Jeg kryper imidlertid til korset også. Min kamp mot å betegne topptur på ski med det franske ordet randonneé er tapt. Nå heter det ikke engang skitur lenger, det heter randotur. Har man gått en skitur man for 20 år siden gikk på langrennski med skibestigningsski, har man vært på randotur. Ok, jeg gir meg, det heter fra nå av rando også i mitt hode.
Utstyret har blitt veldig bra, og jeg priser det og er glad i mine randoski, både de lette og de brede, tunge. Etter å ha gått på, og kjørt på, og eid treski, ski med skrukanter, natoplank, glassfiberski, telemarkski, fjellski, skøyteski, carvingski, ski med rocker, utforski og en del andre typer ski, er jeg klar på at skal jeg på skitur, har jeg mest lyst på en randotur.
Men nå har det blitt alt for mange av oss. Og mange drar det langt.
I vinter har det vært fine forhold og til tross for vedvarende høy snøskredfare, lite ulykker. Folk har lært å ta i mot råd og varsler. Det er bra. For mange har imidlertid randoturene nærmet seg tvangstanker. De må gå på tur i alle ledige stunder.
En 12-åring satte meg på disse tankene i uka som gikk. Han kunne fortelle at foreldrene neppe var hjemme når han kom hjem. Fra litt før påske hadde han vært hos bestemor hver helg. Foreldrene satte seg i bilen klokka 5 hver lørdag og søndag morgen for å kjøre fra sentralt i Trøndelag og til Nord-Vestlandet for å gå på randotur. Var han heldig, traff han dem et par timer lørdag kveld. Han likte ikke livsførselen til foreldrene. Og når jeg sjekket moras Instagram forsto jeg enda mer. Endeløse bilder av blide, entusiastiske og brune mennesker på spisse topper med hvit snø.
Det er så mye folk i disse områden, at fjellet på ettermiddagen er oppkjørt som et alpinanlegg. Heldigvis er ikke de mest attraktive områdene særlig sårbare i forhold til fauna og flora. Men de blir forsøplet. For mange av disse entusiastene er minimalt opptatt av klima og miljø. De er som svært mange av oss, mest opptatt av øyeblikkets nytelse og anerkjennelsen de får i sosiale medier. Og jeg priser meg lykkelig over det skjerpede vernet av Dovrefjell. Med anledning til å kjøre bil mot Snøheim, ville det blitt parkeringsproblemer. Og med sykkelforbudet frem til 1.juni, ble Snøhettaturen bare for noen få. Bra!
 |
| Drømmen for meg; fin snø, fint vær, passe bratt og alene i fjellet. Foto:Valldal naturopplevingar |
For rando er like skadelig, om ikke mer, for klima og miljø, som motorisert ferdsel i utmark ville vært. Mye av utstyret er produsert med basis i olje, de forårsaker store utslipp med bilkjøringen som kan nærme seg 500 km. Hver vei.
Nå er ikke randoentusiastene de som står fremst når vern, klima og miljø diskuteres. De er ressusrsterke, livsnytende egoister midtveis i livet. Men de opphøyer sin egen aktivitet som mer verd enn andres. Tydeligst kom dette til uttrykk da det ble kjent at en del kommuner får anledning til å åpne for såkalt cat-skiing. Da kan publikum henge bak et kjøretøy, som regel en tråkkemaskin, videre oppover og imnover i fjellet fra der skiheisen stopper.
Enkelte toppturentusiaster hevet stemmen. "Earn your turns" og andre floskler ble tatt i bruk for at ikke turen de selv går opp, skal bli lett tilgjengelig for dem som foretrekker å spare kreftene til nedoverturen. Det er liksom mer høyverdig å slite seg opp selv.
Forholdet er jo at dette bidrar til å kanalisere ferdsel. Noe som med dagens masseinvasjon av fjellet er påkrevet. Og denne ferdselen blir kanalisert til områder som tåler belastningen. For slike områder finnes.
Kanskje er det på tide å åpne noen slike områder for snøscooter også? For selv om jeg er prinsipielt imot, ser jeg at scooteren ikke setter større spor etter seg enn randoskiløperen. Det finnes helt sikkert områder som kan ta imot scooterfolket. Områder der det ikke bare blir en led, men fri ferdsel.
Det blir sikkert ramaskrik fra en del av oss skientusiaster, men hvis vi fordeler oss litt utover, kan det gå bra. Kanskje går til og med noen randoentusiaster over til snøscooter? En ting tror jeg sikkert, scooter er mer familievennlig og inkluderende.
For nå oppleves det altså vanskelig for barna når foreldrene driver en aktivitet de ikke kan være med på. Og det oppleves ekskluderende for veldig mange med denne randobølgen. Fysisk er det ikke for alle, og det er det absolutt ikke økonomisk.
Og prestasjonskulturen gjør at slike som meg som helst vil ta på oss skiene nærmest mulig hjemme og litt utpå dagen, føler at vi kommer til kort. Det er ikke sosialt akseptert å være motstander av å kjøre bil 4 timer før turen, og 4 timer etter. Og aller helst skal du stå opp midt på natta.
Jeg holdt nesten på å snu da jeg i vinter skulle gå en populær og lett tur i nærområdet. En sånn totimeroppogettkvarterned-tur. En av de turene som i "gamle" dager var en dagstur, men som nå blir gått etter arbeidstid.
Da jeg drev og tok på meg utstyret i 10-tida på formiddagen, kom en ung dame susende ned på parkeringsplassen. Hun hadde allerede vært på toppen. Legg merke til at da hadde hun i manges øyne vært sent ute når hun startet i 8-tida.
Parkeringsplassene ved populære topper i mai, fylles opp i sekstida av folk som bor minst en times kjøring unna. Folk som har satt bort ungene kvelden før, og kjørt hjemmefra midt på natta. Greit nok for en gangs skyld, men jeg vet om folk som gjør det hver helg.
Hvor er det blitt av skiløperne fra gamle dager? De som sjelden var å se før 12. De som hygget seg med øl og vin, ja kanskje til og med litt "gress" og ei stripe kvelden før? Som hørte på "Grateful dead" og sovnet fra formiddagen? Som ikke så annen grunn til å stå opp tidlig enn at du kunne ferdes tryggere i skredterreng?
Nå er ikke dette så nytt. Jeg husker følelsen av mindreverd da jeg i Chamonix for 35 år siden gikk hjem fra fest klokka 7 på morgenen og møtte de som var på tur ut på ski...
Men nå har det blitt så fordømt mange! Jeg kjenner bare et par stykker som venter til utpå dagen. Da har de fjellet og toppen for seg selv, må leve med at nedkjøringen er oppkjørt, men kan nyte godt av at det kanskje har frosset på når de skal kjøre ut den lange anmarsjen.
Jeg er generelt lei alle som hever sin aktivitet og holdninger over andres. Det er ikke de mer ekstreme jeg er etter her. Men den jevne entusiasten som har utviklet en kultur der de selv mener seg litt bedre enn oss andre. Dere må gjerne stå opp enda tidligere enn dere gjør, men la det være akseptabelt å ligge litt ekstra lørdag og søndag,
La det også være akseptabelt å ville henge bak tråkkemaskina, la det være greit å ha lyst til å kjøre snøscooter. La det være greit å være mindre svett også.
Verdens hyggeligste og mest kunnskapsrike sportsforretning, VPG på Oppdal, har laget et klistermerke med ett humoristisk motto som ble unnfanget under en lokal debatt.
Ikke ta det for bokstavelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar