Tilståelse og bønn om tilgivelse

Denne historien har jeg sverget skulle bli mellom Ola og meg, men etter 55 år er den foreldet. Og den er allerede fortalt for fem år siden på en gjenforeningsfest. Da var det imidlertid så sent på kvelden at noen hadde forlatt festen, andre fikk den ikke med seg og fortelleren var unøyaktig med detaljene. Nå passer den godt som ei julefortelling fra gamle dager.

Guttene som skulle kjøpe julepresang

I 1965 fikk vi ny barneskole på Oppdal. Nedlegging av noen grendaskoler ble gjort med like lite støy som innføringen av bokmål som hovedmålform ble gjort noen år tidligere. I klasse 2A møttes elevene fra sentrum sør for Ålma, elevene fra uti Spælen, de som bodde i nærheten av kirka og vi som kom fra Fagerhaug. Flunkende ny skole var stas, nye klassekamerater likeså, og på toppen fikk vi med oss Ingebjørg, verdens snilleste lærer, over fra Fagerhaug. Livet smilte, ting falt på plass selv om skolebøkene var en blanding fra forskjellige barneskoler, noen på bokmål og andre på nynorsk. Noen fikk Historie, andre Soge, noen fikk Geografi, mens noen av oss måtte bla i Landkunna. Alle sammen var vi imidlertid på god vei mot dannelse og det å bli gavns mennesker.

Klasse 2A mens Ingebjørg fortsatt var lærerinna vår

Ikke så lenge etter at skoleåret startet ble imidlertid Ingebjørg syk, vi hadde litt forskjellige lærere ei lita stund. Så fikk vi ny lærer sånn omtrent etter potetferien.

Og hvilken lærer! Eller rettere sagt lærerinne som det het den gangen. Ikke noe galt med Ingebjørg, Åsta og Ola Mjøen som vi hadde hatt tidligere, men Berit var i en annen liga. Hun var nesten like snill som Ingebjørg, var ung, pen og fra Trondheim. Det skal holde hardt om noen av guttene i klassen var i nærheten av å bli forelsket i noen annen enn Berit før de kom i puberteten.

Det nærmet seg jul da fortvilelsen bredde seg i klassen. Berit måtte få julegave. Men hvordan skulle vi ordne det? Ei så fin dame fra selveste Trondheim, tok nok ikke til takke med noen hjemmelagde juketrekurver eller en dekorasjon laget av furukongler, mose og einerkvister.

Så vi bestemte oss for å samle inn penger og kjøpe gave. Summen ble bestemt til en krone fra hver elev. Det høres ikke så veldig mye ut i dag, men ifølge SSB tilsvarer det 11 kroner i 2018. Og det er nok lettere i dagens Norge å hoste opp elleve kroner, enn det det var å finne ei krone i 1965. 

Men vi fikk inn alle pengene, totalt kr 22.

Så måtte vi bestemme oss for hva vi skulle kjøpe. Et naturlig valg var å snakke med gullsmeden. Gullsmed Eide hodlt til der Nabo'n pub er i dag. Ola og undertegnede fikk ansvaret, både for økonomien og valget av gave. 

Før vi hadde samlet inn pengene var vi innom for å orientere oss og prate litt med gullsmeden. Han hadde ikke så mye å velge i innenfor vår tross alt beskjedne ramme. Vi fant et fat, eller var det en lysestake? Noen detaljer er fortært av tidens tann. Det kostet imidlertid 25 kroner, noe som avstedkom to noe molefonkne karer. Men to høflige 8-åringer nådde frem med å prute det ned til 22 kroner. Lykkelige kunne vi formidle reultatet til våre klassekamerater. Og pengene ble krevd inn.

Siste uka før jul skulle vi handle. Vi gikk til Sigurd, som var rektor og som satte pris på foretaksomme småguuter, avtalte han skulle komme inn og hente oss i tredje time for deretter å la oss gå og gjøre vårt ærend. Å bli hentet av rektor midt i timen var alvorlige greier, men kanskje kom det ikke som noen overraskelse på Berit at vi to ble hentet. Kanskje hadde vi gjort noe galt i friminuttet?

To 8-åringer på egen hånd med 22 kronestykker i lomma satte kursen mot sentrum. Dette var en seriøs handel, mente Ola og foreslo at vi vekslet til oss to tikroner. Tikronene den gangen var sedler og ærendet vårt fikk vi utført på kinokiosken. Med to sedler og to kronestykker gikk vi så videre på ferden. Og som 8-åringer flest rotet vi mye på turen. Og vi følte oss fremfor alt rike. Vi kikket på sedlene og jeg fortalte om bestefar som hadde vist meg både tobrettinger(500) og trebrettinger(1000). Men disse historiene om trebrettingene til bestefar nådde ikke helt opp mot Ola som fortalte meg om Rockefeller i USA, intet mindre enn verdens rikeste mann.

Men det vi pratet mest om var alt det gode vi hadde sett da vi vekslet på Kinokiosken. 

Tenk så stor pikpose med karameller vi hadde fått for pengene vi hadde!

Hvordan idéen kom, husker jeg ikke helt. Men hva om vi klarte å prute litt til? Og på snedig vis dukket tanken om at ikke alle hadde klart å skaffe ei krone til julegavespleisen. Vi kunne rett og slett si at bare 18 av 22 hadde betalt for å bli med på julegaven.

Som tenkt så gjort. Først gikk vi på Grøsethkiosken, den som lå på hjørnet av bygget som sto der Bunnpris nå er, og vekslet tilbake den ene tieren. Så puttet Ola 18 kroner i lomma, jeg tok de fire øvrige kronestykkene.

Tikrone fra 1965

Inn til Eide kom det to betuttede småkarer og fortalte hvordan situasjonen var. Ola var sønn til presten, og det hjalp nok godt på. Presten var den gangen en person som avtvang særlig respekt, og sønnen lå ikke langt etter. Og i siste uka før jul, gjorde nok det utslaget. Gaven ble innkjøpt for kr 18,-.

Lykkelige, men en smule nervøse gikk vi etterpå tilbake til Grøsethkiosken. Der handlet vi sjokolade, kjærlighet på pinne, IFA( som Ola kunne fortelle meg var oppkalt etter operasangeren Ivar F. Andersen) og sjokolade. Alt dette spiste vi og moret oss kongelig. Jeg var mest fornøyd med godsakene, mens Ola var mest fornøyd med den økonomiske gevinsten. Jeg har jo i ettertid for spøk nevnt for ham at det kanskje var her han fikk smaken på økonomisk gevinst, og da gevinster fra fellesskapet uten at fellesskapet merker det. Ola har jo senere blitt av de mer velstående i Norge. 

Det siste Ola sa til meg før vi gikk inn iklasserommet igjen, var at dette måtte vi aldri fortelle til noen. 

Aldri er et tøyelig begrep, og 53 år er ekvivalent med aldri for en 8-åring.

God jul

Førjulsskråblikk på OP-RE-DO-LE (Oppdal, Rennebu, Dovre, Lesja)

I går tok jeg min siste tur for året over Dovrefjell. Arbeidsåret mitt er avsluttet, og neste uke blir det ingen tur til eller fra jobb med god tid til å tenke. Men i går tenkte jeg mye begge veier. Og det jeg tenkte mye på, var de fire kommunene jeg kjenner best. Som mange vet, bor jeg i Oppdal og arbeider i Dovre. Jeg leser lokalavisene begge steder og får dermed med meg Rennebu og Lesja i tillegg.

Disse fire kommunene er like på noen områder, men veldig ulike på andre. Og selv om alle fire opprinnelig var bondesamfunn, finner en forskjeller også i historien. På sørsida av Dovrefjell var Dovre og særlig Lesja, føydalsamfunn med store forskjeller på folk. Litt av dette henger igjen. I Oppdal og Rennebu var det midre forskjeller, gårdene var jevnt over middelstore bruk og det var liten forskjell på fattig og rik.
Dovre er eneste kommunen av disse fire som ikke har et eneste bedehus, Rennebu forekommer meg å fortsatt ha innslag av pietisme. Mens Oppdal har moderne frimenigheter med innflytelse, særlig kulurelt i det daglige liv i kommunen. I Lesja er det menigheter som for en utenforstående virker lukkede.

Alle fire kommuner har tilbakegang i folketallet. Oppdal bare med én innbygger i siste kvartal, de andre har mistet et tjuetall innbyggere bare siste tre måneder. Halvparten av innbyggerne i området bor i Oppdal, den andre halvparten fordeler seg nokså likt. Oppdal og Lesja er nesten like store i areal, Dovre og Rennebu må slå seg sammen for å ha samme areal som enten Oppdal eller Lesja.

Lesja ville ikke slå seg sammen med Dovre, Rennebu ville ikke danne kommune sammen med Oppdal. Men når jeg som ansatt i Dovre, men boende i Oppdal, får julekort fra Dovre kommune, er det med motiv fra Oppdal. Kanskje burde vi bare slått sammen alle fire?

Jeg kjenner perifert alle fire ordførerne såpass at jeg hilser på alle fire og slår av en prat med to av dem når jeg treffer dem.

Nå har alle kommunene vedtatt budsjett eller økonomiplan for neste år. Og det har det vært litt støy omkring.

Sett utenfra virker det som Rennebu styrer mot oppløsning. Flere grender vil rive seg løs og gå over til Oppdal. Skjer det, tror jeg det er slutt på Rennebu som egen kommune. Men hvem vet, nå kommer det ny E6 forbi Berkåk og ordføreren tror dette skaper et knutepunkt som skal danne grunnlag for ny vekst og trivsel. Ordførere er optimister, naboen Oppdal så undergangen i at E6 skulle gå forbi og ikke gjennom, mens Rennebu altså ser dette som positivt. Og midt oppi all den naturen vi er så glade i, skal veien forbi Berkåk bli et smykke for bygda.

Lesja var for få år siden på Robek-lista over kommuner som nærmest var satt under administrasjon. På rekordtid kom de seg ut av dette, og har siden utad fremstått som en kommune med kontroll på økonomien. Men det ligger lik i lasten, som et helsehus som antagelig må erstattes med nytt. Det oppsiktsvekkende nå før jul er at vedtok eiendomsskatt selv om alle var mot. Merkelig... Lesja er vel den kommunen av de fire, som sterkest markerer seg mot sentralstyring. En svært aktiv varaordfører er leder i Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), og opprør mot fylke og stat er formidabel. Troen på utbygging av fritidsboliger er som utkantenes olje, hevder lesjingene. Det er alle enige i, men vi må ikke finne på å innføre eiendomsskatt, men vi stemmer for det i kommunestyret.

Dovre sliter med økonomien. Bortfall av inntekter, gjør at det må kuttes. Men alle tilbud skal bestå, de skal bare bli billigere. Og ikke dårligere. Dovre-modellen i skolen har fått nasjonal anerkjennelse, men Dovre har ikke råd til å videreføre modellen de selv har utviklet. For det skal spares, må vite. De eneste som ikke skal spare er rådmann og ordfører. De krever 10% lønnspåslag. Mens vi andre får 2-3% og i tillegg risikerer å miste jobben helt. Men det er kanskje slik at hvis 8-10 ansatte må gå, ja da må rådmann og ordfører jobbe desto hardere for at alle tilbud skal bestå og med samme kvalitet. Litt komisk ble det da gruppeleder for Ap i kommunestyret ba om unnskyldning for at leder i Ap hadde stilt kritiske spørsmål ved lønnskravet.

På Oppdal er det sånn noenlunde økonomi. Men da er det andre ting å diskutere. Skiløype kontra brøytet vei ble det store stridstemaet. Skiløypa vant frem i kommunestyret, men siste ord er nok ikke sagt.
I Oppdal har det i høst vært en oppvåkning. Vedtak i kommunestyret legger nå grunnen for et grønt skifte. Og det vises i holdningene til innbyggerne at de tenker mer i den retning. Det er ikke så mye snakk om å forbruke det vi har lenger, bærekraft virker å ha slått rot.
Dessuten stiller for første gang MDG liste ved kommunevalget til høsten. I sum fremstår da kommunen adskillig mer moderne enn den gjorde for bare ett år siden.
Men det blir nok mange harde tak fremover, både med skiløyper, hyttefelt og parkeringsplasser. Debatten lever i kommentarfeltene nå mens jeg skriver.

Alle fire ordførere og varaordførere er synlige på sosiale medier. I forrige periode var det bare en som var synlig. Der besto aktiviteten av å innimellom skrive Rosenborg som statusoppdatering Facebook. Nå er det bedre, selv om det mangler litt interaktivitet. Enkelte er mest opptatt av å få bekreftet seg selv og takler dårlig kommentarer som ikke bekrefter det de selv står for. Men du verden, det er stor fremgang.

Jeg tenkte i går litt på lokaldemokratiet. Det virker som om rådmenn og administrasjoner er mektigere enn de folkevalgte. Få folkevalgte stiller spørsmål ved rådmannens prioriteringer. Og i alle fire kommuner gikk rådmannens forslag rett gjennom. Ikke så rart når de altså i Lesja stemmer for, men er mot. Er folkevalgte uten makt? Er det i bunn og grunn byråkratiet som styrer? Er situasjonen omtrent som i den gamle komiserien "Javel statsråd"?

Jeg vil også i året som kommer hovedsaklig befinne meg i disse fire kommunene rundt Dovrefjell. Og jeg ønsker dere alt mulig bra.

Og ikke minst; riktig god jul alle 14 000!

Keith Richards, the man, fyller 75 år i dag. og fortsatt er han den eneste i verden som er cool

Denne dagen trodde jeg ikke jeg skulle få oppleve. Eller rettere; denne fødselsdagen trodde jeg ikke jeg at skulle oppleve. Hver eneste 18.desember ønsker jeg at jeg hadde lært meg å spille gitar, drukket godt med Jack Daniels, samt brukt både heroin og kokain.

Keith Richards fyller i dag 75 år. Den eneste i hele verden jeg kunne finne på å kalle cool. Som har toppet alle lister over rockere som snart skal dø i 40 år. Han er fortsatt med oss. Med fete gitarriff og sigaretten i munnviken. Han er nemlig også den eneste i hele verden som kler en sigarett i munnviken. Hvordan har han overlevd? Med større forbruk av heroin og Jack Daniels enn det skal være mulig å overleve. Men som han sa: -Jeg har ikke noe stoffproblem, bare et politiproblem.

Det er lenge siden han visstnok sluttet med heroin og nå hevdet han i et nylig nyhetsoppslag at han hadde sluttet med alkohol også. Ikke av helsemessige årsaker, men han var rett og slett lei.

Jeg har følelsen av at jeg har kjent Rolling Stones hele livet. Det har jeg naturligvis ikke, jeg var seks år gammel da de fikk sin første relative suksess i 1963 med singelen Come on. Dog fikk jeg ikke virkelig øynene opp for dem før de ga ut dobbeltalbumet Exile on Main Street i 1972. Etter dette måtte jeg også ha Sticky Fingers som kom året før. Begge er strålende album.

Siden har alltid Keith og Stones vært en del av musikkinteressen min. Jeg har leflet med punk, country, blues, metal og nypunk. Men i valget mellom en konsert med Stones og andre band har jeg i snart 50 år villet gå for Stones.

Jeg har opplevd dem live fem ganger. Alle fem gangene har jeg vært sikker på at det var siste gang. Men de kommer igjen og igjen.

Det jeg angrer mest på i 2018, er at jeg ikke fulgte med i timen og dro til Praha på konserten de holdt 4.juli. Den ligger på YouTube, og når konserten starter med at Keith kommer først på scenen, drar i gang riffet på Street fighting man med et beinspark som ingen andre 74-åringer er i stand til, er det helt utrolig at Keith er født midt under 2.verdenskrig.

Og jeg skal følge bedre med fremover og ikke la slike muligheter gå fra meg. Nedenfor ligger YouTube-linken til konserten i Praha.

Rammen rundt konsertene er stor. Sist jeg var på Stones, opplevde jeg at en sauegjeter fra Dovre hadde kveldens korteste skjørt og kom seg nesten opp på scenen til Keith.

Og en tynseting i mitt følge opplevde til sin forskrekkelse at hun ikke bare hadde gått på rødt lys, men hadde sneket på T-banen og stukket fra restaurantr-regninga. Mer rocka blir aldri en tynseting!

Og jeg nektet å opplyse damene i følget om på hvilket hotellrom jeg bodde. Som om pågangen var altfor stor....

Et av de store øyeblikkene utenom de fem konsertene var da jeg tilfeldigvis fikk se et program om Fender-gitarer på TV. Keith satt i en hammock og forklarte og demonstrerte forskjellen på Stratocaster og Telecaster. Og drakk Jack Daniels. De riffene han presterte fortalte det meste. Også om at en Fender egentlig er det eneste instrumentet som trengs her i verden.

Et annet øyeblikk er da en fremmelig 16 år gammel jente fra Sverige prøvde å forføre meg på et diskotek på Gran Canaria til tonene av Satisfaction. Jeg syntes vel det hele var litt upassende, men da ba hun meg med på hotellrommet. Det var ikke særlig mer passende, for der lå moren og hennes venninne og sov....

I can't get no satisfaction...., men akkurat i dette tilfelle stemte ikke strofen med I can't get no girl in action...

Gratulerer med dagen Keith, du fortjener den mer enn de aller fleste.

Også fordi mine egne tiltagende rynker blir lettere å godta når jeg ser deg.

Du er rett og slett cool Keith, måtte du fortsatt få mange år!

Nei, i dag ble jeg skuffet over meg selv

Når det, som i dag, er +/- 15 kuldegrader ute og jeg er litt småforkjøla, er det litt tungt å få dagen til å gå. Heldigvis overførte lokalavisa OPP dagens spennende kommunestyremøte direkte på Radio E6. Gammeldags som jeg er, har jeg ikke radio som tar inn denne stasjonen som sender på FM 102,8 Mhz, men løsningen ble nettradio på iPhone og Mac. Og der fikk jeg det bokstavlig talt minutt for minutt. Til og med ordførerens hviskende konfereringer med rådmannen, fikk jeg med meg. Fremragende jobb av OPP-avisa.

Sakslista var spennende for en som prøver å følge litt med. Og forventningene til å skulle ta tastaturet fatt i ettertid, var store. Jeg får noen ganger høre at mine innimellom litt smale meninger, fremføres i den hensikt å provosere. Og nære bekjente hevder at når jeg ikke vet særlig mye om en sak, hvilket snarere er regelen enn unntaket, så velger jeg å være mot.
Og her skulle kommunen debattere både klima- og miljøsatsning, forslag til arealplanen som i praksis fryser videre utlegging av tomter til fritidsbebyggelse, bosetting av flere flyktninger, og selve rosinen i pølsa;ekspropriering av veirett til fordel for skiløype i Gjevillvassdalen.

Jeg må bare innrømme at jeg aldri har gått denne løypa på ski selv. Men jeg syns saken er av prinsipiell betyding for spørsmålet om hvorvidt grunneierinteresser skal veie tyngre enn almennhetens interesser.

Kommunestyremøtet varte i ca sju timer. Og skulle du sett! I løpet av disse timene vedtok bygdas fremste kvinner og menn veien mot et grønt skifte med el-biler og sykkel og tanker om omlegging av offentlige innkjøpsrutiner, de tok ut planlagte hyttefelt i heisnære områder, de lot dyrket mark trumfe hytteutbygging et annet sted i kommunen, de vedtok å bosette 25 nye flyktninger med påfølgende familiegjenforeninger, og jaggu ble det ikke flertall for å ekspropriere veiretten til skiløype.

Debatten var innimellom hard, men det utrolige var at alle vedtak ble akkurat slik jeg ønsket dem.

Og det er da jeg blir så innmari skuffet over meg selv. Jeg som har sitert Ibsen om at "mindretallet har alltid rett" og trodd at jeg selv var "den kompromissløse, konsekvente idealisten som ble holdt nede av den forbannede kompakte, liberale majoritet", fortsatt fritt etter Ibsen. Jeg som har trodd jeg var en moderne utgave av folkefienden, dr.Stockmann. En det ville vise seg hadde rett først etter at det er for sent.

Men neida, flertallet i kommunestyret tenkte i dag som meg.

Så da må jeg igjen stille meg spørsmålet om jeg har mistet min provoserende kraft. Har jeg havnet bakpå? Har jeg blitt satt? Er jeg mer mainstream enn jeg har trodd?

Eller har rett og slett lokalpolitikerne tatt meg igjen?

Mt.Everest, damer og reseptbelagte medisiner jeg ikke har behov for lenger

Alt i tittelen henger sammen. Ihvertfall i mitt hode når det får tenke fritt uten påvirknung fra andre. Og det får det som regel mellom halv sju og åtte på dagen.

Da jeg sto på badet i går morges, multitasket jeg. Det kan være nødvendig for å få meg i gang. Jeg sto på ett ben under tannpussen for å trene balansen, mens jeg leste meg opp på nyheter og sosiale medier. Som vanlig finner jeg ut at et forbausende antall er aktive på sosiale medier natterstid. Og det gjelder langt fra bare de som oppholder seg i andre tidssoner.

Men jeg ser også at et norsk par har giftet seg på Mt.Everest. Det var, som jeg skal komme tilbake til, noe som interesserte meg. Litt skuffende var det da å lese at det var Everest Basecamp. Det er ikke på Mt.Everest i min virkelighetsoppfatning.

Og jeg konstaterer nok en gang at jeg har reseptbelagt medisiner som jeg ikke har behov for, både Adalat Oros, Diamox og Viagra.

Dette gir grunnlag for mine tanker når jeg litt senere sitter i bilen over Dovrefjell. 

I 50 år har jeg vært opptatt av Mt.Everest. Da lånte jeg ei bok på biblioteket om bragden til Sir Edmund Hillary og Norguay Tenzing som i 1953 ble de første som bekreftet sto på toppen av verden. Etterhvert leste jeg mer, om George Mallory og Andrew Irvine, som kanskje sto på toppen, men omkom på veien ned.

Jeg leste med stor interesse om Peter Habeler og Reinhold Messner som i 1980 ver de første på toppen uten medbrakt oksygen.

For ikke å snakke om da de første nordmennene sto på toppen i 1985.

Og jeg kjenner til alle navnene som stedene underveis har fått, greenboots, the yellow band, Khumbuisfallet, the Hillary step, den kinesiske stigen, the yellow band, Lohtse-veggen osv osv.

Disse bragdene ble tildels utført av folk med ekstraordinære ferdigheter og tilgang på ressurser. Det ble tillatt bare ekspedisjon på fjellet om gangen, og disse måtte fikse alt selv. Logistikken var enorm, den norske ekspedisjonen i 1985 sysselsatte kanskje 150 personer mens den pågikk. Og for meg var det mer enn nok å lese og drømme om Mt.Everest.

Utover 1990-tallet endret dette seg. Kommersialiseringen av Everest skjøt fart. Nå er penger viktigere enn klatreferdigheter. Sherpaene legger ut faste tau helt til toppen, de har en egen stab som bare jobber i isfallet som regnes for den farligste passasjen. de såkalte "icefall doctors". Det meste kan kjøpes i Base Camp og betaler du nok, får du wifi på hele turen. 

Værmeldingstjenesten er kritisk for en topptur på Everest, og nå finnes det vel knapt et sted i verden som har bedre værmeldingstjeneste enn det som er på Mt.Everest i i april og mai hvert år. Og betaler du nok, blir alt du trenger båret til topps av sherpaene. Nå har 13-åringer og 80-åringer vært på toppen, det samme med blinde og benamputerte. Den største faren nå er faktisk kødannelser. Det blir rett og slett for lang kø ved enkelte passasjer.

Allikevel er prestasjonen med å nå toppen formidabel. Viljen til å ofre tid, penger og og komfort må være til stede. Og du må være villig til å¨akseptere en viss risiko, en risiko som er synkende.

Køen på Hillary step.

Men hva har dette med damer å gjøre? 

Flere ting. Jeg har en gang frydet meg over at en dame ikke nådde toppen. Denne damen holdt et foredrag om sine imponerende ekspedisjoner til forskjellige steder i verden for ca 200 damer og meg. Hersketeknikken hun utviste overfor meg og andre menn var så infam at om en mann hadde gjort tilsvarende, ville han vært svartelistet i de fleste sammenhenger. Dette er imidlertid en helt annen historie.

I fjor(2017) var det 10 nordmenn som tok seg til toppen. Halvparten av disse var kvinner. Imponerende tall so viser at jenter kan like mye som oss menn, og vil enda mer. Jeg imponeres jevnt og trutt over det som tidligere ble benevnt som det svake kjønn. Fra de er små jenter til de blir gamle, imponeres jeg. Guttene imponerer mye sjeldnere. Jeg opplever aldri at ei jente trenger hjelp til å knytte skolissene, mens det i fjor var en kar i 40-årene som satte fram foten i et fåfengt håp om å få meg til å hjelpe seg. Vel, han spør nok ikke meg igjen...

Og jeg følger en hel haug med friluftsinteresserte damer på sosiale medier. I gjennomsnitt er nok damer mer aktive der, men det er likevel påfallende hvor mange som drar ut på tildels svært avanserte og krevende turer.

"Pudderpiken" er en av dem jeg følger. Ikke av de mest profilerte, slik som f.eks Moa Hundseid, Elisa Røtterud, Tonje Blomseth og Emilia Forsberg.
Men hun er en av utrolig mange som ser ut til å benytte seg av mulighetene som finnes. Og så er hun av de aller beste til å ta selfier.
Imidlertid er det noe helt annet som er hovedårsaken til at jeg følger henne. Hun har nemlig den største samlingen av egenproduserte strikkegensere jeg vet om. Og de er alle fargerike og vakre. Noen av dere vet det, jeg er en stor tilhenger av strikkegensere. Noen vil til og med hevde at det nærmer seg en fetish. Og jeg er sikker på at en av mine sporadiske lesere som har fetish på fetisher, har et navn på denne fetishen...

Og da nærmer vi oss neste steg i tankerekken. 
En av truslene ved opphold i store høyder, er høydesyke. Og riktig aklimatisering er kritisk i forhold til å lykkes når høyden over havet nærmer seg 4000 meter. Men om du ikke klarer denne prosessen helt tilfredsstillende, finnes det medisiner som hjelper. Dette er medisiner som i utgangspunktet har helt andre formål, og det er ikke sikkert fastlegen skriver ut resept om du ber om det før du drar på ferie til Nepal.
Heldig er jeg da som nesten hver dag ser på medisiner som har blitt til overs ettersom jeg ikke lenger har bruk for dem. Odalat Oros, Diamox og Viagra har jeg altså klar om jeg skulle bestemme meg for å reise. Så jeg kommer nok ikke til å levere dem inn på apoteket slik jeg egentlig skulle gjort forlengst, En tusenlapp i medisiner, om jeg skulle få resept, er altså spart. Og det trengs når slike ekspedisjoner lett passerer en halv milion kroner i kostnad. Stort sett er det bare en dunbukse eller hel dundress og et par Mons støvler jeg trenger for å være utrustet til turen.
Det er fryktelig dyrt, sier mange. Tja, jeg kjenner flere som har råd, enn som ikke har det. Flere jeg kjenner kjører bil til 6-7 hundre tusen og mer. De ville klart seg like godt med en bil til 2 hundre tusen. Og de av mine venner som bor i sentrale strøk, har opplevd verdiøkning på boligen med en tur på¨Everest hvert år. For svært mange dreier det seg bare om prioritering.

Jeg kunne godt tenkt meg en tur. Men det er noen usikkerhetsmomenter i forhold til helse. Litt ergerlig nå når det faktisk er mulig, heldigvis er jeg god til å tenke at det er en tid for alt. Dessuten mangler jeg behovet for den prestisjen det ville gitt å ha stått på 8848 m.o.h. Jeg har vært på 4808 m.o.h og var lenge den i omgangskretsen med høyderekord. Nå kryr det av folk som har besteget Kilimanjaro og Elbrus.
Det jeg tenker er at i stedet for å stå i kø på Mt.Everest, kan jeg for like mange kroner få tre turer til Himalaya. En til Island Peak på 6189, da ville jeg igjen nærmet meg toppen i bekjentskapskretsen. Om dette hadde gått greit, kunne jeg tatt en tur til  Lhakpa Ri på 7045. Fikk jeg også dette til å fungere og gi mersmak, vil jeg fortsatt innenfor budsjettet kunne klatre Cho Oyu på 8201, og som er verdens sjette høyeste. Og jeg kunne kanskje stått på ski ned igjen... Eller forresten, det er snart 30 år siden 1990, jeg tror alltid det var for 10 år siden før jeg tenker meg om...

Og så må jeg pensjonere meg først. Og finne et firma som kan hjelpe meg. Da er det for meg viktig at mest mulig av det jeg betaler, blir igjen i Nepal. Da tror jeg kanskje Chhurim kan hjelpe meg.

Hvis dere googler Chhurim, vil nok mange av dere være enig med meg om at dette er førstevalget. To ganger på toppen av Everest i løpet av en uke som førstegangsbestiger i 2012 sier sitt, Men jeg ser jeg kan få problemer med at Chhurim er ivrig feminist. 

Kanskje greit å ikke utdype at høydemedisinen er "leftovers". Det er innimellom vanskelig nok på norsk å forklare slikt, derfor følger det ikke med noen forklaring her heller.