Med årene mestrer vi mer og mer. Etterhvert når vi imidlertid et punkt der vi ikke lenger mestrer det vi gjorde før. Naturlig og selvpåført forfall gjør ting du lett klarte tidligere, vanskelig for ikke å si umulig. Og det gjelder ikke bare fysisk. Selv merker jeg godt at hodet reagerer saktere og at det er tyngre å lære nye ting. For 20 år siden trengte jeg sjelden å tenke meg om for forklare 10.klassinger matematiske oppgaver. En elev, som senere har utdannet seg til ingeniør, spurte en gang spontant om jeg var et sånt matematisk geni. Det vil jeg nok aldri oppleve igjen. Tiltross for at jeg gjør en liten innsats for å trene hjernen også.
Og fysisk er det adskillig mer åpenlyst. Kilometertiden under jogging er økt med bortimot 50%, jeg sliter med brystsvømming, kan knapt ploge på ski, trenger lang oppvarming for i det hele tatt å yte noe som helst. Tiltross for at jeg innimellom trener og stort sett beveger meg i det daglige.
Det er altså ikke ofte jeg får den gode følelsen av å mestre lenger. Adskillig oftere får jeg følelsen av ikke å mestre noe jeg mestret før.
Heldigvis finner jeg fortsatt øyeblikkene. Øyeblikkene der jeg selv føler at nå var jeg flink.
Slik som i går da jeg vikarierte i grunnskolen-
Som lærer på leirskole har jeg innimellom noen dager til overs. Da er det hyggelig å bli spurt om å vikariere for lærere som av forskjellige årsaker er fraværende. Og av en eller annen grunn følger det ofte inspeksjon med slike vikarjobber. Da er vi ute i friminuttene og ser til at alt går greit for seg. I går var det fint vær og bare fryd og gammen å være ute sammen med elevene.
I første friminuttet blir jeg oppmerksom på ei lita jente som løper gråtende bort fra de andre, legger seg ned oppi en diger huske, og blir liggende. Det virket ikke som hun var fysisk skadet, men derimot svært lei seg for et eller annet.
Denne lille jenta gikk i 1.klasse, jeg kjente henne ikke og sto overfor en oppgave jeg ikke er god på. Ikke at jeg er god på særlig mye, men som trøstende omsorgsperson er jeg direkte udugelig. Jeg suger, som det het i 2017. Nå vet jeg ikke hva det heter...
Min omsorg er av det røffere slaget, Etter 27 år med barn i 12- til 15-årsalderen vet jeg at det fungerer best slik. Ved å opptre trygg, bestemt og rolig smitter det over på ungene. Stort sett. Fungerer det ikke, har jeg som regel med meg andre voksne som behersker trøst bedre.
Da jeg tok kontakt med den 6-7 år gamle jenta, var hun oppløst i gråt. På mitt spørsmål om hva som var i veien, klarte hun nesten ikke å prate. Men jeg fortsto at bestevenninna hadde fortrukket noen andre, og at min nye venninne følte seg utstøtt. Ukjent som jenta og klassen hennes var for meg, holdt jeg alle muligheter åpne, det kunne jo være at jenta selv hadde skyld i situasjonen, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ta det derfra. En ting var imidlertid sikkert, trøst var det ikke å få.
I stedet foreslo jeg å snakke med jentegruppen på 5 som sto litt lenger borte. Og hun ville bli med, sammen gikk vi bort, jeg foran og hun bak. Mens vi gikk var jeg i villrede om hva jeg skulle si.
På ett eller annet mirakuløst vis, klarte jeg å trykke på de riktige knappene. Vi snakket litt sammen og jenta ble tatt i mot med åpne armer av sine klassevenninner, og jeg kunne fornøyd overlate dem til seg selv.
Og da jeg kikket meg tilbake fikk jeg se de to sentrale i historien gå hånd i hånd bort til et lekestativ. Harmonien var gjenopprettet og jeg fikk plutselig en intens følelse av mestring.
Jentene glemte fort min innsats vil jeg tro, og ingen andre la merke til den. Derfor er det bare min egen opplevelse av suksess som ble bunnlinjen.
Men den bunnlinjen betyr mye for meg.
Ta vare på de gode øyeblikkene av mestring. Selv om de ikke dokumenteres på Youtube e.l til alminnelig beundring.
Godfølelsen du selv har når du har mestret er viktigere enn all verdens "likes" og tomler i været!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar