 |
| Dette gapet må vi tette. |
Derfor leste jeg med interesse debattinnlegget til Egil Ulateig i Gudbrandsdølen Dagningen der han tok et oppgjør med de holdningene som høres best i bygdene lengst nord i Gudbrandsdalen. Det er jeg som skriver høres best, rett og slett fordi jeg ikke tror dette er holdningene til flertallet i disse bygdene. Men det er de som høres, det er de som blir spredd på nettet ispedd brunt grums, faktafornektelse og selvmedlidenhet.
De holder på å koke en blandingsgraut av rovdyrhat, metooforakt, klimaskepsis med tilknyttende forskerfobi, selvsagt rasisme, hos noen spisset med antisemittisme («Det var synd at ikke Hitler …), og til og med forakt for tidens mest ufarlige trussel, Arbeiderpartiet. (Sitat fra Ulateig)
Jeg kunne for egen del tilføyd noe om at vi vet bedre enn alle andre hvordan nasjonalparker skal forvaltes. Og det med bakgrunn i at far, bestefar, oldefar og så mange tipp du orker har forvaltet fjellet så fantastisk bra tidligere. Rart de ikke driver gården uten mekaniske hjelpemidler... Men neida, dette fjellet som forfedrene har forvaltet så bra at jeg under steiner finner søppel etter dem, vil de nå renske for rovdyr og kjøre snøscooter i. Mens de ikke forstår forskjellen på klima og miljø.
Omtrent på samme tid leste jeg et intervju på NRK sine nettsider med en ulvetilhenger bosatt på Rena. Han fortalte om trusler og en generelt utrivelig hverdag: – Jeg får høre hvilken idiot og tosk jeg er på butikken, sier han.
Hauge mener at flertallet i hjembygda Åmot er for ulv, men at de ikke tør å si det.
– Det er et taust flertall. Det er en fryktkultur hvor folk ikke tørr si hva de mener, sier han.(Kopi fra intervjuet)
I mindre målestokk har jeg opplevd lignende. Når du bor på bygda i utkanten av Norge er det ikke enkelt å stå frem som tilhenger av rovdyr i norsk natur, tilhenger av omfattende vernebestemmelser i nasjonalparkene, å være enig i at pelsdyrnæringen skal avvikles, å være motstander av motorisert ferdsel i utmark, å være skeptisk til at store arealer bygges ned av fritidsbebyggelse, å tro på menneskeskapte klimaforandringer, å ville være et vennligsinnet menneske i møte med andre kulturer, å ha tro på de endringer i bilbruken Lan Marie tvinger frem i Oslo og så videre.
Jeg har på sosiale medier blitt bedt om å ikke vise meg i Dovre igjen, ei dame på Lesja syntes det var synd at ytringsfriheten ga så stakkarslige og dumme karer som meg rett til å ytre seg i det hele tatt.
Men i likhet med ulvetilhengeren i Åmot har jeg erfart at flertallet ikke har disse gammeldagse holdningene. Til og med sauebønder innser at rovdyr er en del av naturen og hører til der, pelsdyroppdrettere erkjenner at næringen har utfordringer, bygdafolk generelt er opptatt av klima og miljø, de ønsker fremmede velkommen med smil og varme og de vil bruke naturen med varsomhet.
De er imidlertid tilbakeholdne med å ytre seg i det offentlige rom. Belastningen blir slik at de unngår det. Ofte får jeg meldinger på Messenger fra folk som er enige med meg, men de vil ikke ytre det offentlig.
Det medfører også at lokalpolitikerene ofte er uenige med moderpartiene. På Oppdal arbeider lokalpolitikere fra Venstre for å beholde pelsdyrnæringen, mens MDG lokalt ønsker mindre rovdyr i norsk natur. Eller listetoppen for Frp i Dovre som prøvde å forklare at han ikke syntes sitt eget partis politikk passet i Dovre. Og en av de få lokalpolitikerne fra Venstre i Lesja ønsket å etablere snøscooterleder for fornøyelseskjøring i Lesja, men ikke i resten av landet.
Derfor sprer det seg et inntrykk av at dette "rustikke, fordomsfulle anti-intellektuelle lumpeprolitariatet" som Ulateig benevner dem som, er det som befolker landsbygda. Mine venner i byene har nevnt dette for meg, at de urbane tror vi rurale er slik. Jeg må da påpeke at det slett ikke er slik, men jeg er heller ikke taus om at jeg ikke hadde ytret meg på samme måte om jeg hadde familie og barn. Jeg skal alltids selv stå for mine meninger, men jeg ville ikke kunnet kreve at familien skulle møte reaksjonen mine meninger.
I de kommunene jeg kjenner aller mest, er det en utfordring som er større enn alle andre. Vi er i ferd med å avfolkes. Dette er en selvforsterkende trend. Befolkningen blir eldre, det blir mindre unge til å gå på skolen, færre lærere og mindre etterspørsel etter alt annet enn pleie og omsorg. Fortsetter dette, går folketallet uvilkårlig mot null i enkelte kommuner.
Dessuten er sammensettingen av befolkningen ikke bare aldersskjev, men også på fordelingen av kjønn. I Dovre var det 1.januar 2018 ifølge SSB 247 menn i alderen 20-34 år, mens det var bare 180 kvinner. Selv om noen av disse 180 kvinnene får barn med mer enn én, blir det fortsatt et solid overskudd av menn. Tendensen er tilsvarende i Lesja, men det på nordsiden av Dovrefjell på grunn av fylkessammenslåinga ikke er tilgjengelige data fra SSB i skrivende stund. Men jeg regner med tendensen er den samme. Mange menn i den mest produktive alderen, er enslige.
Vi i bygdene drømmer om flere innbyggere. Ordføreren i Oppdal hadde for 25 år siden en visjon om 10 000 innbyggere. Nå har vi i mange år ligget like under 7 000, men aldri passert. Det blir nok bløtkake på kommunehuset hvis dette tallet nås.
I bygdene rundt går det sakte men sikkert nedover. Uten somaliere, eritreere og polakker, ville det sett helsvart ut.
De vi drmmer om å få til bygdene, er denne "eliten" vi rakker ned på. Høyt utdannede, urbane og selvgående unge mennesker. At de tror på vitenskap, demokrati og endringer i samfunnet, får vi ta på kjøpet og plukke av dem når de lommer. Eller...
Kanskje må vi gjøre som en av deltagerne i NM i Freeski på Dombås skrev på sosiale medier:
- Dombåsbefolkningen burde uppe gamet sitt litt.
Jeg forsto det ikke helt, urbane vendinger i språket henger jeg litt etter på. Men etter å ha tenkt meg om, ser jeg tanken til denne moderne, urbane og sikkert hippe idrettsutøveren. Vi fremstår som bakstreverske, fordømmende og uvennlige.
Det gir liten lyst til å bli en av oss.
Jeg tror vi må tørre å vise at vi ikke er slik. For vi er ikke det. Vi tør bare ikke vise det. Jeg tør garantere at jeg etter dette innlegget får støtte på SMS og Messenger. Mens det blir lite støtte i kommentarfeltet. Det burde det vært, for skal vi få de innbyggerne vi drømmer om til å komme hit, de innbyggerne som ikke har tilknytning til bygdene, de innbyggerne som kan få oss fremover, ja da må vi ikke skremme dem med inntrykket de får av oss i mange kanaler.
Selv skal jeg etter å ha publisert dette, bestille meg T-skjorte. Den skal jeg gå med i det offentlige rom. Og jeg skal fortsette å være en stemme for verdier og meninger som finnes i stort antall her på bygda også, men som ikke høres i nevneverdig grad.
Håper de har riktig størrelse.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar