  Han har med andre ord påvirkningskraft. Og blir hyllet i diverse ekkokamre som latterliggjør meg.

Debatten står om hva slags forsvar vi skal ha, og hvor mye det skal koste. Sverre Diesen er fanebærer for høyteknologi, Knut er mer opptatt av folk på bakken, først og fremst hærstyrker. Jeg har som sagt ikke peiling, og vet ikke hva som er riktig. Det jeg vet er at det er vanskelig å spå om fremtiden, og at hvilken løsning som er best avhenger av hvilket scenario det blir den dagen vi får bruk for vårt forsvar til annet enn internasjonale operasjoner. I sistnevnte tilbyr vi jo våre kapasiteter til våre allierte, de må ta det de får. Og det de får er bra og bredt anerkjent.

Mange av debattantene rundt forbi har mindre peiling enn meg. Det de er mest opptatt av er antall kroner som bevilges og hvor forsvaret skal ha sine baser og kapasiteter. Lik det eller ikke, distriktspolitikk er i forsvarsdebatten for mange like viktig som hva vi får igjen for pengene i kapasitet. Nedleggelse av baser er alvorlig for kommunene som blir berørt.

Bruken av de pengene som i dag bevilges er sjelden debattert. Ingen som har tjenestegjort ei stund kan ha unngått å se pengebruk som ikke ga forsvarsevne. Og slik må det nødvendigvis bli når folk som som var gode til å lede en tropp, folk som hadde fysikk til å stå frem i situasjoner, folk som kunne et våpensystem ut og inn, plutselig får ansvar for å styre store budsjetter. Og mange er de offiserer som her kom til sitt inkompetansenivå.
Åpenbart sett utenfra er alle disse offiserene som når de ser de ikke blir generaler, blir sendt utenlands. Ikke i operasjoner, men til en eller annen stab i Europa eller i USA. Disse får solide utenlandstillegg, kompensasjon for ektefellens tap av karriere og legger gjennomsnittlig på seg 10 kg. Det siste er flåsete, men ikke helt uten sannhet. Hva de gjør, er de ikke i stand til å forklare en uvitende som meg, men de mener og tror fullt og fast at det de gjør er viktig for at Norge skal fortsette som et fritt land.
For ikke å snakke om NPM, new public management med markedsstyrt ledelse. Internfakturering, internprising og konkurranseutsetting har gitt mange arbeidsplasser, men lite forsvarsevne.

Min oppriktige mening er at det er liten vits i å bevilge enda mer penger før det ryddes i pengebruken. Og retningen må velges før det bevilges mer. De militære må bli flinkere til å fortelle politikerne hva de får for pengene, nå virker det ofte som om de opptrer som ungene før jul når de skriver ønskeliste.

Og så må ikke Senterpartiet få lov til å bruke forsvarspolitikken som distriktspolitikk. Og alle entusiastene som drømmer om hver mann sitt maskingevær, må ikke få påvirke. I går leste jeg på et forum om en som skrøt av at han i sin tid i Heimevernet hadde oppbevart både AG3, MG34, M72 og P38 hjemme. Dit vil ikke jeg, men jeg kjenner mange som mener det hadde vært fint.

Ettersom jeg er smertelig klar over alle mine kunnskapshull, har jeg etterhvert valgt å stole mer på folk som har peiling. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Forsvaret er for dyrt til å styres av føleri. Og jeg prøver å ikke bli likegyldig. Så jeg vil lytte til både Knut og Sverre. Slik også politikerere burde gjøre.

Det blir ikke ro omkring disse spørsmålene selv om forsvarsbudsjettet kommer opp på 2% av BNP. Og vi får ikke noe nytt 9.april, men vi kan godt få situasjoner der det bli bruk for militære kapasiteter på norsk territorium. Vi vet bare ikke hva som kommer, og hva det blir bruk for.
Forsvaret kan begynne å bruke visdomsordene min bestefar ga meg.

"Det er ikke spørsmål om hva du tjener, men hva du bruker og hvordan".